Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Hei, Ralf!
Ralf er av den sorten som mumler når han sier noe han helst ikke vil si.

– Jeg fikk vaksine i går.
– Ååå … men det er vel like bra, det…
– Ikke si det til noen.
– Seff ikke.
– Det er så uverdig. Jeg satt i denne store hallen, med munnbind på, sammen med en haug andre mennesker. Unge damer gikk omkring og sjekket at alle hadde munnbind godt over nesen og spurte alle om de hadde fylt ut egenerklæring.
– Hva er det?
– Noe man på forhånd skulle gjort via en app, eller no’.. det hadde ikke jeg gjort, men det spilte ingen rolle… jeg ble jo vaksinert.
– Bivirkninger.
– Jepp.
– Flass, tåfis, kusma og havesyke?
– Redusert selvbilde.
– Åååå?
– Det er noe umandig og veikt ved det hele. Feigt. Skal man ikke tåle å bli litt syk..
– Jeg lytter.
– Gruppepress, hovedsaklig fra kone og datter. Jeg angrer på at jeg ga etter, føler meg feminisert. Helt ute av kurs. Fæl følelse.
– Vel, du kan rette opp i dette. Du kan vel ta Øydis litt røft og uvørent ved første anledning, dessuten har du jo motorsykkel å tøffe deg med.
– Øydis har vedtatt ny sexnekt, den tredje så langt i år … og sykkærn er på førstegangsservice…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår