Her en kveld slo jeg et slag innom stampuben min. Koronarestriksjoner og få mennesker i lokalet. To bord bortenfor satt et par unge karer og samtalte. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de snakket om. Jeg skjønte ganske raskt at det var tale om en date.
– Jeg hadde ståpikk fra første stund.
– Ja, for faen. Hun var digg som bare det. Rødt hår og grønne øyne. Rød leppestift og kåbbåistøvler med sporer.
– Saft suse…
– I tillegg var hun morsom og snakket slik Lillebil Ibsen gjorde … skarp diksjon, kvasse konsonanter.
– Jøye meg.
– Vi snakket om løst og fast, og hun kunne ikke la være å snakke om hugenotter, yndlingstemaet hennes. Jeg fikk vite nesten alt om religionskrigene i Frankrike på 1500-tallet og den fæle Bartolomeusnatten i Paris, da katolikkene gikk amok og drepte mange tusen hugenotter.
– Aparte dame?
– Absolutt .. og prisfølsom. Vi var på pub og hun syntes halvliterprisene var i stiveste laget og spurte om jeg ville være med henne hjem, for der hadde hun øl i kjøleskapet og børst i kjøkkenskapet. Så gikk vi, da. Bare ti minutter å gå.
– Det ble butikk?
– Vel, vi kledde av oss og jeg ble ganske paff.
– Åååå??
– Hår overalt. Skrittet lignet et uflidd og rufsete troll, svære kratt i hver armhule og leggene var hårete som på et villsvin.
– Hæch-hæch-hæch … det er den nye trenden, det. Hadde hun bart, også?
– Hæææ?? Nei, men trend … hva slags trend?
– Følger du ikke med, det er noe feministiske greier. Stadig flere damer lar kroppshårene vokse vilt, det er visst noe med å frigjøre seg fra kroppspress og eie kroppen sin og sånn.
– Vel, det lyktes hun med … jeg rørte henne ikke. Jeg hadde mistet futten helt og ville vekk i en fart.
– Jeg er lutter øre.
– Jeg sa jeg hadde en sjelden nevrologisk sykdom, som tid om annen slår til uten varsel, helt akutt og kortslutter de synapsene i hjernen som overfører sanseinntrykk per elektronpulser til svamplegemene i penis… og at det av og til kan vare flere dager, noen ganger en hel uke og at jeg står på venteliste for utredning på Rikshospitalet.
