Engler og stjerner hektet på tynne stålvaiere festet til dystermørke husfasader. Juleopplyste butikkvinduer. Våte gater. Det var alt, bortsett fra meg.
En fremmed by et sted i Vest-Tyskland. Julaften. Jeg er usikker på hvordan jeg havnet der, men dette var på 80-tallet, og hvem husker noe fra det tiåret – bortsett fra de født på 70-tallet.
Julaften alene i en liten, tysk by er et ensomt anliggende. En katt smøg seg ikke langs en husvegg og smatt inn i et mørkt portrom. Ingenting. Bare lyden av lærstøvlene mine mot våt brostein og himmelen over.
Gatene var kulisser, skyggene dype, som i en film noir med Marlene Dietrich i markant birolle og røde stilettsko. Jeg romantiserte min forhutlede eksistens inn i Hermann Hesses “Der Steppenwolf”, men Harry Haller var drøyt dobbelt så gammel som jeg og heldigere stilt … et leid, oppvarmet værelse i et rent og pent hjem i et borgerlige omgivelser med hager hvori epletrær og ingen støyende, små barn.

Det begynte å regne og jeg trakk frakken tettere omkring meg og trøstet meg med å synge litt…. für mich soll’s rote Rosen regnen, mir sollten sämtliche Wunder begegnen…. das Glück sollte sich sanft verhalten, es soll mein Schicksal mit Liebe verwalten…. og sendte en varm tanke nordover, til min gamle, sangglade tysklærerinne, som kanskje i dette øyeblikket åpnet en julegave fra ektemannen sin, i skinnet fra juletre og stearinlys.
Jeg tenkte at jeg burde utrede grundig hvorledes det var gått til at jeg var i denne byen et sted på tysk jord – ganz allein – men det er ikke alt man vil tenke på, så jeg tenkte ikke mer på det… jeg nøyde meg med å fastslå at jeg i frakkens innerlomme ennå hadde lommeboken, inneholdende drøyt 100 D-mark og en neve norske sedler. I venstre sidelomme en halvfull pakke sigaretter. Jeg tente en av dem og avga et par lubne røykringer som løste seg opp og ble borte i natten.
nsion zimmer i røde neonbokstaver på en mørk murvegg. Jeg kom nærmere og så at p og e ikke hadde ramlet ned i rennesteinen: Pension zimmer.
Døren gikk innover. En mann i helsetrøye og ukneppet skjorte satt tilbakelent på en pinnestol bak en disk. Han bladde i et fillete eksemplar av Der Spiegel. Han virket overrasket:
– Abend…
– Gleichfalls, sa jeg og spurte om et rom.
– Natürlich, mein Herrn.
Mannen hadde strammet seg opp, det var jo tross alt Weihnachten og jeg var kanskje etablissementets eneste gjest.
– Sechsundzwansig .. bitte, sa han og ville vise meg vei.
Jeg lette i hukommelsen etter noen gloser og fant selbst og verwalten og noen ord til. Han skjønte at jeg var selvhjulpen.
Rom 26 var noenogtredve kubikkmeter luft holdt på plass av fire vegger, et tregulv og falmet platehimling. Nattbordslampe uten pære. Den korte viseren på armbåndsuret mitt pekte 45 grader i andre kvadrant.
Jeg satte meg ned på senga og tenkte at ensomheten finnes i flere varianter. Jeg slukket taklampa og la meg under dyna, med klærne på. Strølys inn vinduet. Jeg lukket øynene, det ble mørkt.
Det banket på døren. Resepsjonisten som har glemt å opplyse om husregler, profylaktiske tiltak i tilfelle brann?
Jeg satte meg opp og sa komm herrein.
Ingen adlød. Jeg åpnet døren og der sto en ung dame, som så ut til å ha levet mer enn jeg, men ikke lenger. Jødinne, tenkte jeg og var glad krigen tok slutt nesten 40 år tidligere.
Hun lagde finger- og armbevegelser, og det tok innpå 30 sekunder før jeg forsto at hun talte fremmedspråk. Jeg fulgte alle hennes bevegelser og oppfattet absolut nichts. Hun tok tak i meg og trakk meg med, over gangen. Rom 29.
To pappbegere og en flaske rødvin på nattbordet. Hun smilte og lagde munnbevegelser som jeg tolket som Stollen. Den lå i papir, som spraket som peisild da hun brettet ut og anrettet kaken på enkeltsengen.
Nattbordslampen hennes virket. Hun smilte, lagde tegn i luften og jeg slo ut med armene og stilte hodet på skrå.
Hun erkjente språkbarrieren, skjenket i vin og hevet glasset. Vi klinket. Hun brøt to stykker av julekaka. Den var god, bedre en den norske … masse frukt og rosiner og påstrødd en knivsodd melis.
Hun reiste seg fra senga og hentet fra en veske penn og en liten skriveblokk. Hun ga meg den. Uten å tenke no’ særlig tegnet jeg et lite Europa-kart og satte et kryss over sør-Norge og skrev Norwegen.
Hun lyste opp og tegnet noe i luften som lignet snøkrystaller. Hun lagde en skiløpers armbevegelser ved diagonalgang. Jeg nikket og følte meg ikke lenger så langt hjemmefra.
Jeg var en ganske høflig ung mann – sjenert også – og sa ikke det jeg så … at hun var pen, på en måte jeg ikke var vant med. Hun tilvirket flere tegn i luften omkring seg. Vi spiste julekake og drakk rødvin – til flaska var tom.
Hun rettet ryggen og la begge hånds fingre mot brystet, håndflate mot håndbak. Jeg trodde hun ville meddele smerter i brystet. Hun lo da hun forsto at jeg ikke forsto. Hun brettet dynen til side og la seg i bue med ryggen til. Hun slo av nattbordslampen og hentet høyrearmen min. Hun dro håret sitt opp på puta og blottla nakken. Den luktet godt. Vi sovnet.
Jeg våknet morgenen etter, mellom åtte og ni et sted. Hun var ikke der. På nattbordet: