Langt på natt. Jeg sto på en bro i byen der jeg bor. Under strømmet elven østover, stor og bred. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen vitner. Jeg løftet en hardt igjenknyttet striesekk hvori sju mursteiner og noe annet. Lempet den over rekkverket. Plaschkkk. Vårluften var kald. Jeg trakk jakken godt igjen i halsen og spaserte hjemover. Lett til sinns. Endelig. Stillhet.
Mange år er passert siden den vårnatten. Kan skrive om det nå, naboen min har dessuten flyttet. Tror ikke hun leser dette.
Kvelden etter broturen ringte det på døren. Jeg åpnet. Der sto hun, rødkantet rundt øynene. Naboen. Hun hadde flyttet hit et drøyt år tidligere. Vi hadde bare sagt hei og hå og sånn til nå. Jeg visst ikke hva hun het, hun presenterte seg ikke … gikk rett på sak:
– Har du sett Fafo?
Jeg skjønte hvor hun ville, men kunne ikke la være:
– Ehh … forskningsstiftelsen, vet ikke om …
Hun avbrøt meg, litt iltert:
– Hunden min. Den er borte. Forsvant i går kveld, eller i natt. Søkk borte.
– Forferdelig, men den har sikkert bare tatt seg en tur. Du vet hannbikkjer har behov, og det er jo grønn vår og mildt i været. Den er nok på vift, skal du se. Den er vel bare betatt av en sveisen, liten tispe. Fort gjort å bli revet med, da.
Hun korset armene, tvinnet beina:
– Han var bundet, dessuten pleier han ikke stikke av uten videre.
Pleide, rettet jeg i mitt stille sinn.
Den kvelden hørte jeg ingenting fra naboens hage, Ingen fillebikkje som surret omkring og bjeffet i utide. Jeg nøt roen, som om den var pannekaker med lønnesirup. Jeg visste at andre naboer i løpet av siste året hadde prøvd å snakke med hundeeieren, i forsøk på å stanse gnyet. men damen med bikkja var ikke særlig tilsnakkelig.
Jeg valgte meg en overskyet, stille natt. Mørke klær, joggesko og hagehansker. Fersk entrecôte og en rørtang. Jeg hadde holdt øye med hundeeieren og hennes hage hvori hundehuset. Klokken 02.00. Jeg gikk til aksjon. Bikkja var i huset sitt og ville gjerne spise biff. Fort gjort, bare et velrettet slag og en vridning slik at det sa “knakk”. Nokså udramatisk. Jeg skal spare dere for detaljer.
Noen kvelder senere – en lørdag – presset hun dørklokken min påny. Fafo hadde vært borte i to dager. Om jeg hadde sett ham? Hun holdt armene omkring seg selv og skjøv brystene ut og frem, spente kjolestoffet – som rakk henne til knærne. Delikat, tenkte jeg. Jeg sa at jeg var i ferd med å lage kaffe og arme riddere hvorpå vaniljeis og en dæsj plommesyltetøy – om hun ville stige på?
Det ville hun. Hun samlet kjolen omkring seg, satte seg på en kjøkkenstol og begynte å fortelle om hvor ulykkelig hun var på grunn av Fafo, at han betydde så mye for henne – spesielt etter samlivsbruddet i fjor. Jeg sa at jeg forsto meget godt og at slike tomrom ikke er lett å fylle og at Fafo var litt av en go’gutt, og jeg håpet han snart ville dukke opp.
Omsider ble hun lysere til sinns og lo en rar og sjelden latter – meget smittende. Hun fortalte om seg selv og at hun var oppkalt etter mormoren sin. Hun sa navnet sitt, og jeg sa:
– Pent navn.
Vi ble godt kjent den kvelden, natten også … og utover sommeren. Vi var litt hos henne, litt hos meg – uten at følelsene tok overhånd. Utpå høsten fikk hun jobbtilbud i en annen landsdel og foreberedte flytting. Avskjeden var ukomplisert. Hun var lykkelig, var kommet over Fafo. Jeg var også i godt lune og tenkte at det er flere veier til Rom …
