Repriser er kjedelige, men det er sommer og når en gammel tekst har større aktualitet nå enn noen gang før, er det bare å kline til. Denne teksten er fra vinteren 2019, såvidt redigert og går knirkefritt inn i dagens opphetede strømstøttedebatt:

DEN LANGE PAUSEN
Min venn Ralf telefonerte meg i går kveld. Ettersom jeg var tom for både øl og brennevin, løftet jeg mobilen.
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
Han mumlet noen vokaler og konsonanter uten bærekraftig diksjon.
– Hva sier du, sa jeg
– Jeg er litt nedfor.
– Uffda, hva står på? Noe jeg kan gjøre for å muntre deg opp?
– Tror ikke det. Øydis har en pause.
– Pause, men dere har vært lykkelig gift lenger enn jeg kan huske, og dere har to fortryllende barn. Er det så ille? Flyttet fra hverandre?
– Jeg snakker om menopause, den lengste pausen i en kvinnes liv.
– Uffda.
– Tørr både her og der. Hun klager over rifter og sånn.
– Sexnekt?
– Du sa det.
– Plaster … hvis man kan sveise under vann, kan man vel bruke plaster i…
– … fønny.
– Kødda, men får du ikke det ene, kan du få det andre.
– Hææ?
– Jeg har tenkt litt på det der… hva damer i overgangsalderen kan brukes til.
– Ja??
– Dere har jo et hus som er ganske tungfyrt. Høye strømregninger, ikke sant?
– Jo.
– Som du kanskje er kjent med, har jeg en gammel ingeniørutdannelse som ikke er så mye verdt lenger, men det hadde vært gøy å bruke noe av det jeg husker. Jeg var ganske flink i termodynamikk.
– Hææ?
– Bare hør etter. Vi snakker varmeveksling. Prinsippet er enkelt, akkurat slik man utvinner jordvarme.
– Hææ??
– Jeg har et badekar jeg ikke bruker. Vi lager noen hull i det, sveiser inn skruekoblinger og overganger, mekker sammen en innretning som kan utvinne overskuddsvarme fra Øydis. Jeg har en gammel støvsuger på loftet som egner seg for ombygging til varmeveksler.
– Hæææ??
– Jeg regner med at hun har heftige hetetokter.
– Ikke fritt.
– Vel, det er enkelt. Jeg bygger om det gamle badekaret mitt, til et spesialbadekar. Vi kan godt male det rosa, slik at det blir attraktivt for Øydis.
– Hææ??

– La oss si at temperaturen i vannet er 20 grader. Øydis stiger oppi, og etter noen timer er temperaturen økt til 25 grader. Den differansen er gull verdt. En varmeveksler sørger for å nyttiggjøre temperaturforskjellen. Vi kobler hele greia til en dampturbin som igjen driver en generator … som lager strøm. Vi kobler til sikringsskapet. Ny kurs, 16 amp.
– Milde mammon.
– Nettopp. Du kommer til å spare penger.
– Tror du Øydis går med på det?
– Hun er av den sparsommelige typen.
– Du er en klok mann.
– Ikke nok med det. Jeg regner med at Øydis er litt grinete om dagen, damer er gjerne det i sånne pauser.
– Korrekt.
– Der ser du. Hun vil nok helst være alene og sitte i det fine, rosa badekaret og slappe av med en selvutviklingsbok og et duftlys ved siden av seg. Kanskje lytte til panfløytemusikk på lavt volum.
– Ja??
– Skjønner du ingenting? Du får veldig god tid til å gjøre det du vil, eksempelvis gå på pub og drikke øl med meg.
– Du er gennnial. Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg liker uformelle møter mennesker imellom, jeg gjør det … men det finnes grenser. Knivstikk i hjerteregionen er veldig invaderende, sikkert også svært ubehagelig, og man føler nok at intimitetsgrensen brytes, men innføring av kniv i andres kropper er blitt en mer og mer vanlig omgangsform her til lands. Nesten like vanlig som håndtrykk.
Det skjer dagstadig. I går: Knivstikking i Notodden og i Stavanger, og det kan godt tenkes at noen driver en brødkniv inn mellom en annens ribbein mens jeg sitter her og taster.

Noen får mindre skader, andre må på intensiven og noen dør – i livets vår. Noen dør senere… mandag denne uken døde et eldre ektepar på Otta, etter knivstikk. Drapsmannen er “norsk statsborger”.
Han har visst vært innom helsevesenet, formodentlig ikke for ankelbrudd, eller fotsopp. Ellers vil ikke politiet si så mye, og media viser ikke så stor interesse. Gjenkjennelig taushet, som leder tankene i bestemte retninger.
Fordomsfullt? Nææ, vil ikke si det. Det er forskjell på fordommer og fakta faen. Jeg kan ikke henvise til fyldige forskningsrapporter med titler som Muslimer og vold, Islam og voldtekt, eller Den moderate muslimens aggresjon … nei, jeg kan ikke det, men SSBs krimstatistikk gir en pekepinn.
Mange liker ikke begrepet fremmedkulturell, de synes det er ekskluderende og polariserende – vi og dem – men oppriktig talt, jeg vokste ikke opp i en kultur der knivstikking og ran var vanlig, og jeg vanker ikke i miljøer der sånt hører til dagens dont. Således må jeg kunne si – for min egen del, og mange andres – at knivstikking er fremmedkulturelt.
Tidene forandrer seg, må bare innse det. Det er drøyt 200 000 individer her til lands med opprinnelse fra land med kulturer hvori vold og drap er like naturlig som det er for nordmenn – de med syskjenbån på Gjøvik – å spise fårikål i oktober.
Jaja, sånnæreblitt. Få’kke gjort no’ med det, må bare ta forholdsregler. Jeg kjører ikke gjennom sentrum i byen der jeg bor på kveldstid – med vinduene nede. Det har jeg ikke nerver til.

Repriser er ofte unnskyldning for ikke å lage noe nytt. Likeens med meg. I dag gidder jeg ikke, men jeg kom på noe en eller annen sa til meg for en tid tilbake: Ofte artig når du er ute og kjører.
Vel, her er en reprise fra juli 2020, nesten helt uredigert:

TOURETTE OG SLETT
Sommer er tid for ettertanke. Jeg kjører E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet, taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som kom hit til Norge i 1940 og skjøt vilt omkring seg med maskinpistol.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket i alle himmelretninger. Jeg jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære innerst i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhånden at det var meg politiet ville snakke med.
Vel, jeg er en sosssial og jovvvial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama, som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en prat med en representant fra ordensmakten. Jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg i tidens fylde blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– … jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost, røyker ikke mens jeg dusjer … jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn … ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…

– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– … hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnisvartestegranskauen.
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg tid om annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord.
– Bruker du…
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Neida, ingen medikamenter. Mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte enda en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenke seg å være et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med de beste karakterer … og tørk av frontglasset før du kjører videre.

Sånn cirka i 2015 prøvde jeg meg som spåmann. Jeg veddet en sixpack pils på at Jonas Gahr Støre aldri ville bli statsminister.
Begrunnelse: Folk forstår at Støres ryggrad er veldig justérbar. Ikke bare har han vist ettergivenhet for gærne muslimers vold og raseri i striden om Muhammed-tegninger, han har også – etter fredspristildelingen i 2010 – lagt seg på rygg som en gatetøs for kommunistpartiet i Kina. Videre vet kanskje bare nærmeste familie hva Støre mener om og med ytringsfrihet, og han ville også beholde blasfemiparagrafen i straffeloven – til glede for muslimer, som jo ikke ugjerne stemmer Arbeiderpartiet. Hva mer var: Han vant kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kieses Tåkefyrstepris i 2015 (og var nær ved å vinne igjen i 2018).
I fjor høst måtte jeg kjøpe seks bokser pils, men nå prøver jeg meg påny:
Støre sitter bare én periode og blir ikke statsminister etter stortingsvalget i 2025.
Ikke fordi han ikke kan bli gjenvalgt, men fordi han ikke vil. Tror jeg. Videre tror jeg han allerede nå vet at han ikke stiller til gjenvalg.
Begrunnelse: Han har oppnådd det han ville, bli statsminister. Han kan prale med at han har vært statssjef, som sin venn Jens. Been there, done that. Hakk i skjeftet. Han får portrettet sitt på en vegg i statsministerens kontor, i rekken andre statsministre før ham. Stas og kalas. Klart det.
Han kan slappe av, slå seg litt løs, slik som da han 22. juli oppfordret “moderate muslimer” til å justere kursen hva angår holdninger til det “skeive miljøet”. Han måtte jo vite hvordan de ville reagere; muslimer er ganske forutsigbare, de blir sure og krenket straks noen antyder minste lille skavank ved deres tro. Men det blåser Støre i, han vil ikke trenge stemmene deres igjen.
Han har også kostet på seg nesepeking i retning folk som sliter med å betale strømregningen. Til NTB fortalte han at han har skaffet seg en egen, helt personlige strømstøtteordning, en vedstabel på hytta i Hallingdal.
Alle vet at Støre ikke trenger sanke ved, han trenger ikke strømstøtteordning. Støre er rik, og han har skaffet seg pengene på den mest behagelige måten: Arv.
Morfar Johannes Gahr tjente en bråte penger på salg av Jøtul-ovner til tyskerne under krigen. Nazistene trengte jo også litt varme i kalde, norske vinternetter. Gahr fikk etterhvert en god tone med okkupasjonsmakten. Samlet omsetning til tyskerne: 4 381 638, 88 kroner, som innsatt i SSBs indekserte priskalkulator utgjør nesten 110 millioner i dag.
Arv går i arv, således kan Jonas Gahrs Støres sønn Magnus fortsette med det han gjør, sitte dørgende stille på en tue i granskauen, spise fleinsopp, la humla suse og tenke ingen tanker.
Vel, det var et lite sidestepp i min lille analyse av Jonas Gahrs Støre. Tilbake:
Støre har vært partileder siden 2014. På mange måter en drittjobb, men den måtte gjøres før han kunne bli statsminister. Han måtte ta stilling til en masse ting han ikke ville ta stilling til, eksempelvis Trond Giske og hans angivelige tafsing på kvinnelige partikamerater.
Støre er i det hele tatt en mann som ikke liker å ta stilling og vegrer seg for handling. Han “opplever” stadig saker og ting, han er mer deskriptiv enn normativ, men her om dagen uttalte han til Dagbladet at han ville ta grep:
“Jeg er statsminister i Norge. Det er norske interesser jeg er er satt til å ivareta.”
Dette er ikke nye og forbløffende opplysninger om statlig makt og mandat i Norge, men han lover å gjøre hva han kan for å bøte på strømkrisen, og han forteller at han i hele sommer har vært i daglig kontakt med olje- og energiminister Terje Lien Aasland, hvilket ikke lover godt.
Ifølge Gunnar Stavrum i Nettavisen er Aasland en durkdreven dagdriver som ikke gjør det skapte grann, bortsett fra å arkivere ukentlige rapporter om strømbeholdningen fra strømselskapene.
Norge er Norge og Støre vet at han alene ikke kan kjøre landet vårt i grøfta, så mye makt og myndighet har ikke en statsminister. Han kan sitte rolig og nyte en statssjefs prestisje og ikke minst et internasjonalt nettverk – som kan skaffe ham en fet stilling med lubben lønn – når han i 2025 går avgår som statsminister…

Ikke utenkelig at ledelsen i barnevernet i Bærum er nervøs og håper Märtha og sjamanen ikke slår seg sammen under samme tak i Lommedalen. Det forstår jeg, man vil jo nødig blande seg i kongefamiliens indre og kanskje pikante anliggender, og helst vil man unngå røffe hastevedtak, utrykninger med politiets bistand og svære presseoppslag, men hensynet til barnets beste kommer først. Emma Tallulah er 13 år. Sårbar alder. Formende år.
Av forståelige grunner kan ikke pappa Ari gripe inn. Av kongefamilien kan en ikke forvente så mye action. Kronpen virker litt veik, og kongen … ja, Harald er kul og jovvvial, men han er i livets desember og trives nok best med stille dager uten dramatikk. Hva Sonja tenker, vet bare hun selv … men jeg ser ikke for meg dronningen råkjøre i 120 fra Slottet til Lommedalen etter gråtkvalt bekymringsanrop fra Emma Tallulah.
Mette-Marit er ei jordnær sørlandsjente som har vært ute sommerdag før, men hun er for hvit, for lys. Hvis hun skulle gripe inn, ville det ble oppfattet grovt rasistisk og man måtte regne med skandaleoppslag i alle landets aviser hvori sjamanen uttaler at Norge er det mest rasistiske landet i hele verden.
Märtha som alenemor er nok greit, men Durek attpå? Ehh … usikker. Det kan bli for mye, frykter jeg. Hva om Emma Tallulah en dag føler seg veldig dårlig … 40,5 i feber, sprutoppkast, svære blemmer over hele kroppen og hvilepuls pålydende 120? Ambulanse i fykende fart, eller henger bare stefar Durek en medaljong om halsen hennes og trekker i ukelønn et halvt år – til medaljongen er nedbetalt?
Det er trolig sånne ting barnevernet i Bærum tenker på.
Ennvidere må en påregne bekymring for Emma Tallulahs utdannelse. Heldigvis har Märtha avviklet engleskolen sin, men hjemmeundervisning? Man ser ikke gjerne Durek ta på seg kontaktlærerjobben og utarbeide en studieplan like langt fra opplæringsloven som sola er fra månen. Man kan simpelthen ikke ha en lærer som hevder å kunne snu og vende og bøye og tøye atomkjerner, trikse med protoner og nøytroner og kanskje for moro skyld ta et par elektroner på hælen.

Og så er det noe man bare må … ja, jeg vegrer meg, men vi kan ikke la det ligge: Dureks sexvaner.
Ja, han har selv – via sin podkast – redegjort i detalj om hvorledes han og Märtha har sex. Han holder på og holder på i timevis i strekk, holder igjen, holder igjen og holder igjen … Märtha vil at han skal komme, men ikke denne karen, nei.. han holder på og holder på og timene passerer.
Durek sier at dette kan skje tre, fire ganger daglig. Hvis man regner på det, blir det lite igjen til andre sysler i løpet av et døgn, men hva har det med Emma Tallulah å gjøre?
Vel, Emma T. ønsker nok å se moren sin av og til, i det minste et lite gløtt. Dessuten vil barn flest ha foreldres sexliv på avstand, og ingen vegger er helt lydtette…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler