GRAMMATIKK OG ARME RIDDERE

I Oslo er det blitt så ille at grunnskolelærere kan prise seg lykkelig hvis de kommer hjem etter endt arbeidsdag uten knivstikk, skuddsår, blåmerker, utslåtte tenner, innslått nese, indre blødninger, panikkangst, knuste kneskåler, sprukket milt, knuste fingre, sosial angst, brukne ribbein, forstuet selvbilde, kløyvd overleppe, posttraumatisk stresslidelse, sønderslått livmor, psykoser, avrevne hårtuster…
Det er de yngste elvene – de mellom 6 og 12 år – som står for den største økningen av voldshandlingene. Disse små drittungene går altså ikke bare løs på medelever, de gyver løs på lærerne sine også.
Kan ikke annet enn komme i tanker om min egen tid som småskoleelev. Da jeg begynte i 1. klasse høsten 1968, var jeg ganske spak, og da klasseforstander Kari Søgård i matematikktimene monterte sine svartinnfattede briller på nesen, ble jeg sant å si skremt. Jeg vennet meg til det, men jeg prøvde aldri å kødde med “frøken” Søgard. Ikke faen!

Etter tre år flyttet familien min og jeg til et annet sted i byen. Jeg skulle begynne på en annen skole og var litt bekymret. Broren min var seks år eldre enn jeg og sa:
“Slapp av, du må bare sette deg i respekt. Før eller siden vil noen prøve å banke deg litt. Da må du være i forkant.”
Han viste meg noen judogrep, og jeg øvde meg litt på den gamle bamsen min. Lett mættsj.
Broren min fikk rett. En av gutta i klassen min prøvde seg, og judoknepet lyktes. Det foregikk helt udramatisk. Straks etter var vi venner, og alle de andre gutta skjønte at jeg var en av gutta.
Vi hadde Birger Bendiktsen som klasseforstander. Han var omtrent på alder med faren min. Vi var 15 jenter og 10 gutter i klassen, og B.B. var snill og god. Flink lærer. Han smilte mye. Noen ganger hevet han stemmen ørlite grann. Noen ganger i sløydtimene ble han irritert og kunne si “din knuff”. Jeg fikk aldri rede på hva en “knuff” er, vet det ikke ennå, men alle gutta visste at å være en “knuff” ikke var så ille.

Ingen av oss elevene var noensinne inne på tanken om å gå til angrep på lærerne. Ingen kødda med den gule Opelen til B.B.
Men gutter er gutter, og det hendte vi fant på et og annet hyss, men det var så puslete og uskyldig at det i dag fortoner seg latterlig. Vi var absurd snille. Tegnestift på stoler, jentefletterykk og epleslang på hjemveien… sånne ting.
Vi visste hvor grensene gikk. Hvis vi glemte det, fikk vi ganske raskt en påminnelse. Hvis ikke det nyttet, hadde man overlærer A. E. Knappen. Han ble født fem år før utbruddet av 1. verdenskrig, ingen visste hva A. E. sto for. Han hadde kontor i 1. etasje ut mot skolegården, nedtrukne persienner. Han var litt som Fantomet… tusen øyne og tusen ører.
Ikke så ofte vi så ham. Ingen visste hvor han var. Han var som en skygge. En enigma innhyllet i et ubegripelig mysterium. Plutselig var han der, i løpet av et mikrosekund. Streng mann i dress. Hvit skjorte. Distinkt knyttet slips. Da gjaldt det å skjerpe seg, oppføre seg ordentlig.
Det hender at Fantomet forlater jungelen og går omkring i byen som en vanlig mann. Det gjorde Knappen, også – på sitt vis: Han tok på seg hvitt kjøkkenforkle og opptrådte som husstellærer. Han hadde nemlig tatt et år ekstra på lærerskolen – i husstell. Knappen lærte oss å lage mat, holde orden på kjøkkenet, vaske opp og rydde etter oss. Han var akkurat passe morsom, og det var han som lærte oss å lage arme riddere.
Knappen var lærebokforfatter i norsk, svært suksessrik på Aschehoug. Han hadde laget ordlista vi brukte. Vi hadde ham i grammatikk. Han ville ikke ha no’ slendrian. Alle lyttet, fulgte med og noterte. Ikke så gøy som husstell, men vi lærte grammatikk.
Tid om annen ble noen “sendt til overlærer’n”. Jeg slapp det, men en gang gjorde jeg noe som ikke falt helt i smak hos overlærer Knappen. Plutselig var han der. Det var ikke uvanlig blant gutter på den tiden å ha langt hår. Jeg hadde det. Knappen tok tak i en lokk ved høyre tinning, tvinnet seg rutinert helt inn til svoren og heiste meg cirka 10 millimeter. Jeg husker ikke hva han sa, det er ikke så viktig… jeg hadde uansett tatt hintet. I ettertid er jeg blitt fortalt at han kalte det “hårmassasje”.
Vi hadde mer respekt for Knappen enn for Olav V. Knappen var vår konge. Vi var hans snille og glade undersåtter. – og akkurat passe redde..

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg