– Flott tre, hvor kjøpe du det ?
Jeg lot som om jeg ikke hørte og sa:
– Hva synes du … spyd, eller stjerne?
– Stjerne.
– Det var retorisk. Vi har alltid brukt spyd, du er vokst opp med det. Det husker du, vel. Mammaen din ville ha stjerne, men da satte jeg hælen i parketten her … det er merke etter den ennå, et eller annet sted. Hun fikk som oftest viljen sin, men akkurat der var jeg litt steil.
– Skal vi ikke droppe flaggremsene i år?
– Jeg tror du er gal, vennen min. Vet du ikke at disse flaggene nesten er antikke … min mormor, oldemoren din, pyntet treet med disse. Se her, sa jeg og viste henne Haakon sju i midten av flaggene – med krone over.
– Og se her, kronprins Harald, som er konge nå. Som du vet ble han født i 1937, året etter kjøpte oldemoren din disse. Se her, prinsessesøstrene hans – Astrid og Ragnhild.
– Pappa, det er 2017. Flagg på juletreet er ikke helt passende. Du er den eneste jeg vet som har flagg på treet. Det kan oppfattes nasjonalistisk, vet du … litt nazi, om du skjønner.
– Vel, la meg si det slik … da nazistene herjet omkring her til lands – de kom i et antall av cirka 350 000 uten pass og visum, men med maskinpistoler – var H7 det fremste symbolet på motstand. Kongen og kronprinsen måtte flykte fra landet, likeledes kronprinsesse Märtha og kidsa.
– Ok, men disse kurvene og lenkene søster og jeg lagde på barneskolen, skal vi bare kaste dem på peisen? De er fillete og jævlig stygge.
– Hva sa du!
– Ikke så veldig pene.
– Vel, jeg liker dem. Hver generasjon må sette sitt preg på treet.
– Jeg har kjøpt noen kuler, vent litt.
Jeg ventet, pyntet litt – til hun var tilbake med en liten pakke.
– Fine, ikke sant … hvor skal vi feste dem?
– Ikke så verst, men vi må vente litt. Mye skal på. Vi ser det an.
– Nei, pappa … ikke englehår!
– Hva tror du farfaren din hadde sagt om vi droppet det?
– Han har vært død i ti år.
– Oldemoren din ble født i 1895, disse to kulene hengte hun på treet fra 1931 – ved de tider da farmoren din ble født- helt til hun sluttet å pynte tre en gang på 80-tallet, sa jeg og viste frem to slitte og falmede små kuler, sølvblanke med blå og røde striper.
Etter en en drøy halvtime plugget hun støpselet i veggen. Vi ble stående en stund og bare se.på. Vi var tause. Hun hadde glemt kulene hun hadde kjøpt. Jeg minnet henne ikke på det.
– Det er pent, sa hun.
– Ja, sa jeg.
Hun hentet gløgg til oss. Hun tygget rosiner og mandler og betraktet treet.
– Du pappa, det treet er brillefint, hvor kjøpte du det? Det virker så ferskt, nyhugget. Juletrær er jo hugget i september eller no’. .
– Skal du ikke ha mer akevitt, og en berlinerkrans?
– Pappa, jeg stilte et spørsmål. Hvor har du fått treet fra?
– Det er ikke alt en datter trenger vite. Hvis jeg sier det, må jeg drepe deg etterpå – og det bør vi unngå. Det er jo jul.
– Ja, det er sant. Det ville ikke vært så hyggelig. Hadde ødelagt stemningen litt. God jul, pappa.
– God jul, jenta mi.
