Slik jeg lever livet, er jeg forberedt på når som helst å ramle over ende og dø. Med i denne vurderingen må også nevnes at motorsykkelsesongen nærmer seg, og jeg synes det er gøy å kjøre fort.
Dette har fått meg til å tenke. Det kan bli begravelse uten at jeg rekker ane ordet av det. Naturlig da å resonnere videre:
Hvor mange kommer i begravelsen? Noen vits i å stelle i stand en seremoni? Prest, eller ei? Viktigst: Hvor mye kommer det til å koste å få meg i mulden? Jeg vil jo nødig belaste min døtre med unødvendige kostnader.
Sant å si har jeg ikke så mange venner. Derfor ingen grunn til å tro at folk histogherfra vil møte opp for å ta farvel, og de fleste prester babler jo bare litesigende lirumlarum. Da noe poeng i å svi av mange tusenlapper?
I kommunen der jeg bor dør rundelig regnet 500 mennesker årlig, av en befolkning på nesten 70000. Den enes død er den andres brød. Begravelsesbyråene rundt her må være litt på hugget. Det er flere om liket, for å si det like ut.
Man skulle tro at et slikt konkurranseklima ville sende prisene nedover, og at byråene tidvis ville kjøre priskampanjer, slik at etterlatte slipper å ta opp forbrukslån med ågerrente. En gjennomsnittlig begravelse koster mellom 30 000 og 40 000 kroner. Hertil må nevnes at begravelsesbyråer har et konkurransefortrinn ingen annen bransje kan vise til:
Døden. Den er mørk, ukjent, skremmende og nådeløs. Den innleder sitt virke med å avvikle pust og puls, alle livsprosesser opphører, dernest synker temperaturen og hvite mark gis carte blanche, de kravler og kryper alle steder inkludert hjernen, der de slurper i seg cerebrospinalvæske og tygger celler som en gang tenkte artige og kanskje noen originale tanker, eller som lot seg bedøve av en vakker kvinnes dufter, eller ble trollbundet av en Maria gullskos klatring oppetter en dugget rosestilk en stille og vemodig vakker junimorgen.
Man spør seg: Hvor blir man av? Svaret avhenger av tro og personlig smak. Guds herlige og sorgløse rike uten sut og savn, eller evig pine i helvete med ondt glisende Lucifer i en gammel joggedress, som rett som det er griller amputerte bein og armer på den evige og inni helvetes heite glohaug.
Sett hen til nettopp nevnte usikkerhet, er det svært sjelden at noen står i et begravelsesbyrås lokaler og krangler på prisen på kiste og liksminke og spør hva som inngår i “stell og nedleggelse i kiste”.
Begravelsesagenter er profesjonelle og svært rutinerte skuespillere. De må late som om de er meget opprørt og fortvilet over at døden har slått til påny. De legger alle ansiktsfoldene i dypeste bekymringsposisjoner og snakker med lav innestemme. De sier noe sånt som:
“Svært tragisk, jeg skjønner at de savner Deres mann forferdelig, frue. Vi her i byrået vil hjelpe Dem, frue.. slik at De og Deres familie kan ta farvel med Deres kjære mann i en vakker og verdig seremoni.”

Verdig og vakker er trylleordene. Ikke lekende lett for en sorgtynget enke å reflektere over meningsinnholdet i disse ordene. Hun nikker bare og tørker tårevåte kinn misfarget av mascara.
Gravferdsmannen er durkdrevn og har lett spill. Han har kanskje tusket til seg opplysninger om at avdøde var æresseremonioverogundermester i byens frimurerlosje og hadde dilla på tant og like mye fjas. Han foreslår derfor at enkefruen kanskje bør vurdere kiste i øvre prisklasse. Han fremtryller fra noe som påminner om bare luft en kistekatalog og viser en mahognyvariant med veiledende pris 51.999,-
“Verdig og vakker, ikke sant.”
Hva skal enken svare? Hun trenger ikke svare. Et ørlite nikk er nok, og en tåreskvett. Begraveleseagenten fisker frem  enda en gråteserviett, flirer innvortes og tenker at døden er jaggu en makeløs businesspartner.
Han tenker at det er best å smi før liket får grønnskjær. Dette kan bli lukrativt og siste avdrag på byråets nyeste likbil – en Cadillac XTS – kan betales innen fristen.
Først falt han for denne annonsen i Gravferdsnytt nr. 4 2018:
Ny Mercedes V klasse setter ny standard for praktiske løsninger samtidig som den ivaretar et estetisk uttrykk i bårerommet. Alle med mye utstyr og 4X4.
Han hadde også vurdert Tesla S bårebil. Valgets kval. Jaggu var det det.

Tilslutt hadde han gitt etter for personlig smak: Cadillac XTS. Verdig og fin bil med 3.6 liters V6-motor med turbolader – drøyt 400 hestekrefter.
Men hvorfor skal jeg kjøre i en rådyr og overmotorisert Caddy, eller Merce når jeg er død, i levende live greier jeg meg fint med min gamle Ford med 1,6 liters motor, fire sylindre og trekk på to hjul .

Jeg besluttet å være litt proaktiv, som noen sier når de vil gi inntrykk av initiativ og trøkk. Jeg ville oppsøke et par begravelsebyråer og forhøre meg om priser og totalkostnaden for enklest mulig begravelse. Jeg begynte med det som holder til nærmest meg. Sykleavstand. Så syklet jeg, da. Det tok meg bare seks minutter.
Jeg så ingen gribber sirkle omkring i luftrommet over Buskerud Begravelsesbyrås lokaler, plassert helt inntil den svært trafikkerte E-134, der mange kjører altfor fort og noen ganske uvørent.
Jeg steg inn i byrået. En pen og sorggrått kledd dame satt bak en resepsjonbenk. Hun spurte hva hun kunne hjelpe med…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå