Jeg har sett meg ut en juletre. Det står der … lubbent og høyreist og aner fred og ingen fare. Men 22. desember er det ingen nåde. Da tar jeg frem øksa, spytter litt på eggen og feier over med et bryne arvet av morfar.

Jeg har på forhånd kontrollert julepynten og registrert at beholdningen av englehår er kraftig redusert. Altfor lite til et helt juletre. Underlig. Jeg undret meg. Undret og undret … helt til jeg erindret:
Lille julaften i fjor satt jeg på do og leste i A christmas carol, av Charles Dickens. Jeg pleier gjøre det rett før jul.
Jeg var oppslukt av den ikke så hyggelige Ebenezer Scrooge og hans tidligere venn og avdøde forretningspartner, Jacob Marley … som fra dødens aller traurigste jammerdal, i form av gjenferd tynget av tunge kjettinger, advarer Scrooge mot sin egen vanskjebne: Hinsidig, evig straff og pinsler for onde gjerninger begått i levende live.
Marley er storsinnet og empatisk, vil skåne sin venn, tenkte jeg og la ikke merke til at dorullen var tom, bare noen få kvadratcentimeter igjen, og  dorullkjerner kan ikke brukes til noe, bortsett fra dorullnisseproduksjon.
Ikke dopapir noe sted. Det var som faen. Hva gjør jeg nå? Tar av meg t-skjorta og bruker den? Men jeg hadde ikke t-skjorte på, bare en hvit, nystrøket skjorte.
Rive ned gardinene fra vinduet på veggen bak meg? Jeg slo det fra meg, orket ikke dra ut og kjøpe gardinstoff. Gadd ikke sy.
Så kom jeg i tanker om juletreet … nei, ikke kurvene døtrene mine tilvirket på skolen for tjue år siden, ikke papirlenkene heller. Hadde ikke hjerte til det, dessuten er ikke glanspapir særlig godt egnet.
Knekke av en grankvist fra juletreet … stive og stikkende barnåler i endetarmsåpningen og nære omegn? Næææ.
Så kom jeg på det: Englehår, som illuminert av juletrelys er så uendelig vakkert. Jeg tygde en stund på dette alternativet og kom til at jeg ikke hadde noe valg, og englehår lar seg sikkert gjenskaffe.
Jeg løftet meg forsiktig opp og krabbet avsted, med god avstand mellom lårene og rumpa høyest mulig. Det er noen meter fra toalettet til pletten der juletreet pleier stå. Det tok tid å komme frem. Jeg tok den tiden jeg behøvde og hektet av noen remser englehår. Krabbet tilbake og tenkte: Bra at ingen ser meg nå.
Englehåret fungerte utmerket, men det ble ikke så lekkert etterpå, og jeg kviet meg for henge det på treet igjen. Jeg lot det falle ned i dovannet. Dyttet på cisterneknappen.
Da så jeg det – dusjkabinettet. Gudbedre … at det går an, tenkte jeg. Kunne jo bare flådd av meg klærne og steget inn i dusjen,  kanskje vasket håret samtidig.
Jaja, sånn går det når man taper blikket for de nære ting…