“De e ikkje IS-ungar, de e våre ungar”, sa Olaug Bollestad på Kristelig forklepartis landmøte nylig.
Litt underlig ytring, ettersom disse kidsa vitterlig er IS-unger. Men la gå, Bollestad er en dame full av følelser, og hun har åpne tårekanaler med drøy diameter.
Videre i sin tale sa hun at Norge må hente disse ungene ut av flyktningleire i Syria og bringe dem hit til lands. Det dreier seg om rundelig regnet 40 unger.
Men hvordan? Et ikke så veldig omtalt tema er identifisering. Hvordan vet man hvilken unge som hører til hvilken mor?
På bilder fra leirene i Syria ser man en hel haug med svarte skikkelser. Man ser ikke hva som er inni. Men la oss anta det er kvinner.
I tillegg til de subbeside, teltlignende og dystermørke draktene, har de også niqab foran ansiktet, med en cirka 9 millimeters bred sprekk, som tillater litt dagslys å falle inn på netthinnene.
Rundt omkring løper unger og det kan godt tenkes at de ikke aner hvem som er mammaene deres, for alle kvinnene ser kliss like ut. Og pappaene har de aldri sett, de ble skutt i filler og ligger noen fot under ørkensanden et eller annet sted.
Dette minner meg om 17. mai for uendelig mange år siden. Jeg var fem år gammel. Moren min hadde på seg sin Vest-Telemarkbunad. Vi var i byen. Mange mennesker, mye ståk og ståhei og hurlumhei.
Faren min gikk avsted og stilte seg opp i en is- og pølsekø. Jeg surret litt omkring og lekte litt med noen unger jeg aldri hadde sett før. Plutselig var de borte, og jeg kikket omkring meg for å finne moren min. Men jeg så ikke annet enn bunadkledde damer hvor enn jeg festet blikket.
Fra mitt lave utsiktspunkt syntes jeg det hele var nokså forvirrende. På den tiden så jeg ikke forskjell på bunader, jeg så nesten ikke noe særlig forskjell på damer, heller.. men jeg visste godt hvem moren min var, jeg kunne peke henne ut hvor det skulle være, rød i håret som hun var. Men ikke denne dagen.
Damene hadde ikke skaut som dekket hår, ikke noe tøystykke foran ansiktet, men de var alle stivpyntede i bunader fra ulike landsdeler, og i 17. mai-kaoset så jeg ikke forskjell.
Jeg ble svært urolig og lurte på om mamma hadde forlatt meg. Og var pappa virkelig i is- og pølsekø? Tenk om han hadde dratt sin vei, satt i drosje på vei til Amerika-båten med hensikt å emigrere til Texas for å bli cowboy.
Jeg begynte å gråte og tenkte at nå er det bare verden og jeg. Etter en tids gråt og intens leting etter mamma, skjerpet jeg meg. Jeg erkjente min nye status: Foreldreløs.
Vel vel, tenkte jeg.. da er det verden og jeg. Jeg visste at mamma og pappa hadde en reservehusnøkkel gjemt på et hemmelig sted i hagen. Jeg visste hvor.
– Men kjære guten min, då. Hev du grett?
Det var mamma. Kan ikke nekte for at jeg var svært glad for å se henne. Så kom pappa også. Det ble is og pølse. Til og med brus.
Alt ordnet seg til det beste, og siden den dagen har jeg aldri vært i tvil om hvordan Vest-Telemarkbunaden ser ut.
