Jeg kaller ham mister Berg, ettersom jeg ikke kjenner hans virkelige navn. Jeg har inntrykk av at han liker seg best i skyggene, hvorfra han observerer og noterer seg menneskers gjøren og laden. Jeg aner ikke hvem han følger med på, men jeg vet at jeg er av en viss interesse.
Jada, jeg forstår at dette kan virke underlig; ingen har grunn til å interessere seg nevneverdig for meg, en ganske ordinær mann bosatt i en norsk by av middels størrelse. Ingen avstikkende trekk som skulle avlede noens oppmerksomhet.
Ikke desto mindre: Mr. Berg dukker tid om annen opp i mitt liv, som et flyktig gespenst.
Ja, du leser rett. Spøkelsesaktig, simpelthen. Jeg skal ikke gå i detaljer, for de finnes ikke. Her er tale om subtile, ørsmå manøvre, som luftbevegelser utenfor den mest inntrykksømme værstasjons måleområde.
Mange vil nok tro at jeg har gått fra forstanden, at jeg innbiller meg ting og bør oppsøke fastlegen, med tanke på utredning og kanskje omhåndtagelse i en psykiatrisk avdeling med spesialkompetanse schizofreni og svære skap stuvende fulle av allehånde antipsykotika.
Jeg har vært inne på tanken selv, vurderte å ringe fastlegekontoret for timeavtale, men slo det fra meg for to dager siden, da mr. Berg tok kontakt. Denne gangen via mobiltelefon. Ukjent nummer, ukjent stemme. Han presenterte seg ikke, men jeg skjønte at det måtte være mr. Berg. Ingen annen.
Han var knapp, konsis og konkret. Han ville ha bøker, åtte eksemplarer av

Sant å si ble jeg nokså overrasket, jeg stusset over antallet. Åtte bøker. Hva skal en mann med åtte kliss like bøker? Jeg spurte ikke.
Samtalen var kort. Vi avtalte møtested. Klokken 20.00 på østligste del av parkeringsplassen ved østenden av et kjøpesenter beliggende 15 kilometer øst for byen jeg bor i.
Jeg ankommer ti minutter før. Skrur av tenningen. Slukker frontlampene. Lite aktivitet, parkeringsplassen er nesten tom. En og annen bil kjører avsted. Luften er mørk og tynget av vannmolekyler. Noen av dem slår seg til på frontglasset. Jeg kan ikke telle bilene som står parkert utenfor kjøpesenteret.
Jeg holder øye med innkjørselen og tenker at det er greit at jeg har medbragt morfars gamle Webley. Den ligger på setet siden av meg, under en jakke … man vet jo aldri; verden er ikke så hyggelig som før og ikke alle…
Plutselig lyst. Veldig lyst. To frontlys midt i mot. Jeg registrerer såvidt en mørk Mercedes av nyere modell. Motoren slukner, men ikke frontlysene. En mann stiger ut og nærmer seg. Mørk frakk, oppbrettet krage.
Jeg sender en tanke i retning Webleyen, men slår det fra meg. Jeg åpner døren og stiger ut.
– Mister Berg?
– Hææ??
– Eehh…
– Berg? Jeg heter Ole Petter, jeg. Aldri hett Berg. Jeg kjenner ingen som heter Berg … eller, jo, en av barndomskameratene mine het Berg, men han døde i overdose på 80-tallet en gang. Ble funnet i  Vaterlandsparken en februarmorgen, stiv som en frossen oppdrettslaks. Jaja, du forveksler meg nok med en annen. Har du bøkene?
Jeg samlet meg, åpnet bakdøren og hentet frem de åtte bøkene.
– Fett. Dette blir bra. Jeg skal selvsagt ha én. Resten blir julegaver til familie og bekjente. Kjenner jeg deg og dem rett, kommer de til å sette julemarsipanen i halsen, men det er jaggu til pass for dem.
– Ehhh… javel.
Han lo muntert og tok frem en rull sedler.
– Du tar kontanter?
– Jada.
Jeg tok imot sedlene og telte ikke. Han rakte meg en neve. Jeg tok imot den.
– Hyggelig handel, det må jeg si, sa han.
– Like måte.
– Jeg får komme meg hjemover. Kona koker fårikål, skjønner du. Hun blir ikke blid om jeg kommer for sent. Vel vel, ha det bra…
Han kjørte avsted. Jeg forsøkte å lese registreringsnummeret, men skiltlyset virket ikke…

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå