Ikke så lenge til jeg kan ta ut bilen min. Den er gammel og fransk. Peugeot. Bilens historie er nokså aparte. Etter hva jeg har hørt, ble den første gang registrert sommeren 1964 i Paris – av selveste Simone Signoret.
Navnet er ikke hennes fødenavn, det er nok derfor det lyder som et lite dikt. Hun var fransk skuespillerinne, hadde konstant soveromsblikk og var uendelig vakker… eller vemodig vakker, som min grandonkel Albert pleide si til sin hustru Tutta når han ville ha noe mer enn bare kaffe og scones med jordbærsyltetøy på.
Signorets mann, Yves Montand, var også skuespiller og dessuten italienskfødt med svakhet for sportsbiler fra hjemlandet.
Signoret, derimot, var fransk fra tåneglene via lår og lysker til ytterst på fingerneglene. I 1964 trengte hun en konebil. Gubben hennes foreslo en liten Fiat. Signoret fnyste og sa hun ville ha en ordentlig bil, ikke en jålete homobil fra Italia. Ikke faen.
Hun tok metroen til nærmeste Peugeot-forhandler og prøvekjørte modell 403 og falt øyeblikkelig for bilens enkle funksjonalitet og rene design. Ikke minst ble hun betatt av girspaken som i 2. og 4. posisjon pekte cirka 35 grader ut fra rattstammen og passet fortrinnlig som knagg til håndveska hennes. Hun valgte fargen Amiral Bleu, betalte en neve franc og kjørte avsted – i 2. gir.
Det forlyder at hun sjelden brukte bilens 1. og 3., og jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge Signoret eide denne bilen, men hun må ha vært glad i den, i god originalforfatning som den er.
Det er gøy hver vår å starte den opp. Jeg kjenner dens små luner, vet nøyaktig hva som skal til for å tenne motoren i løpet av høyst 10 sekunder – etter et halvt år uvirksomhet.
Artig å tenke på at vakre Simone satt i denne bilen, kjørte omkring i Paris’ gater og røkte sigaretter. Askebegeret er tomt, men det bærer preg av bruk. Noen ganger, på varme sommerdager, synes jeg å sanse svake duftreminisenser av noen drag Gauloises…
