Når jeg støter an mot noe jeg ikke forstår helt og fullt, blir jeg så frustrert at jeg begynner å nynne Griegs Norsk dans nr. 1. Det er ikke lett, og jeg blir enda mer frustrert og brekker kanskje en fyrstikk, eller enda verre: Sitter i min favorittlenestol, fiser kraftig og forurenser stolsetet for evig og alltid… for en promp er jo en miks av mekanisk energi og varmeenergi, og ifølge termodynamikkens 1. hovedsetning, kan energi aldri bare bli borte.
Men som oftest går jeg ikke så drastisk til verks. Jeg ringer heller en gammel venn, han er professor emeritus med sosiologi og sosialantropologi som hovedfelt og ytringsfrihet som særinteresse. Jeg ringte. Han svarte på første klemt:
– Næmen, er det den karen? Hyggelig. Noe du ikke forstår, igjen?
– Når du nevner det, ja.
– Kjør på, unge mann. Men prøv å stille et spørsmål bedre enn de håpløse studentene jeg måtte slite med før i tiden.
– Hvorfor er det sånn at TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik er så monomant opptatt av å hate og snakke nedsettende om president Trump så snart han ser sitt snitt, og det gjør han nesten hele døgnet.
– Hmm.. artig spørsmål… du ække så dum som jeg lenge har trodd. Sant å si har jeg tenkt litt på det selv i ledige stunder. Men det er ikke bare Græsvik. Da Dagsrevyen feiret 60 år i fjor, satte NRK av henimot ti minutter i slutten av jubileumssendingen til svært nedsettende omtale av president Trump. De hadde samlet sammen en hel haug utenrikskorrespondenter, inkludert noen gamle, glemte gråtasser – hvoriblant Bjørn Hansen og Audun Tjomsland. Hele gjengen hatet Trump, slik tenåringsjenter hater kviser. Å hate Trump er normativt. Minste ansats til refleksjon om hans presidentskap, for ikke å si sympati, er abnormt. Men tilbake til spørsmålet ditt.
– Gjerne det.
– Jeg kjenner ikke til Græsvik så godt, men du har rett, han virker å være et spesialtilfelle. Ikke usannsynlig at han i dette øyeblikket skriver en Trump-tweet. Han har nok fått Trump helt på hjernen. En psykologvenn av meg snakket en gang om hva som kan ligge til grunn for monoman opptatthet av ett spesielt tema.
– Ja?
– Ja, altså.. det er tale om kompensasjon for noe man ikke har, eller opplever knapphet på..
– Ja??
Jeg kunne høre ham stønne dempet. Så opplot han sin røst:
– Hva er det kvinner har omtrent midt på seg, som undertiden dufter som frisk sjøluft?
– Redningsvest?
– Fy faen, du er sløvere enn studentene mine var…
