Jeg har en venn, omtrent på min alder. Han og hans kone og voksne barn er velsignet med en fritidseiendom ikke langt fra båer og skjær og saltvann. Flott sted, fint hus og det dufter sepe i alle rom.

Han har vært gift med kona si mange år. Det har vært de to siden 80-tallet en gang. Det er lenge, men man blir vant med hverandre, antar jeg. Jeg kan bare anta; jeg har ikke vært sammen med noen så lenge, så jeg vet ikke.
Men kjærlighet falmer, den gjør det. Uvegerlig, akkurat som forlengehengende fotografier i solopplyst stue.
Man ligger kanskje ikke så mye sammen. Kanskje bare én gang hver sjette uke. Kanhende et ekstraknull i sommerferien, før grilling, øl og vin og smågodt til dessert, dernest litt TV-titting i hver sin sofa, til øyelokkene senker seg … mens solen går sin gang.
Jeg vil holde min venn anonym, la oss bare kalle ham MinVenn. Jeg tror han er fornøyd med livet, eller … jeg vet ikke. Jeg bare antar det. Det virker slik. Kommet inn i en rytme. Rytme er viktig, det er det. Uten rytme i livet … ja, hva skulle en da gjort? Refreng. Ja, det trengs også. Rytme og refreng.
Nå har det seg slik at på denne fritidseiendommen vokser mye gress. Ganske store arealer å gå over med klipper. Selvdreven … ja, men mye arbeid; en skal jo gå etter og styre og holde på, og de bråker fælt, sånne innretninger.
Nåvel, i fjor var jeg på helgebesøk hos dem. Midt i ferien. Jeg var såvidt ankommet da min MinVenn rundet hushjørnet. Jeg kunne se at han var oppglødd. Glimt i begge glugger.
Etter et par muntre replikkvekslinger hjalp han til med å bære inn øl og personlige effekter for én overnatting. Jeg sanset at han hadde noe på hjertet, noe viktig, som han han helst ville ut med umiddelbart. Jeg prøvde å gjette innvortes … blir bestefar i slutten av august, endelig realisert drømmen om en Dodge Challenger uten tak fra 1970,  eller fått en helt ny og langt mer interessant jobb enn den gamle…?
Han viste vei ut i hagen og pekte på gressplenen. Fin og grønn.
– Hva synes du?
– Ehhh.. fin farge på gresset, og grønt er min favoritt blant farger. Beroligende.
– Ser du ikke hvor jevn den er. Som en golfbane.
– Jo, når du sier det. Har du gjødslet?
– La meg vise deg hemmeligheten, sa han og dro meg i armen.
Inntil vedboden: Et tilbygg, cirka en snau kvadratmeter stort, en drøy halvmeter høyt. Beiset i samme farge som boden. Saltak med hvite vindskier.
MinVenn tuklet med mobiltelefonen, ut av det lille tilbygget rullet en plastgjenstand på fire hjul. Jeg hadde hørt om slike, men aldri sett en.
– Robotklipper?
– Jepp, sa min venn og fortalte om alt denne roboten kunne gjøre. Nå kunne han bare sitte i en stol og drikke øl og se roboten jobbe, og det gjorde han ofte. Han elsket å se roboten ta hånd om gresset.
– Makeløs, sa jeg.
– Helt gennial, den er av smarttypen. Den er intelligent, gløggere enn de fleste tenåringer. Den vet mer om denne plenen enn jeg gjør.
– Du har bygget et lite krypinn til den, ser jeg.
– Syntes jeg måtte det. Jeg hadde ikke noe takstein liggende, jeg tekket med shingel, men det ble bra, synes jeg.
– Prima, sa jeg.
MinVenn hadde ikke lyst til å rive seg løs fra roboten sin. Han hadde så mye å fortelle om den. Jeg lot ham holde på og tente en sigarett. Jeg blåste en ring og en ring til og enda en.
– Hvor mye kostet den?
MinVenn nevnte en sum pålydende mer en enn bilen min er verdt.
– Det er den sikkert verdt, sa jeg.
– Kunne ikke unnvært den.
– Hvor har du gjort av kona di, forresten?
– Ehh.. ja, hun skulle i butikken en tur, sa hun. Burde vel være tilbake snart.