ET ANNET STED

Hun satt på en polert steinkant og snørte skøyter, sånne hvite … som kunstløpersker bruker. Aldri sett henne før … ikke før nå… for fem minutter siden. Hun hadde holdt avtalen. Hun var på ispletten da jeg kom, fem minutter forsinket. Blå strikkelue hvorunder rødt hår som lå i tjukke strimler nedover en henimot hvit kåpe med pelskant på krage og ermer. Hun smilte svakt og tok meg inn med blå øyne opplyst av et julepyntet kastanjetre ikke langt bortenfor.

Hun så i retning tårnbygningene i byen jeg bor i og sa:

– Minner om St. Petersburg … ja, jeg er jo arkitekt … jeg nevnte vel det. Jeg ser alltid på bygninger når jeg kommer til et nytt sted.  

– Ja, det du nevnte det, sa jeg og sa at kommunen ville rive begge tårnene og alt omkring en gang på 60-tallet.

Hun var ferdig med å knytte lisser og stablet seg opp. La oss kalle henne Ana. Synd å si at jeg ikke hadde lyst i lå hjelpe henne opp i stående, men hun greide det fint selv. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skøyter hengende ned  fra høyre hånd.

– Skal du ikke… sa hun og pekte på skøytene mine. Jeg satte meg ned og fjernet støvlene … glad for at hun ikke sto og ventet, men gikk ut på isen. Ganske ustø. Knærne hennes møttes og hun lo. Man gjør gjerne det … når man er dårlig på skøyter og har jern under føttene hvorunder is.

Jeg gjorde et opphold i knyttingen og bare så på henne. Det vakreste jeg har sett siden olsok  2011 og vel så det, tenkte jeg. Jeg har ikke tjangs. Hun er simpelthen for pen, ikke bare det … hun er forunderlig vakker, som kanskje Hamsun ville sagt det. Rødt hår flagrende hist og her og en blå lue og raff kåpe til rett under knærne. Hun lo … som en bekk sent i april.  

Hun stanset opp og sto med bred beinstilling. Med aksent fra øst: 

– Dette har jeg ikke gjort siden jeg var barn.

Jeg hadde ikke stått på skøyter siden barna var små. Jeg kneppet frakken med én knapp og tok et tak utover isen. Hun betraktet meg nysgjerrig og smilte sånn som får en til å føle seg ganske bra. Hun lo, sparket fra og gikk nesten på snørra. Hun lo mer, og jeg synes jeg var ganske flink … som om beina og føttene husket hvordan det skulle gjøres. Jeg besluttet å overlate alt til beina og føttene. Det ga meg anledning til å se på kvinnen fra Novosibirsk. Hun hadde fått opp farten nå, blitt flinkere. Hun laget små skrensepor i isen og 8-tall … flere … tilslutt kunne jeg lese 8888. Det er et ganske høyt tall. Jeg var imponert og tenkte at dette er minutter jeg kanskje aldri glemmer. Hun var ikke god på skøyter, men hun hadde en særegen estetikk og kraft i bevegelsene … som isen ikke kunne rokke ved. Jeg stanset og så på henne, hun beveget seg i sirkler og jeg syntes hun var et helt annet sted – og at jeg var det også.

Det ble varmt under frakken, og jeg åpnet den … hvorunder hvit skjorte og et blomstret slips med marineblå bunn. Ana svingte opp ved siden av meg og sa:

– Fint slips, pleier du gå med slips?

– Bare en og annen søndag … og i dag er det jo søndag.

– Ja, det er søndag, sa Ana og smilte. Mange millioner milliarder lyskvanter utsendt fra lampene omkring rikosjerte i det røde håret hennes og ble borte i adventsmørket. Jeg kremtet litt, og ble overrasket over meg selv … jeg pleier ikke kremte.

Skøytingen var over, slik jeg så det. Tror hun så det slik, også. Vi hadde gjort det vi avtalte. Vi sto der med skøytene på, og jeg tenkte at kvinnen fra Novosibirsk er det vakreste jeg har sett. Hun tørket vekk svettedråper fra pannen med kåpeermet. Hun hadde lært å uttale navnet mitt og sa:

– Torjus … dette er hyggelig. Jeg trodde ikke jeg skulle greie det – stå oppreist.

Jeg smilte og sa at hun var flink. Jeg fikk meg ikke til å si så mye mer, visste ikke hva jeg skulle si. Ville si noe, men… 

Hun sa ikke mye hun heller … og etter noen minutter som jeg ikke husker så godt, gikk hun sin vei …  over torget. Jeg så etter henne, kjente ennå den varme klemmen på høyre kinn. Hun snudde seg ikke…

    

 

                                   .           .           

 TELEFON FRA UNG, VAKKER OG LITT SINT KVINNE … IGJEN

 

Telefonen klemtet. M. Denne gangen rakk jeg nesten ikke å trykke på displayet før hun:

-Du pappa, nå er begeret fullt!!!

Jeg unnlot å si at ølboksen min var helt tom og at jeg vurderte å hente en ny. Hun kom meg uansett i forkjøpet:

-Går det ikke an å snakke fortrolig med deg uten at hele verden får greie på det dagen etter! Jeg gir meg ende over. Jeg mister nesten mål og mæle. Du burde vært fratatt tastatur og kaffe og Gud vet hva ellers du misbruker … og hva har Finn Bjelke gjort deg? Ingenting, tenker jeg. Du trenger hjelp, kanskje sånn hjemmehjelp. Jeg skal sjekke litt om det.

Sant å si ble jeg litt bekymret og kanskje litt blek om nebbet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, i stedet sa hun:

-Jeg har fått mange sympatierklæringer og noen blomsterbuketter fra venninner som vil trøste meg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa det første som falt meg inn:

-Det var pent av dem.

-Jesusmariagonzalesogmildemosesiørkenen, du er jammen no’ for deg selv, det er akkurat det du er … ikke no’  for andre.

-Er du ikke litt streng nå?

-Nei, jeg er en mild, ung kvinne … og det vet du.

-Det har du rett i, og vakker.

-Kutt ut, pappa. Ikke snakk deg bort. Jeg har kontaktet et byrå.

-Javel, trenger du hjelp til vasking der hjemme?

-Byrået heter «Byrået for unge kvinner som ikke er så veldig fornøyd med pappaen sin og gjerne skulle hatt en skikkelig og ordentlig pappa med orden på livet.»

-Tungt … litt ufikst.

-Forkortelsen er greiere … BFUKSIESVFMPSOGSHESOOPMOPL.

-Javel, men nå blir jeg litt lei meg.

-Jeg har sett på noen profiler og flere av dem virker lovende. Skikkelige menn i moden alder som vil ha en datter å ta vare på og støtte. Mange av dem har sønner, men savner altså en datter. De er kvalitetstestet og godkjent av DFGAOOSMSVBPTHUKSSEP.

-Hææææ??

-Direktoratet for godkjennelse av ordentlige og snille menn som vil bli pappa til hyggelige unge kvinner som savner en pappa.

Nå begynte jeg å bli redd. Jeg listet meg ut på kjøkkenet, dreide kjøleskapdøra, løftet ut en boks pils og åpnet den slik at det ikke hørtes noe særlig.

-Hva gjør du?

-Setter bare på litt kaffe.

-Jeg skal på audition i morgen. Det står mellom en lykkelig gift rørlegger bosatt på Tåsen, med to sønner og ingen datter, og en journalist med ingen sønner og tre slemme og fæle døtre med adferdsavvik. Hva tror du?

-Jeg kan ihvertfall ikke anbefale journalisten. Men kan vi ikke snakke om det?

-Hva er det å snakke om? Du er jo helt ubrukbar som pappa, pappa.

-Kanhende du har rett. Men hva skal jeg gjøre, da? Hver gang du er her blir jeg lysere til sinns … ikke  bare det, jeg blir klokere og og lærer noe nytt hver gang. Du er den klokeste jeg vet, du er svært intelligent og dine korte og poengterte historieforelesninger er absolutt av første klasse og vel så det.

-Likte du den om den islandske senmiddelalderens mentale verdensbilde?

-For eksempel, den var helt enestående … frapperende fremført.

-Hmmm … sier du det?

-Ja, og du snakket om å komme innom til uka. Tenkte å lage sånn mat som du liker aller best, og jeg tenkte å slenge sammen en karamellpudding. 70 grader i en time. Gylden og fin.

-Hvilken dag?

-Velg du.

-Hva med tirsdag?

-Tirsdag er bra.

-Da sier vi det ..

-Men du må kanskje jobbe litt videre?

-Ja, det må jeg visst. Ok … da ses vi da, pappa.

-Det gjør vi, kjære deg …                                

 

 

TITUSENKRONERSFINN

Et lite appendix til forrige innlegg – om Finn Bjelke. Det er innkommet noen reaksjoner. Stemningen er blandet, og det er bra. Det er også innkommet opplysninger av annen art. Jeg har addert til min lille kunnskapskonto denne lille historien:

En person i grissgrendt strøk i landet vårt ønsket å etablere en lokal popquiz. Personen mente det ville vært stas om selveste Finn Bjelke ville komme og opptre som såkalt quizmaster i anledning første quizdag.

Bjelke ville gjerne komme, men prisen var 10 000 kroner pluss omkostninger – 2013-kroner …  hvilket avleder spørsmålet:

Hvordan verdsetter man en stemme? Jeg kan ikke verdsette stemmene til mine døtre høyt nok, men jeg slipper å betale. Men om jeg skulle kjøpe en stemme? Da ville jeg kanskje valgt  Anne-Kat. Hærlands… .det er den første jeg kommer på, men om jeg måtte betale for en mannsstemme? Da tror jeg ville valgt stemmen til  Otto Jespersen, men da ville han sikkert bare ledd rått og bedt meg dra til helvete …  men aller helst ville jeg hatt stemmen til  Lasse Kolstad – men han er jo død.

Så hvor mye ville jeg betalt for Bjelkes? Ingenting. Jeg ville fakturert ham.         

SÅ FINN!!!

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive det jeg gjør nå. Men saken er at jeg for noen uker siden kjøpte en liten DAB-radio, som jeg har på kjøkkenet. Ettersom den er så sentralt plassert, blir det ofte til at jeg skrur den på. Jeg hører mest på NRK, jeg skyr reklame som gonore, syfilis, flass og folk som ringer på døra..

Nå er det nyheter, men Finn Bjelke er annonsert, og nå er han snart på lufta. Selvsagt kan jeg skru av, men jeg gidder ikke løfte rævva fra den gode stolen jeg sitter i …  jeg er dessuten fyllesjuk. Jeg får heller la ham pludre løs om mosegrodd musikk med innringere i utkant-Norge som ikke har annet å foreta seg denne lørdags formiddag.

Faen, der er han – Popquiz. Jeg hater stemmen hans. Jeg hater måten han snakker på … hadde jeg vært kjæresten hans, eller kona… whatever… hadde jeg ikke orket stå opp om morran, og hvorfor sier han “efter” når det heter etter? Prøver han å være sofistikert og litt raff … og hvem faen bryr seg om hvem som var gitarist i Led Zeppelin. Jeg nøyer meg med å vite at Mick Ronson spilte gitar for David Bowie i gamle da’r. Men Led Zeppelin er tross alt bedre en Bjelkes stemme.

A Whiter Shade of Pale … jaja. men hvorfor sier han “så fint!” nesten hele tiden? Kan du ikke slutte med det, Finn! Det hadde hjulpet.

Ivar fra Fredrikstad vil ha Van Morrisson … og Finn sier “ikke sant!!”. Kan du ikke slutte med det, det hadde hjulpet.

Ivar og hans  kompis Olav vet ikke at det er Moody Blues som spiller, samma det … og Moody Blues er bedre enn stemmen til Finn Bjelke.

Hvem fikk et hit med Ballroom Blitz? Sweet, selvsagt. Jeg gikk på barneskolen den gangen og hadde ereksjon twentyfourseven. Morning has Broken – gudbedre … Cat Stevens, eller Yusuf Islam, som tullebukken kaller seg nå.

Vivi Pedersen fra Lyngen i Troms. Finn sier “du verden”. Hvorfor gjør han det? Så sier han “så bra” igjen, og jeg har vondt i hodet.

“Så fint”, sier han igjen.

Boomtown Rats og jeg lurer på om jeg skal stable meg på to, gå ut på kjøkkenet og skru av driten, men jeg orker ikke. Jeg er fanget i Finns ordspinn … jeg har drukket for mye calvados  – orker ikke, har ikke energi til å heise meg opp. .

– Kommunikasjon og språk er sååå viktig, sier Bjelke til norsklærer Magnhild og hun er ikke uenig – selvsagt ikke.

Ivar får trøye i posten, Finn sier “hei hei” og jeg tenner en sigarett og forbanner min egen hjelpeløshet. Greier ikke slå av en jævlig radio. Blir teppebombet av møkkamusikk … og calvadosflasken er tom. Fy faen med Finn på.

Sanne Lorentzen på tråden og Finn sier “du verden”. Sanne liker alt fra klassisk til rock og Finn ler litt.

Hvem er dette? Madrugada. Både Sanne og Magnhild vet det.

Så sier Finn Bjelke “god helg”, og jeg børster vekk aske som har drysset ned på den ganske nye cardiganen min. Tid for ettertanke: Hvorfor sitter jeg i en lenestol og taster løs på laptopen om et radioprogram samtidig som det sendes. Ærlig talt, Torjus … dette er ikke bra. Nesten litt sykt. Men var det fånyttes?Ikke lært noe? Jo, at jeg må korke flaska tidligere på fredagskvelder – eller unnlate å skru på NRK P1.    

      

     

  

 

   

TELEFON FRA UNG, VAKKER OG LITT SINT KVINNE

 
Telefonen min klemter meget uofte. Når den gjør det, skvetter jeg og blir nervøs. Vanligvis er det tale om noen som vil selge strøm, men det har jeg allerede og sier at jeg ikke trenger mer av det slaget , men at det var hyggelig med en pratestund. Noen ganger ringer noen som vil at jeg skal se på mange TV-kanaler. Jeg lar vedkommende snakke og snakke og snakke og snakke om de heidundrende fine kanalene de har … hvortil jeg sier at jeg ikke har TV. Da blir det stille i den andre enden av telefontråden, og det synes jeg er fint.
For bare noen minutter ringte telefonen, jeg skvatt som vanlig og i befippelsen mistet jeg en glass calvados i fanget … og buksa ble mer alkoholholdig enn noen gang tidligere. Jeg kjente straks igjen nummeret på displayet og ble glad. Man blir jo glad når en av ens døtre ringer og vil snakke litt. Jeg løftet røret – slik man sa før i tiden – og før jeg fikk sagt «ja, det er pappa», sa hun, la oss kalle henne M:

– Pappa, hva i all verden er det du driver med? Tror du du er helt alene i hele verden og at facebook egentlig ikke finnes, at ingen leser det du skriver på bloggen din … har du glemt at du har to døtre? Hva tror du mammaen din hadde sagt?
Kan ikke si annet enn jeg ble litt ustø i knærne; jeg satte meg selv i forsvarsposisjon –  min beste, dypeste og sant å si eneste lenestol.
– Mamma er forlengst fløyet, hun var forresten ikke på facebook.
– Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med deg jeg, pappa. Men noen må ta affære, det er tindrende klart … klart som beksvart blekk på verdens aller hviteste papir, eller en mariagullsko på en grønngrønn rosestilk en bråvakker junimorgen, eller hestebæsj på nylagt asfalt en sval dag i mai. Du kan velge.    
–  Da får det bli den mariagullskoen. Men oppriktig talt, jeg har ikke mottatt klager, ikke før nå.
– Selvsagt ikke … tror du jeg er dum? Er denne historien fra Istanbul sann … ranet du en mann for slipset hans mens vi sov … eller er det tale om syke fantasier – som vanlig?
–  Vel, man er henvist til gjetninger … du også.
–  Ikke vær nesevis og oppesen, pappa. Du vet hvem du snakker med …  og hvem er denne Ralf som du drikker øl med? Du behøver ikke referere alt som blir sagt mellom deg og en drikkevenn – især ikke når temaet er slik det var.   
Jeg prøvde å synke lenger ned i stolen, men den tillot det ikke. Jeg sa:
– Ok … jeg er lei for at jeg kan ha støtt dine følelser.
– Spar meg ironi, pappa. Ække det jeg trenger nå. Jeg trenger en ny pappa.
– Uffda … men er ikke det litt trælete. Mye mas, og du har jo vitterlig nok å sysle med.
–  Man gjør prioriteringer i livet. Jeg har begynt å guuugle.
– Kan du ikke slutte med det … synes ikke det der virker så hyggelig.
– Jeg kan strekke meg til å utsette søkene og se det hele an litt.
– Det er snilt av deg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.          
– ikke jeg heller. Nåvel, heeelt sinnssyk er du tydeligvis ikke blitt ennå. Vi sier at tvilen og min raushet kommer deg til unnsetning denne gangen.
–  Ingen har bedre eldstedatter enn jeg.
–  Ikke smisk, pappa.
– Jeg er bare faktaorientert.
–  Velevel, da sier vi det. Men altså … skjerpings nå, pappa. Nå må jeg tilbake til arbeidet mitt her.  
–  Ok, jeg er glad i deg.
–  Glad i deg også, pappa … tross alt.

TOPPDOTT???????

Jeg har en god venn. Han vet ikke at jeg skriver dette. D’ ække så farlig … han leser ikke annet enn Morgenbladet, alt han finner om Romerriket og handlelappene hans hustru skriver.  Jeg tror allikevel vi skal holde ham anonym. La oss kalle ham Ralf. Tid om annen er vi på by’n og drikker øl sammen. Det har vi gjort i alle år. Vi har en stampub. I går var vi der. Vi fant et bord og bestilte halvlitere. Ralf var som vanlig nokså innesluttet, ikke så pratsom. Ralf er veldig glad i livet, men han bruker det ikke til annet enn å opprettholde det. Han sykler dagstadig og jogger så ofte han kan, han vil bli 90 år. Hvorfor vil du bli 90, har jeg spurt mange ganger – det virker som om han har nok med å bli 60. Han svarer aldri, bare grynter.

Velvel, vi satt nå der … og Ralf var taus som vanlig. Jeg tenkte at vi må jo prate litt, for faen … taushet er ikke alltid hyggelig. Jeg prøvde meg med flere temaer: Trump og hans presidentskap i alminnelighet, Carl I. Hagens besværlige ønske om å sitte i Nobel-komiteen, om han – altså Ralf – skal være julenisse i år også, Metoo-kjøret som trolig ikke tar slutt på denne siden av årsskiftet … sånne ting. Aktualiteter.
Men han biter ikke på, tvert imot. Det ser ut som om han vemmes av preiket mitt. Han nipper til ølet og gnir ansiktet slik bare han kan, et sikkert tegn på at han helst vil være et annet sted, nesten så trynet vrenger seg innover og blir borte.
Jeg prøver meg med nære ting. Jeg spør hvordan det går med joggingen og dagliglivet forøvrig, er hans fortryllende kone ved godt mot og prima helse? Om han vil høre litt om turen min til Istanbul nylig, med mine vakre og forstandige døtre. Han bare mumler. Jeg blir urolig, lenge siden jeg har sett ham så uinteressert.

Jeg tenker at det kanskje er like greit å drikke tomt og runde av, men jeg bestiller en pils til, mest av gammel vane. Jeg strekker meg over til nabobordet, hvorved ingen sitter, og plukker til meg en avis. Jeg blar litt i den, kommer til en undertøysreklame – en ung dame i pent undertøy. Jeg sier:
– Fryktelig tynn, ikke lekkert. Kan du forstå at kvinner vil se slik ut? Kanskje hun bare spiser agurk og drikker vann…
Ralf blir plutselig linjalrett i ryggen. Han kvikner til og heller i seg en drøy slurk. Han har fått lys i sine blå øyne … engasjement:
– Jeg tror hun er barbert.  Det er en uting, det der … at kvinner glattbarberer seg nedentil. Var ikke sånn før. Nymotens påfunn. Husker du 60- og 70-årene, den gangen hadde damene svære, fine dotter.
– Tja, jeg vet sannelig ikke. Tror kanskje ikke jeg har gjort meg opp meninger om det … men det er vel ikke så fint når hårveksten brer om seg … oppover mot navlen og utover lysker og lår …  slik at det til slutt ligner et sjuskete troll.
Jeg kan se at Ralf har fått farge. Han er kommet ut av seg selv. Liten tvil om at han vi har med hjertesaken hans å gjøre: 
– Underlig at så mange menn nåtildags er så betatt av sånn barbering. Tegn på umodenhet. Kvinner skal jo ikke se ut som småpiker nedentil.
– Vel … hva synes du om toppdott, da?
– Hæææ??
– En liten frisert trekant på venusberget og ellers barbert. Det kan være et greit kompromiss, kanskje – uten kompromissets dvaskhet.
Ralf ler overbærende, som om jeg er en liten gutt uten retning i livet. Han er oppflammet nå og bestiller mer øl.
– Å bli tiltrukket av det du kaller toppdott er tegn på holdningsløshet og svak karakter. Det er noe halvveis over det. Jeg tilhører Weimar-bevegelsen. Jeg er urokkelig. Det skal være skikkelig dott!
– Weimar-bevegelsen?
– Vi kaller den det. Vi er mange. Du kan si hva du vil om kvinnelige idrettsutøvere i gamle Øst-Tyskland, men de hadde dotter. Det kan jeg love deg. Vi Weimar-gutta pleier deklamere dikt når vi samles. Vil du høre et av dem?
– Seffeleff.
– Gi med den rene og ranke, den faste og sterke damen,
hun som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og barberer sin lille manke, men kjemper til døden for den …

ALWAYS CRASHING…

Ikke så ofte jeg hører på musikk, men noen ganger gjør jeg det. Undertiden setter jeg på en CD …  bare gamliser gjør det. Sant å si er det flere måneder jeg sist gjorde det. Men jeg gjorde det rett før jeg skrev dette. I CD-samlingen min – eller haugen, for å være litt mindre unøyaktig – har jeg David Bowie … min absolutte favoritt, tror jeg nesten jeg må si … når alt kommer til alt. Jeg fant Low, fra 1977. Sang nummer fire, “Sound and Vision”, er selvsagt den store hiten på den plata. Den er gennnial.

 Dernest: “Always crashing in the same car”. Den er ikke blant Bowies største hits, men gudbedre …  den er en hit, for faen – slik jeg ser det. Teksten er ganske raff, litt genial … og den handler ikke om bilkjøring. Den handler om deg og meg.
Trolig er dette første og siste gangen jeg opptrer som musikkanmelder, jeg er dessuten 40 år for sent ute. Samma det. La oss lyse fred over Bowies minne.       

TORJUSSSS!!!!!!!

Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg – la oss kalle henne HC – har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold  av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.

Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289… hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.

Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips…. og når man er glad i slips … ja, da.. o.s.v… hvortil hun svarte: 

– Torjusss!!!!!

Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.      

PAUSEPIR

Egentlig skulle jeg ha publisert et innlegg i går, men min samarbeidspartner – det lille, men svært velrennomerte  bilde- og illustrasjonsbyrået Good Kids Productions – opplever travle førjulstider og kunne ikke se seg i stand til å levere innen frist. Slikt skjer, og det er selvsagt tilgivelig. I mellomtiden skriver jeg dette og benytter anledningen til å takke de som gidder lese mine små tekstbiter. Det kommer flere, og jeg håper min lille leserkrets er lojal mot mitt bloggkonsept som egentlig ikke er noe særlig grundig definert prosjekt. Jeg forsøker bare å underholde.Jeg vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger og ønsker om hva dere vil lese om. Jeg strekker meg så langt jeg kan for å tilfredsstille dere alle sammen.


 
De eldste av mine lesere vil kanskje huske at NRK hadde et helt akvarium til rådighet da de bevilget seg pauser på 60-tallet. Jeg råder ikke over så mange fisker som NRK hadde og bringer i stedet bilde av to pirer (ungdommelig makreller). Pir er min favoritt blant fisker, og dere kan studere de to godsakene til mitt neste innlegg foreligger. Det er ferdig skrevet og redigert, det handler om et tema jeg vet mange menn er opptatt av … jeg kan si så mye at det har med kvinner å gjøre. Ha en god dag, kjære lesere… ailøvvju….