Mange har i 2020 ytret bekymring for ytringsfriheten og mener den er truet. Er den? Njææ … ække så sikker.
Mange forsøker selvsagt å begrense ytringsfriheten, gjøre den eksklusiv, et gode forbeholdt de som i skrift og tale holder seg godt innenfor akseptable meningsregimer, for derigjennom forhindre at altfor mye informasjon flyter fritt omkring i samfunnet vårt … slik Gro Harlem Brundtland – kanskje Norges mest overvurderte politiker – advarte mot for to år siden:
Det Brundtland mener, er at folk flest ikke er i stand til vurdere fri informasjon, at vi er for dumme til å danne egne meninger og alt var mye bedre i gamle dager – den gangen avisene forelå som foredlet tremasse og Arne Strand var politisk redaktør i Arbeiderbladet.
Mange pådro seg nok ufrivillig øyebrynsløft og øyeblikkelig hakeslepp av denne uttalelsen, men det er typisk Gro å være Gro, og hun er ikke lenger å regne med, en anakronisme med vissen frisyre og flere hundre rynker i trynet, en gammel dame fra Bygdøy som aldri vant et stortingsvalg, men likevel er benevnt med det ikke så treffende tilnavnet landsmoder.
Men faen, nå skriver jeg meg helt bort .. hva med ytringsfriheten, er den truet? Tru’kke det. Jeg tror den er større enn noen gang, antallet meningsbærende publikasjoner er høyere enn noensinne, og det er bare å velge å vrake i informasjonstilbudet, takket være det største av alle verdens nett – internett.
Men frykten derimot, den er kanskje større og mer omseggripende enn noensinne. Ikke mange vil innrømme det, men det handler om frykten for å bli latt alene. Man vil jo gjerne passe inn, sitte rundt bålet med de andre og varme seg. Man vil nødig si og skrive noe som vekker anstøt blant venner og kolleger. Endog i familieselskaper bør man beherske seg. Tryggest er det å legge seg tettest mulig til medianen av egen flokks meningsmasse. Oppsummert ved Jens Bjørneboes fjerde bud:
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
Visst faen kan det koste å stå alene. Det fikk dr. Tomas Stockmann erfare. Han er hovedpersonen i Ibsens En folkefiende, og det ble ganske mye baluba etter at han dokumenterte høy konsentrasjon av ulekre flimmerdyr og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer i den populære og svært inntektsbringende badeanstalten i byen der han bodde.
Dr. Stockmann var nemlig tilsynsansvarlig for badeanlegget og tok sitt ansvar på største alvor. Han ville ikke utsette byens befolkning for farlige sykdommer og varslet i alle himmelretninger, men kom i bitter strid med byens etablerte småborgerskap og badets aksjonærer, som ikke ville påta seg kostnader ved utbedring av vannforurensningen.
Den lokale pressen, ved redaktør Hovstad, tør ikke trykke Stockmanns artikkel om det giftige badevannet – han er redd for byens politiske prominense … og kanskje frykter han fall i annonseinntektene.
Dr. Stockmann blir en folkefiende, men han er en vriompeis. Han er opptatt av sannheten og kampen mellom den og løgnen. Ibsen ville det slik at dr. Stockmann hadde en storebror, Peter Stockmann – byfogd, politimester og dessuten formann i “badebestyrelsen”.
Peter Stockmann vil legge lokk på vannforurensningssaken, hvortil lillebror sier:
«Ja, men er det da ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke?”
Storebror Peter svarer, i Gro Harlem Brundtland-stil:
«Å, almenheten behøver slett ingen nye tanker. Almenheten er best tjent med de gamle, gode, anerkjente tanker den allerede har.»
Vel vel, vi får trøste oss med at noen av oss er barn. Det er jo av dem man hører sannheten, og fru Hoff … nå er det straks nyttårsaften og fulle folk gjør omtrent samme nytten.
Bånn i været og godt nyttår.
