Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt enda mer på det siden han overhørte en samtale mellom to partifeller på et partimøte tidligere i kveld:
– Fært med all denne terroren.
– Tenker du på bomben i Lyon?
– Ja, det er vel muslimer, sannsynligvis.
– Ja, det er vel det.
– Men jeg tenker atte disse muslimene har litt dårlig ordforråd og kan ikke snakke så godt for seg. I mangel på ord lager de i stedet bomber og dreper folk omkring seg. Det er noe sårt og vondt og trist med det, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. De er jo litt som barn, vet du. Hvis de føler at de ikke blir sett og hørt, kan de begynne å slå og sånn, tenker jeg.
– Det samme tenker jeg… litt som atte de blir sinte når de blir bedt om å spise opp grønnsakene på tallerkenen sin.
– Se på ungdomsgjengene øst i Oslo. De raner og slår og stikker med kniver og selger narkotika, men de mener ikke noe vondt med det, det er deres måte å uttrykke seg på. Ubehjelpelig og litt klønete, men genuint.
– Nettopp.
– De kommer jo fra en annen kultur, og det må vi bare respektere. Alle kulturer er like mye verdt, det er no’ alle vet.
– Så sant så sant, men det beste er vel om de hadde sluttet med vold og drap og voldtekter og skyting og sånn? På litt sikt, mener jeg.
– Jada, men jeg tror ikke så mye på straff og sånn. Jeg tenker atte det muslimer trenger, er dialog og forståelse. De unge muslimene må ha fritidsklubber, selvsagt.. og mer penger til integreringstiltak, på kort, mellomlang og lang sikt.
– Men noen sier atte muslimer ikke vil integreres og atte de ikke bryr seg om andre lover enn de som står i Koranen.
– Tøv og tull, slikt er det bare rasister som sier… nei, muslimer tigger og ber om å bli integrert, på sin måte. Det tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Dessuten er det jo vel kjent atte islam er fredens religion, kanskje den aller fredeligste av alle religioner.
– Nettopp, jeg har aldri fått meg en ørefik av en muslim. Mannen min, derimot..
– Ja, der ser du..
