Hvor er humoren i norsk politikk og samfunnsdebatt? Hvor er viddet? Rausheten og smilene? Den morsomme arrogansen? Orderiet? Den vennlige ondsinnethet? Fornærmelsen som er så god at man blir imponert før man skjønner at man bør være fornærmet.
“An empty cab drove up to 10 Downing Street, and out of it stepped Clement Attlee.”
Dette skal Winston Churchill angivelig ha ytret sommeren 1945, etter å ha tapt valget. Man er i tvil om WC sa det, men ingen er i tvil om han at han kunne sagt det.
Uansett, setningen er så genialt infam at man bare må gi seg over. Trolig er ingen i norsk politikk og samfunnsliv i stand til å pønske ut lignende.
Jan P. Syse er nok den i norsk etterkrigspolitikk som er nærmest Churchills nivå hva raff muntlighet angår. Han har vært død i 21 år. Det er synd. Han ble borte altfor tidlig. Tap for norsk politikk og samfunnsdebatt. Syse var morsom, han hadde vidd, han hadde talegaver. En ordebukk. Mange trodde det kom spontant, men det gjorde det ikke. Han samlet på ordremser hele livet og forberedte sine taler grundig. Uforutsette debattytringer tok han rutinert på høyre hæl.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse nedlate seg til å kalle meningsmotstandere “stinkende kloakkrør”, slik Venstres Tore Wilken Nitter Walaker og flere andre gjør? Neppe.
Vanskelig også å forestille seg JPS surre med ytringsfriheten og ringe rundt til bedrifter og anmode dem om ikke å annonsere i en navngitt publikasjon, slik Venstres Sveinung Rotevatn liker å gjøre.
Syse var en dannet mann som ofte glemte å demontere slipset før han spadde sand og sement i mørtelblanderen sin, Han lærte tale- og debatteknikk i sin tid som leder av Det Norske Studentersamfund. Siden den gangen fulgte han denne oppskriften før han opplot sin røst: Finne, ordne, forme, memorere og fremføre.
Hva har vi i dag? Jo, vi har friskusen Eivind Trædal (MDG). Han har et barns impulskontroll og sier så mye rart på så kort tid, med så høyt volum at journalist Fredrik Solvang ba ham forlate Dagsnytt 18- studioet i fjor vår. Hans faste uttrykk er “brunbeiset”, “fascist” og “rasist”.
En av hans meningsfeller, muslim og samfunnsdebattant Sumaja Jirde Ali, er heller ingen fullformats retoriker. Hun liker prefiksen FUCK og ettermonterer det hun finner i farten, som LISTHAUG og POLITIET.
Bortsett fra å være et seksuelt rovdyr i grissgrendt beliggende kornåkre, er heller ikke Venstres partileder Trine Skei Grande noen stor taler. Hun bryr seg ikke så mye om formuleringskunst, det vet hennes partifelle Abid Raja, og det vet “han homoen” (Ketil Kjenseth) og “psykopaten” (Alfred Bjørlo). Til forsvar for sine impulsive sex- og talevaner pleier hun anføre sin oppvekst på fest i Namdalen og omegn.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse høsten 1989, før han ble statsminister – med gin&tonic-røst – bælje “morna Grooooo!”? Nei, selvsagt ikke. I moden ettertid tillot han seg å påpeke:
“Min regjering var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands».
Noen mener at humor er overmåte viktig, overalt – også i politikken. Det forsto aldri Brundtland, trolig fordi hun ikke hadde humor. Ei heller var hun i stand til å forme en noenlunde meningsfull setning. Dette forsto nok Syse. Han holdt litt igjen, tror jeg. La bånd på seg. Veloppdragen kar.
Virker som humor er ulikt fordelt langs den politiske aksen. Den ser ut til å krympe, bli mindre og mindre jo lenger ut på venstresiden man kommer. Helt ute i periferien.. der er det ikke uofte helt mørkt.
Martin Tranmæl var ingen ablegøyemaker og satte standarden tidlig. Og har noen hørt om store humorister i Norges Kommunistiske Parti? Eller AKP(ml)? Kommunistene er mest kjent for ufikse klær uten slips, jamfør Pål Steigan, Mao Zedong og Stalin.
Marie Simonsen er ikke politiker, men hun er kommentator i Dagbladet og kommenterer norsk politikk og samfunnsliv så snart hun ser sitt snitt. I likhet med en chihuahua later hun til å være født forbanna, hvilket ikke er så bra om man vil bli mor, men det har aldri vært i Simonsens tanker… hun har skrevet en hel bok om det. Nåvel, det er uansett for sent – og det er bra.
Som chihuahuaer flest er Simonsen ikke heller overhåndtagende faktasøkende. Ikke desto mindre henviste hun til fakta i en kommentar 22. februar i år og skrev så godt hun formådde om Trond Giskes “danseopptreden” på Bar Vulcan, inkludert: Hvorfor kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd?
Hennes kilde: VGs aller minst etterrettelige journalist, Lars Joakim Skarvøy.
Den litt kuriøse duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne er også i kommentatorbransjen – på sett og vis. De har slik ein podcast, og jeg er forbauset over hvor lite man kan få sagt på én time.
Digresjon hertil: Teaterregissør Pia Maria Roll ytret dette babbelet på NRK for en tid tilbake: Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag, så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis.
Le, eller gråte? FrPs Bård Hoxrud ler nok av slikt, mer nøyaktig: Han smiler og ler hele tiden, slik at man selv er på nippet til å smile en smule. Kan meget vel tenkes at hustøsene på et bordell i Riga i 2011 ble smittet av hans helt påtagelige humør, og at alle var blide og fornøyde… også da Hoxrud forlot etablissementet, sammen med noen partifeller.
Bordellen i Riga. Jolly good. Klinger godt.. omtrent som Siste tango i Paris. Oppsummert: Meget bedre med en blid horekunde fra FrP enn enn humørløs surpomp fra Rødt.
Men alt er ikke helt svart på venstresiden. SVs leder Audun Lysbakken er en godgutt som ikke går av veien for et smil og en latter. Jeg har hørt at til og med Siv Jensen ikke kan stå for Lysbakkens sjarm.
Men la oss ikke glemme muslimene. De tilhører jo også venstresiden og er litt av noen sjarmtroll og morofanter. De foretekker fredagsbønn fremfor fredagspils, men hva gjør vel det.. når de resten av uken sprer om seg med liv og latter og løyer.
Noen av dem er også deltakere i norsk politikk og samfunnsdebatt. Se bare Ubaydullah Hussein. Hos ham sitter smilet løst, som gamle onkler i utkant-Norge gjerne sier. Han vil helst kverke alle som ikke tror på Muhammed, men han sier det med et smil. Artig rabagast, dømt til ni års fengsel for inngrep med IS.
Også har vi Mohyeldeen Mohammad, et fargerikt innslag i norsk offentlighet. I tillegg til bensintyveri og kjøring med motorkjøretøy uten gyldig registrering, er han er kjent for sine mange, litt røffe SMSer. Han sendte noen av dem til Venstre-politiker Abid Raja hvorav denne: Vi muslimer får følelser av vemmelse hver gang vi ser det stygge skitne murtad kafir tryne ditt!!, og denne: Selv dine egne foreldre tar avstand fra deg. Du er virkelig et NULL og en skitten murtad kafir! Må Allah gi deg uhelbredelig sykdom, engstelighet, trengsel, fattigdom, et smertefullt og ynkelig liv før døden, og la deg råtne i Jahannam for evig og alltid!!!
Mohammad ble idømt to og et halvt års fengsel for truslene mot Raya.
Han burde kanskje hatt tilleggsstraff for dårlig norsk, men vi skjønner alle hva Mohammad mener, og det er formildende. Men hva ville Syse ha sagt til alt dette. Jeg ler meg skakk og krokete bare ved tanken…
Etter Jan P. Syses død i 1997, innlemmet jeg i mitt leveregelsett vanen med å alltid sjekke hva Keith Richards og Mick Jagger ville sagt om saker og ting:
I know… it’s only rock’n roll, but I like it, like it, yes I dooo…
