Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske opprørt da jeg leste Nettavisen i dag. En ti år gammel gutt ble stoppet av politiet ved Høvik i Bærum, etter ganske vinglete kjøring fra Storo i Oslo. Hans ferd beskrives som “hasardiøs”, og det var visst på nære nippet at han ikke forårsaket ulykker. Men på E-18 i Bærum var det kø. Bilen stoppet i bilen foran. Moderate skader. Det er bra, men man skulle tro at ti år gamle gutter kunne kjøre bedre. Foreldrene hans må jaggu skjerpe seg… ta litt ansvar. Selv kjørte jeg mors og fars grønne Folkevogn elegant som bare det i en alder av 10. Faren min lot meg låne bilen på fisketur da jeg var 15. En høstkveld to år senere rappet jeg bilen til moren min, for å tøffe meg for kompisene mine, som bare hadde tråsykler med tre gir til rådighet. En sommer for mange år siden var en av mine døtre ti år. Vi var på sommerferie der vi vanligvis sommerferierte. La oss holde henne anonym. Vi kaller henne Datter. Den sommeren lærte hun å kjøre bil. Ikke alle aner hvor lett slike småtasser lærer. Det er mulig bilkjøring falt uvanlig lett for Datter; det tok ikke lang tid før hun mestret alle bilens pedaler og fem gir fremover. Revers attpå. Vi hadde besøk av en annen familie, mor og far og to gutter. En dag tenkte vi å feire Olsok, ettersom det var 29. juli. Varmt i været og skogbrannfare. For å være litt ansvarlige, ville vi oppsøke nærmeste vann. Vi ville tenne bål. For å være ekstra ansvarlige, tenkte vi å anrette bålet på vannet. Jeg fant en europapall og bandt den fast til bilens hengerfeste. Veien opp til dette vannet er gruset, smal og snirklet. Cirka 10 kilometer, 200 høydemeter. Ufser og nuter. Urenluren. Vi kjørte avsted, min familie og jeg bakerst; paller som blir dratt etter en bil, virvler opp ganske mye støv. Fin kveld. Vi bygget opp en fin haug brennbare materialer på pallen. Tente på og skjøv bålet ut på vannet. Det brant som bare det, til ære for Olav den Hellige. Vi grillet pølser på glørne. Brus til barna, øl til de voksne. Slutten av juli varsler høst, og det var blitt mørkt. På tide å returnere. Pallen var så svart og stygg og ille tilredt at vi syntes vi burde ta den med oss tilbake. Jeg bandt den fast til hengerfestet. Halvparten av min familie var helt edru, deriblant Datter. Om hun ville kjøre bilen hjem? Ikke nei i hennes munn. Så kjørte vi, da. Datter bak rattet. 11 år til høsten. Prima kjøring.
Da vi kom hjem fra ferien, var denne historien nesten glemt. Men Datter hadde meget god hukommelse. Da hun møtte opp på skolen, fikk hun og resten av klassen den klassiske stiloppgaven: Fortell om sommerferien. Det gjorde hun, uten å konsultere noen. Hun leverte besvarelsen, fikk den tilbake uten andre anmerkninger enn et par tegnsettingsfeil. Stilen avsluttet slik: “Og alle hadde det gøy. Mamma og pappa ble litt fulle, og jeg kjørte bilen hjem.”
For noen dager siden var Kari Elisabeth Kaski på TV og sa at hun og hennes parti SV hadde pønsket ut nytt forslag til lov: Samtykkeloven. Som er ment å forhindre sex der begge parter ikke er hjertens enige. At forslaget kommer fra SV, overrasker ingen. Sosialister liker jo å regulere saker og ting som ikke lar seg regulere.
Jeg glemte innslaget straks det var sendt og tenkte ikke mer på det, men etter en halvtime ringte telefonen. Det var ikke min venn Ralf, ikke min venninne Gitte.. nei, det var en annen god venn, som jeg tror vi må holde helt anonym, la oss bare kalle ham Glufsegustav. Jeg har forlengst kommet ut av tellingen med hvor mange damer han er “blitt kjent med” i løpet av den siste uken. Selv bruker han termen “feid”. Han var ganske opprørt: – Hørte du hva hu dærre Kasko sa på TV. Samtykkeerklæring for sex… hæææ?
– Du mener nok Kaski.. så så, det forslaget går aldri gjennom i Stortinget. Og hvis det gjør det, hva så… det vil ikke stoppe deg. – Jamen faen, samtykke! Skal man fylle ut skjemaer og sånn, da? Hææ? Rubrikker med ulike aktiviteter og sånn… enærn, toærn, slikking, avsuging med og uten svæljing, feiing med, eller uten mens, 69, sex inne, sex ute, sex på låven, på offentlig toalett, i bil, på stranda… med pisk, uten pisk… – … så så, jeg skjønner at du er opprørt, men dette går nok bra, skal du se.. – Jeg hater papirarbeid!! Tenk på trekant og enda flere… blir jo bare byråkrati og papirkaos… – Tror ikke Kaski mener at man skal signere og medsignere på et A4-ark. – Håper ikke det, sa Glufsegustav og redegjorde for sist lørdag: Han var i sentrum av byen der han bor og traff en dame litt eldre enn sin eldste datter. De to fant tonen, som det heter. Glufsegustav er litt av en sjarmør, og etter en par flasker vin på et av byens etablissementer, var damen ganske mør og amorøs. – Jeg hadde hverken penn eller papir på meg, skulle jeg gått i baren og spurt om skrivesaker… hææ?? Skulle hun og jeg satt oss sammen og utarbeidet et dokument hvori prognoser om den neste halvtimens aktiviteter og anmerkninger om hvilke som er akseptable og ikke. – Tungvint, ja… – Jeg hadde ståpikk, og hun holdt på å skli av stolen… – Vel vel… jaja, men hvordan gikk det? – Dassene på det utstedet er ganske greie, handikapptoalettet er enda bedre. Der var sånne håndtak overalt, veit du. Veldig praktisk. – Men da gikk jo alt fint, da.. når skal du møte piken igjen? – Præææhæhhæhahahhaha… tullebukk. Du er jaggu morsom…
Som jeg tidligere har antydet, er TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik monomant opptatt av president Trump og bare ham. Sånn sett kan man si at Græsvik ikke er reell USA-korrespondent, men nominell.
Jeg har undret meg over denne ensidigheten. Så mye undret jeg meg, at jeg for en tid tilbake ringte en gammel venn, professor emeritus med sosiologi og sosialantropologi som hovedfelt. Han lanserte en forklaringsmodell, som i korthet går ut på at noen menn går langt med sikte på kompensasjon for manglende tilgang på det kvinner har omtrent midt på seg og tidvis dufter av bouilabaisse. Men det er ikke sant at Græsvik bare har én interesse; han er også meget interessert i nettpublikasjonen Resett, om hvilken han har twitret: Det er så mange nasjonalister, rasister og autokratlogrende idioter i den porteføljen st vi skal være glad for at vi ikke ble invadert av et naziregime i dag. Artig ytring, tenåringsaktig frisk med sjarmerende skrivefeil. Græsvik er også ivrig bidragsyter til den store kampanjen med sikte på å skremme annonsører bort fra Resett. Han har kontrasignert – eller laiket, som man sier – en twittermelding fra en person som kaller seg “Einar”. Han navngir en bedrift som har annonsert hos Resett og hevder at dette foretaket “støtter en rasistblogg som driver meg hetskampanjer og trusler.” “Einar” oppfordrer alle til ikke å leie maskiner av angjeldende bedrift og begrunner slik: “Pengene dine går rett i lomma til rasistene.” Jau jau, som min grandonkel Albert pleide si når han ikke hadde ord for hånden og ikke gadd lete no’ særlig…
Hvor er humoren i norsk politikk og samfunnsdebatt? Hvor er viddet? Rausheten og smilene? Den morsomme arrogansen? Orderiet? Den vennlige ondsinnethet? Fornærmelsen som er så god at man blir imponert før man skjønner at man bør være fornærmet. “An empty cab drove up to 10 Downing Street, and out of it stepped Clement Attlee.” Dette skal Winston Churchill angivelig ha ytret sommeren 1945, etter å ha tapt valget. Man er i tvil om WC sa det, men ingen er i tvil om han at han kunne sagt det. Uansett, setningen er så genialt infam at man bare må gi seg over. Trolig er ingen i norsk politikk og samfunnsliv i stand til å pønske ut lignende. Jan P. Syse er nok den i norsk etterkrigspolitikk som er nærmest Churchills nivå hva raff muntlighet angår. Han har vært død i 21 år. Det er synd. Han ble borte altfor tidlig. Tap for norsk politikk og samfunnsdebatt. Syse var morsom, han hadde vidd, han hadde talegaver. En ordebukk. Mange trodde det kom spontant, men det gjorde det ikke. Han samlet på ordremser hele livet og forberedte sine taler grundig. Uforutsette debattytringer tok han rutinert på høyre hæl.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse nedlate seg til å kalle meningsmotstandere “stinkende kloakkrør”, slik Venstres Tore Wilken Nitter Walaker og flere andre gjør? Neppe.
Vanskelig også å forestille seg JPS surre med ytringsfriheten og ringe rundt til bedrifter og anmode dem om ikke å annonsere i en navngitt publikasjon, slik Venstres Sveinung Rotevatn liker å gjøre.
Syse var en dannet mann som ofte glemte å demontere slipset før han spadde sand og sement i mørtelblanderen sin, Han lærte tale- og debatteknikk i sin tid som leder av Det Norske Studentersamfund. Siden den gangen fulgte han denne oppskriften før han opplot sin røst: Finne, ordne, forme, memorere og fremføre. Hva har vi i dag? Jo, vi har friskusen Eivind Trædal (MDG). Han har et barns impulskontroll og sier så mye rart på så kort tid, med så høyt volum at journalist Fredrik Solvang ba ham forlate Dagsnytt 18- studioet i fjor vår. Hans faste uttrykk er “brunbeiset”, “fascist” og “rasist”.
En av hans meningsfeller, muslim og samfunnsdebattant Sumaja Jirde Ali, er heller ingen fullformats retoriker. Hun liker prefiksen FUCK og ettermonterer det hun finner i farten, som LISTHAUG og POLITIET.
Bortsett fra å være et seksuelt rovdyr i grissgrendt beliggende kornåkre, er heller ikke Venstres partileder Trine Skei Grande noen stor taler. Hun bryr seg ikke så mye om formuleringskunst, det vet hennes partifelle Abid Raja, og det vet “han homoen” (Ketil Kjenseth) og “psykopaten” (Alfred Bjørlo). Til forsvar for sine impulsive sex- og talevaner pleier hun anføre sin oppvekst på fest i Namdalen og omegn.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse høsten 1989, før han ble statsminister – med gin&tonic-røst – bælje “morna Grooooo!”? Nei, selvsagt ikke. I moden ettertid tillot han seg å påpeke: “Min regjering var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands». Noen mener at humor er overmåte viktig, overalt – også i politikken. Det forsto aldri Brundtland, trolig fordi hun ikke hadde humor. Ei heller var hun i stand til å forme en noenlunde meningsfull setning. Dette forsto nok Syse. Han holdt litt igjen, tror jeg. La bånd på seg. Veloppdragen kar.
Virker som humor er ulikt fordelt langs den politiske aksen. Den ser ut til å krympe, bli mindre og mindre jo lenger ut på venstresiden man kommer. Helt ute i periferien.. der er det ikke uofte helt mørkt. Martin Tranmæl var ingen ablegøyemaker og satte standarden tidlig. Og har noen hørt om store humorister i Norges Kommunistiske Parti? Eller AKP(ml)? Kommunistene er mest kjent for ufikse klær uten slips, jamfør Pål Steigan, Mao Zedong og Stalin. Marie Simonsen er ikke politiker, men hun er kommentator i Dagbladet og kommenterer norsk politikk og samfunnsliv så snart hun ser sitt snitt. I likhet med en chihuahua later hun til å være født forbanna, hvilket ikke er så bra om man vil bli mor, men det har aldri vært i Simonsens tanker… hun har skrevet en hel bok om det. Nåvel, det er uansett for sent – og det er bra.
Som chihuahuaer flest er Simonsen ikke heller overhåndtagende faktasøkende. Ikke desto mindre henviste hun til fakta i en kommentar 22. februar i år og skrev så godt hun formådde om Trond Giskes “danseopptreden” på Bar Vulcan, inkludert: Hvorfor kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd? Hennes kilde: VGs aller minst etterrettelige journalist, Lars Joakim Skarvøy. Den litt kuriøse duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne er også i kommentatorbransjen – på sett og vis. De har slik ein podcast, og jeg er forbauset over hvor lite man kan få sagt på én time.
Jau jau, som man tidvis sa i Bratsberg amt i gamle dager… men over til venstresiden, som knapt kan sies å være en gjeng artige spilloppmakere. Se bare på Rune Berglund Steen som leder Antirasistisk senter. Gravalvorlig kar som dagstadig leter etter rasister, fascister, nazister – både med å uten forstavelsen neo. Digresjon hertil: Teaterregissør Pia Maria Roll ytret dette babbelet på NRK for en tid tilbake: Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag, så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis.
Le, eller gråte? FrPs Bård Hoxrud ler nok av slikt, mer nøyaktig: Han smiler og ler hele tiden, slik at man selv er på nippet til å smile en smule. Kan meget vel tenkes at hustøsene på et bordell i Riga i 2011 ble smittet av hans helt påtagelige humør, og at alle var blide og fornøyde… også da Hoxrud forlot etablissementet, sammen med noen partifeller.
Bordellen i Riga. Jolly good. Klinger godt.. omtrent som Siste tango i Paris. Oppsummert: Meget bedre med en blid horekunde fra FrP enn enn humørløs surpomp fra Rødt. Men alt er ikke helt svart på venstresiden. SVs leder Audun Lysbakken er en godgutt som ikke går av veien for et smil og en latter. Jeg har hørt at til og med Siv Jensen ikke kan stå for Lysbakkens sjarm. Men la oss ikke glemme muslimene. De tilhører jo også venstresiden og er litt av noen sjarmtroll og morofanter. De foretekker fredagsbønn fremfor fredagspils, men hva gjør vel det.. når de resten av uken sprer om seg med liv og latter og løyer. Noen av dem er også deltakere i norsk politikk og samfunnsdebatt. Se bare Ubaydullah Hussein. Hos ham sitter smilet løst, som gamle onkler i utkant-Norge gjerne sier. Han vil helst kverke alle som ikke tror på Muhammed, men han sier det med et smil. Artig rabagast, dømt til ni års fengsel for inngrep med IS.
Også har vi Mohyeldeen Mohammad, et fargerikt innslag i norsk offentlighet. I tillegg til bensintyveri og kjøring med motorkjøretøy uten gyldig registrering, er han er kjent for sine mange, litt røffe SMSer. Han sendte noen av dem til Venstre-politiker Abid Raja hvorav denne: Vi muslimer får følelser av vemmelse hver gang vi ser det stygge skitne murtad kafir tryne ditt!!, og denne: Selv dine egne foreldre tar avstand fra deg. Du er virkelig et NULL og en skitten murtad kafir! Må Allah gi deg uhelbredelig sykdom, engstelighet, trengsel, fattigdom, et smertefullt og ynkelig liv før døden, og la deg råtne i Jahannam for evig og alltid!!! Mohammad ble idømt to og et halvt års fengsel for truslene mot Raya.
Han burde kanskje hatt tilleggsstraff for dårlig norsk, men vi skjønner alle hva Mohammad mener, og det er formildende. Men hva ville Syse ha sagt til alt dette. Jeg ler meg skakk og krokete bare ved tanken… Etter Jan P. Syses død i 1997, innlemmet jeg i mitt leveregelsett vanen med å alltid sjekke hva Keith Richards og Mick Jagger ville sagt om saker og ting: I know… it’s only rock’n roll, but I like it, like it, yes I dooo…
“De e ikkje IS-ungar, de e våre ungar”, sa Olaug Bollestad på Kristelig forklepartis landmøte nylig. Litt underlig ytring, ettersom disse kidsa vitterlig er IS-unger. Men la gå, Bollestad er en dame full av følelser, og hun har åpne tårekanaler med drøy diameter.
Videre i sin tale sa hun at Norge må hente disse ungene ut av flyktningleire i Syria og bringe dem hit til lands. Det dreier seg om rundelig regnet 40 unger. Men hvordan? Et ikke så veldig omtalt tema er identifisering. Hvordan vet man hvilken unge som hører til hvilken mor? På bilder fra leirene i Syria ser man en hel haug med svarte skikkelser. Man ser ikke hva som er inni. Men la oss anta det er kvinner. I tillegg til de subbeside, teltlignende og dystermørke draktene, har de også niqab foran ansiktet, med en cirka 9 millimeters bred sprekk, som tillater litt dagslys å falle inn på netthinnene.
Rundt omkring løper unger og det kan godt tenkes at de ikke aner hvem som er mammaene deres, for alle kvinnene ser kliss like ut. Og pappaene har de aldri sett, de ble skutt i filler og ligger noen fot under ørkensanden et eller annet sted. Dette minner meg om 17. mai for uendelig mange år siden. Jeg var fem år gammel. Moren min hadde på seg sin Vest-Telemarkbunad. Vi var i byen. Mange mennesker, mye ståk og ståhei og hurlumhei. Faren min gikk avsted og stilte seg opp i en is- og pølsekø. Jeg surret litt omkring og lekte litt med noen unger jeg aldri hadde sett før. Plutselig var de borte, og jeg kikket omkring meg for å finne moren min. Men jeg så ikke annet enn bunadkledde damer hvor enn jeg festet blikket. Fra mitt lave utsiktspunkt syntes jeg det hele var nokså forvirrende. På den tiden så jeg ikke forskjell på bunader, jeg så nesten ikke noe særlig forskjell på damer, heller.. men jeg visste godt hvem moren min var, jeg kunne peke henne ut hvor det skulle være, rød i håret som hun var. Men ikke denne dagen. Damene hadde ikke skaut som dekket hår, ikke noe tøystykke foran ansiktet, men de var alle stivpyntede i bunader fra ulike landsdeler, og i 17. mai-kaoset så jeg ikke forskjell. Jeg ble svært urolig og lurte på om mamma hadde forlatt meg. Og var pappa virkelig i is- og pølsekø? Tenk om han hadde dratt sin vei, satt i drosje på vei til Amerika-båten med hensikt å emigrere til Texas for å bli cowboy. Jeg begynte å gråte og tenkte at nå er det bare verden og jeg. Etter en tids gråt og intens leting etter mamma, skjerpet jeg meg. Jeg erkjente min nye status: Foreldreløs. Vel vel, tenkte jeg.. da er det verden og jeg. Jeg visste at mamma og pappa hadde en reservehusnøkkel gjemt på et hemmelig sted i hagen. Jeg visste hvor. – Men kjære guten min, då. Hev du grett? Det var mamma. Kan ikke nekte for at jeg var svært glad for å se henne. Så kom pappa også. Det ble is og pølse. Til og med brus. Alt ordnet seg til det beste, og siden den dagen har jeg aldri vært i tvil om hvordan Vest-Telemarkbunaden ser ut.
