.. nei, den er ikke det, selv om mange reker omkring og hevder det. August er sommer, og sommer .. det er reprisetid, det… og i en tid med ørkesløse debatter om ytringsfrihet og tilbehør, tillater jeg meg en liten reprise fra september 2019, nesten uredigert:
EN BITTELITEN YTRING
Min venninne Gitte ringte i går kveld og påpekte at det er lenge siden jeg har skrevet noe kritisk om islam og muslimer. Sant nok og ikke bra. Det er jo overmåte viktig, og altfor få gjør det. Islamkritikk er dessuten litt som kokain… har man først begynt, er det vanskelig å slutte.
Jeg pleier lytte til Gitte, dessuten er jeg medlem av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og Opprettholder Minnet om den Ærefulle Dikter Arnulf Øverland. Vanligvis forkorter vi det til FfAshYHoigaVflBoOModÆdAØ. Noen av oss er enda slappere i munntøyet og sier bare Ø-klubben.
Som alle vet, var Øverland litt av en kar. På 30-tallet ertet han på seg kristenfolket, som ville putte ham i fengsel fordi han drev gjøn med Jesus og faren hans. Det lyktes de ikke med, lagmannsretten frikjente ham. Noen år senere ble nazistene så grinete av tekstene hans, at de arresterte ham og sendte ham til en fangeleir i Tyskland.
Nazismen var ikke så veldig bærekraftig, tyskerne tapte krigen så det suste og Øverland overlevde.
De tyskerne som ferdes i Norge nå for tiden, er for det meste bobilturister uten stålhjelm og maskinpistoler, men med store mager, crocs og fiskestang… og blasfemiparagrafen er borte, til tross for Jonas Gahr Støre. Professor og helvetespredikant Ole Hallesby har vær død i drøyt 60 år, og det er 40 år siden en og annen kristen lot seg forarge av Life of Brian.
Så skulle man tro at ytringsfriheten er rotfestet her til lands og vunnet en gang for alle.
Nix. Diskusjoner om ytringsfrihet i Norge i dag handler i overveiende grad om muslimer, som krever og i sjenerende utstrekning innvilges særskilt vern av sin primitive sand-, støv- og steinreligion.. og det handler om de fleste av oss, som ikke orker omkostningene som påløper ved meninger ikke godhetsgodkjent av Antirasistisk senter.
Nåde dem som ytrer seg respektløst om Muhammed, som når han ikke var travelt opptatt med å kverke vantro i Medina og omegn, likte å tafse på småpiker og stikke tissen sin inn i dem.
Det verste muslimer vet er ytringsfrihet. Det merket vi i 1989, da flere tusen muslimer i Oslos gater gikk amok etter at Aschehoug trykket og publiserte Salman Rushdies Sataniske vers.
To bokhandlere ble stukket i brann. Fra Teheran utgikk dødsdom over Rushdie, og i 1993 fikk forlagssjef og ansvarlig utgiver William Nygaard tre skudd i ryggen.
I 2005 og -06 klikket det for muslimer over hele verden fordi noen – også her i Norge – publiserte tegninger av Muhammed. De var så fornærmet at de satte flere vestlige ambassader i brann og lyste de ikkemuslimske delene av verden i bann.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre ilte til og kom straks imamene i møte. Han la seg på ryggen som en liten gatetøs av billigste sort og forklarte de sinte muslimene at her i landet bor en dum, ond og respektløs redaktør som på ingen måte representerer det offentlige Norges syn på islam og profeten Muhammed.
Det var da nordmenn flest skjønte at det er best å holde kjeft. Veikt og pysete, men forståelig; ingen blir krenket og fornærmet som muslimer, ingen blir så hoppende forbanna og hysteriske, og mange av dem anbefaler jo å skjære hodet av dem som skriver, eller taler nedlatende om Muhammed og islam.
Best å holde seg taus. Hvem har lyst til å miste hodet sitt… jeg kjenner ingen. Hodet er jo et viktig organ, uten det er det henimot umulig å røke sigaretter, kysse vakre kvinner, drikke øl, tenke artige tanker… eller skrive en tekst som denne.
