“Jeg tenker at jeg føler at jeg kanskje må ta meg til toalettet med sikte på litt bæsjing på en måte, lissom.”
Jeg kjenner en og annen som i stedet ville sagt:
“Jeg må drite.”
Differansen er åpenbar. Den siste varianten er utvetydig. Tre ord. Meget ordøkonomisk. Alle skjønner hva som er i gjære. Må på dass, rett og slett… ferdig med det.
Den første varianten består av 22 ord, og mange vil nok mene at det er i meste laget bare for å bekjentgjøre at man må på do. Den er også litt uklar og etterlater lytteren til forvirring: Skal hun bæsje, eller er det bare en gryende fornemmelse, og er det flere måter å bæsje på?
Man kan tenke at selve handlingen – bæsjingen – anses så lite høyverdig at man unnflyr de nedrige realitetene og sier at man “tenker og føler”. Den pirkete leser vil også påpeke at det bare finnes én måte å bæsje på og at variasjonene hertil knytter seg til bæsjens form, konsistens, vekt, lengde, lukt, farge o.s.v.
Men hva foretrekker jeg? Jeg tenker – ja, jeg gjør det – at jeg er veeeldig svak for toogtjueordsvarianten, på en måte… ettersom jeg er litt av en skravlefant og tenker at det er mye artigere å si toogtjue ord i stedet for tre. Klart det.
Jeg liker å tilsløre meningsinnholdet i alt jeg sier, det er blitt en vane, på en måte. Jeg liker ikke si “jeg mener”, “jeg synes at”, eller “jeg er sikker på at”, eller “det er et faktum at”. Liker ikke “jeg tror”, heller. Jeg tenker at alt det der forplikter for mye. Sånn er det bare. Ikke bare bare å endre på slikt, selv om jeg tenker at jeg kanskje bør tenke litt på det. For noen år siden – ganske mange år – var jeg sammen med en dame som ved en anledning sa:
“Vi ska’kke bare pule litt, da?
Jeg nølte litt og sa:
“Jajo, på en måte tenker jeg at det kunne vært greit.”
Jeg sa litt mer i samme slengen, og før jeg var ferdig hadde hun kneppet igjen skjørtet, tatt på seg en strikkekjakke og gått ut i hagen, åpnet en boks pils og tent en sigarett.
Vel, det ble ikke no’ på meg, på en måte… for å si det sånn. Noen dager senere sa hun at hun “tenkte at hun måtte” til Vadsø og besøke en tante “på en måte”. Det hastet visst. Jeg tenker at jeg husker hun var litt syrlig i stemmen, men jeg er ikke sikker. Jeg hørte aldri mer fra henne. Litt rart, men det kan være at hun likte seg så godt i Vadsø at hun slo seg ned der. Kan god tenkes, det – det er det jeg tenker, på en måte. Tenker det..
