Synd å si at jeg ikke har savnet en dame. For noen uker siden grep jeg meg selv i å beføle langrennskiene mine. En annen dag var jeg på konsert og fikk ereksjon ved synet av en cello. Hva gjør man da? Jo, man skaffer seg en dame man kan tafse ellevillt på og hygge seg med. Men det er lettere sagt enn gjort, som mange sier. Ingen dame vil ha meg. Sant å si forstår jeg det. Hvis jeg var kvinne, hadde jeg ikke villet ha meg.

Så hva gjør man? Jeg tenkte lenge, analyserte og saksbehandlet grundig i et par sekunder. Alle vet at muslimer får ha konene sine i fred, enten kona vil, eller ei. Muslimske menn er svineheldige sånn sett. Jeg fikk en henimot en gennnial idé: Jeg blir muslim! 

.  

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Jeg gikk til verket med liv og lyst. Først ba jeg til Allah om sterk skjeggvekst. Jeg ba som bare faen og fremsa “Allahu Akhbar” mange ganger daglig. Jeg ble bønnhørt og merket at skjeggtettheten økte, og det grodde i trynet som hestehov i veikanter omkring 17. mai.

Jeg var oppglødd av denne suksess. Jeg skaffet meg klær som vaskeekte muslimer tasser omkring i. Jeg har symaskin og tilvirket i full fart en posebukse av et gammelt dynetrekk. Den sitter ikke akkurat som et skudd, akkurat slik den skal. Jeg fant en gammel dressjakke på loftet til faren min, som brukte den sist på 60-tallet en gang. Gamle, svarte og utgåtte sko … de kjøpte jeg på Fretex. 40 kroner og 50 øre.

Jag rappet brunkrem av mine to vantro døtre. Til alt svinehell er jeg bestykket med brune øyne. Men jeg trengte no’ å ha på huet. Et frekt, rutet skjerf surret omkring knollen, slik som Ubaydullah Hussein … eller en litt mer dempet kufi, som krekaren vår bruker. Jeg fant noen gamle filler i kjelleren og sydde sammen en mørkebrun kufi.

Selvsagt er det radikalt for en statskirkeprotestant å konvertere til islam. Men jeg hadde ikke mange motforestillinger; Norge er det reneste Shangri-La for muslimske menn. Man kan ytre seg om hva man vil, uten konsekvenser, og det er bare å banke kjerring og unger, og litt kjønnslemlesting i ny og ne er greit. Hvis noen protesterer, er det bare å parere med termene fascist, nazist, rasist, islamofob, muslimhater, nasjonalist … eller Allah vet hva. Da blir det stille, og det er bra. 

Mullah Krekar har innrettet seg fint. Han er et geni hva gjelder kamuflasje. Han opererer med to identiteter. La oss ta oss tid til å sitere ham:

“Det finnes to mullah Krekar. Den første, som er meg, som er ansvarlig overfor sin gud, og den andre mullah Krekar som PST forholder seg til, som er et resultat av islamofobi.”

Identitetskjøret til Krekar er så storartet at jeg også holder meg med to identiteter. Torjus Dølo, som jeg bruker når jeg har med døtrene mine å gjøre og når jeg vil drikke meg drita full med gamle kompiser og tafse på serveringsdamer … og Salih Nuuh, som bare er ansvarlig for Allah.

Det er litt slitsomt å være muslim, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kneler på mitt nomadeteppe fra Kirgistan og fremsier noen tilfeldige ord fra Koranen i retning der jeg tror Mekka er. Det er ganske søvndyssende å be, en gang våknet jeg med hodet vendt mot Kongsberg og omegn. Det er ikke bra, men Muhammed – fred være med ham – tilgir alt, og Allah gjør det sikkert også. 

Tid om annen flanerer jeg omkring som Salih Nuuh. Jeg prøver å unngå trosfeller, især eldre, hardkokte muslimske menn med masse skjegg og veldig stygge klær. Ække så stiv i islam, når det kommer til stykket. Redd for få bli avslørt? Seffeleff. Jeg pleier late som jeg har det jævlig travelt. Jeg mumler litt og sier “salaam aleikum”. Jeg mumler litt til og ytrer “Allahu Akhbar” og går skyndsomt min vei. Funker alltid.

Disse bestrebelsene har kastet av seg. Jeg er en av muselgutta og går tidvis på møter i Islamsk råd og svinger innom en og annen fredagsbønn … nei, nå skriver jeg meg helt bort, det skjer stadig vekk, skjønner ikke hva som går av meg … vel vel, vi får komme til poenget: 

Jeg har fått meg dame! Hun heter Fatima og er litt over halvparten så gammel som den yngste datteren min. Det er helt innafor. Muhammed giftet seg med sin Aisha, da hun var sju år. Han hadde samleie med henne da hun var ni, ti år gammel. Min Fatima – og da mener jeg min! – er direkteimportert fra Pakistan. Litt barnslig … liker å leke gjemmeleken, men hun er riktig en lekkerbisken. Hun har aldri hørt om hæsjtægmetoo, og bare jeg vet hvordan hun ser ut under burkaen, eller hva det heter. Hun bruker niqab, også. Jeg holder henne stort sett innendørs og hun liker seg der. Jeg har kastet alle bøkene mine og sagt opp abonnementet på Aftenposten.  Vi trenger ikke slikt. Hun har det bra, og jeg trives som bare faen – kunne ikke hatt det bedre. Jeg trenger ikke bekymre meg for utroskap og skilsmisse og sånn. Hun vet at hun vil bli steinet, slik skikken er blant muslimer.

Her forleden ville Fatima på butikken og handle noe krydder jeg aldri har hørt om. Jeg måtte bare le og viste henne saltsyreflasken jeg oppbevarer på veldig synlig plass i leiligheten. Hun har sluttet å bable om norskkurs. Det er også slik fatt at jeg er litt glad i vold …  ja, gla’vold, så å si … og det er jo høykompatibelt med islam, for å si det mildt … voldtekt, også. Det er fett  å være muslim. Jævlig fett. Allahu Akbar!!!!!