Jeg er glad for religions- og livssynsmangfoldet her til lands. Det er bra at alle har frihet til å tro på det de vil, uansett hvor avsindig det er… scientologi, antroposofi, astrallegemer, reinkarnasjon, astrologi, engler, Jonas Gahr Støre, spøkelser, julenissen, homeopati, Rødts prinsipprogram, kornsirkler, Snåsamannen, tusser og troll, wicca, Eivind Trædal, krystaller, enhjørninger, Allah… bare å velge og vrake.
Selv er jeg mest opptatt av Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige, eller Mormonkriken… funnet på av Joseph Smith (1805-1844), som 14 år gammel fikk en åpenbaring og instrukser fra Gud sjøl om å danne et eget trossamfunn – for de absolutt rettroende.

Ifølge Smith var Gud nemlig drita lei de rådende tolkninger av Bibelen og ga – via engelen Moroni – ham et vink om hvor han kunne finne sannheten. Smith gravde en steinkiste opp fra jorden like ved der han bodde, i den fant han gullplater hvorpå innrisset tekster som ikke var til å forstå, men til alt hell lå vedlagt en kodenøkkel, oversettelseverktøy til engelsk. Så var det bare å oversette, da… til det som i dag er Mormons bok – den aller helligste av alle bøker. Et konsentrat av sannheten.
Synd at engelen Moroni hentet gullplatene etter at oversettelsesarbeidet var ferdig, men vi får stole på Smiths oversettelse, han var sikkert en flink ung mann. Han startet altså sin egen religion, og på gullplatene må det ha stått at det er helt i orden å sex med så mange kvinner man vil – så lenge man er gift med dem. Fett for Smith, dette.. han var jo i tenårene og gikk trolig omkring med ereksjon hele dagen, og da var det jo griseflaks at Gud hadde skrevet i gull at han kunne ha sex med så mange damer han ville. Smith hadde drøyt 30 koner.
Jeg har aldri vært særlig betatt av tanken om mange koner, og ikke mange her til lands tror døyten på historien om Smith og gullplatene. Men vi har religionsfrihet, og ingen kan nekte meg å kalle meg mormon.
Det har seg nemlig slik at jeg ble mormon denne vinteren. Det har sammenheng med all snøen som ramlet ned. I enden av gata der jeg bor er en diger parkeringsplass, hvortil et mye mindre kirkebygg som ikke ligner en kirke. Men det er en kirke, Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige.
Sant å si er jeg ikke så interessert i kirkebygget. Men jeg liker parkeringsplassen godt. Den er stor og fin og står nesten alltid tom, bortsett fra i helgene, især søndager. Da er er det fullt av biler der. På et skilt står det: Parkering kun for besøkende til kirken, etterfulgt av den tomme trusselen: Uvedkommende vil bli borttauet. 
Men altså, det dreier seg egentlig om snø. Det er snøen som har drevet meg til å bli mormon. Det snødde så grassat mye i vinter at jeg ikke gadd måke oppkjørselen, jeg parkerte bilen på gaten istedet. Det likte ikke brøytebilsjåføren no’ særlig. Han ble grinete av det, gaten ble ikke så fin som han ville ha den.
Jeg tenkte jeg skulle være litt grei mot brøytemannen, vise litt samarbeidsvilje. Jeg parkerte på den store og fine mormonplassen. På vei ut av bilen ansteg en dame fra bortimot intet og gjorde meg oppmerksom på at jeg nettopp hadde parkert på plassen til Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige.
Rent svinehell at jeg var pent antrukket og hadde et diskré slips hengende rund halsen. Jeg svarte:
– Det vet jeg, søster, jeg er selv medlem av kirken. Det kommer jeg til å være til mitt aller siste åndedrag, men hva er det De har under kjolen der, et nytt medlem av vår kjære kirke. Velsigne Dem, søster… og la den nye være til glede og nytte for vår hellige kirke og vårt fellesskap.  
Hun stirret på meg en stund før ansiktstrekkene hennes løste seg opp og ble milde og avrundede, slik de skal være hos fruktsommelige kvinner.
Jeg kunne ikke regne med slik flaks en gang til. Jeg søkte litt på google, skaffet meg litt innsikt, litt om kirken generelt og litt spesielt om trosbekjennelsen og litt til… slik som at det finnes omlag 15 millioner mormoner i verden, hvorav 4600 i Norge – fordelt på 22 menigheter hist og her i landet. Jeg pugget og noterte bak øret noen viktige navn – slik at jeg kunne henvise til mormonledere om jeg skulle føle behov for å styrke troverdigheten. Jeg la et eksemplar av Mormons bok i bilens hattehylle og lot håret vokse litt, slik at jeg – med litt hårgelé – fort kunne lage meg en fyldig predikantsveis. 
Mormoner er flittige misjonærer. De vil gjerne dele sin tro, men de vil nødig dele parkeringsplasser. Men de er mange, og jeg satset på at ingen ville ta nevneverdig notis av bilen min. Jeg er imidlertid ikke naiv, og en søndag ringte det på ytterdøren. Jeg tenkte øyeblikkelig: Nå er det kontroll, de har notert bilens registreringsnummer, og nå vil de sjekke.
Jeg var fullt påkledd, bare slipset manglet. Jeg gned raskt litt gelé i håret og kikket ut av kjøkkenvinduet. Jada, ung mann med dress og slips og Mitt Romney-sveis.
Jeg fortet meg ut bakdøra, pilte bortover veien, knyttet slipset i fart. Parkeringsplassen var full av biler, ingen mennesker. Jeg løp bort til kirketrappa, vendte om og begynte å gå tilbake. Og der kom han, kontrolløren… Mitt Romney. Jeg nikket og smilte vennlig. Han virket overrasket, stusset litt. Men så kom det… smilet, det som sier at du er en oss, og at det er trist at du må dra midt i gudstjenesten, men du har sikkert en god grunn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Min venn Ralf hadde ingenting å ta seg til i går kveld. Tilslutt kjedet han seg så fælt at han ikke så annen mulighet enn å ringe meg.

– Jasså, er det den karen?
– Jada, det er da det. Jeg trenger noen å prate med. 
– Hva vil du prate om da, Ralf?
– Jeg har tenkt litt på denne Navarsete-saken. Hun har jo fått ganske mye oppmerksomhet i det siste, men jeg lurer litt på hvordan ektemannen hennes tenker om dette. Det er jo ikke vanlig at ens kones kjønnsorgan blir en offentlig sak.
– Det har jeg ikke tenkt på. 
– Jeg har resonnert litt og ser tre muligheter.
– Jeg lytter.
– Han gir faen, lar henne holde på, bryr seg ikke, holder på med sitt, går i fjøset og smugdrikker hjemmesvidd på låven og kjører traktor i fylla. Han er jo bonde.
-Ja.
– Eller han er fly forbanna og har gjentatte ganger bedt henne skjerpe seg og glemme hele greia, slik at hun ikke driter seg ut landet rundt og alle snakker om kjønnsorganet hennes. Han kan ha sagt at hennes vulva, ytre såvel som indre  kjønnslepper og vaginaen hennes er et privat anliggende, forbeholdt ham og henne – med unntak av årlig gynekologisk innsyn. Han synes kanskje hele  greia er blitt så pinlig at han ikke orker gå i kirken på søndager. 
– Kanskje.
– Eller han synes det er stas og ikke lite opphissende at noen hadde – og kanskje har – lyst på konas kjønnsorgan, men at de ikke kan få det fordi det er han og bare han som har eksklusivt adgang til det – via den hellige ektepakt.
– Du er skarp, Ralf… litt av en analytiker.
– Vi får håpe på alternativ tre.
– Javel?
– Hvis vi forutsetter at de begge er glad i sex, går de en fin vår i møte…  

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Liv Signe Navarsete sier at hun i fremtiden vil ha problemer med å nære tillit til de ti trønderne på hyttetur i Sverige, med ett unntatt: Morten Søberg.
Hvorfor? Hva er det med Morten Søberg? Er han en slags helgen, ærlighetens fyrtårn? Vel, jeg har guuugla fyren, sett bilder og jeg ville ikke ha kjøpt bruktbil av ham… ikke engang en rattkjelke.

Hva er det, da? Er det fordi han er nynorskfundamentalist og aldri ville ha funnet på å skrive “Vi har lyst på fitta di”, selv om det er korrekt nynorsk – men heller: 
“Me er lystne på glufsa di”, eller “Me æ ofseleg lystne på hufseslufserufsa di” og samtidig uforvarende kastet mistanke i retning Vinje og Odd Nordstoga?
Tror Navarsete at dette ville vært mer Søbergs stil, og at han derfor ikke kunne ha sendt den ytringen som er blitt Norges mest kjente SMS?
Søberg har sendt denne SMSen til pressen:
“Eg tek oversendinga av saka til politiet til vitande. Ellers har eg søkt juridiske råd vedrørende mogleg melding til politiet av identitetetstjuveri”.
Det heiter ikkje “vedrørende” på nynorsk, men “vedrørande”, eller “når det gjeld”, eller “med omsyn til”. Der glapp det, altså. Kanskje Søberg ikke er den staute nynorskmannen han liker å fremstille seg som?
Kan det være slik:
Generalsekretær i Senterpartiet, Knut M. Olsen – ansvarlig for den interne etterforskningen i denne saken – er facebookvenn med Søberg og verner om sin kompis og har overbevist Navarsete om at Søberg ikke kan ha sendt den fæle meldingen? Hun har jo selv sagt at hun er naiv og godtroende.
Eller det slik at Navarsete og Søberg tidligere har hatt intimt samkvem, men at det gikk over fordi Søberg egentlig ikke var så betatt av Navarsetes kjønnsorgan … og at hun følgelig anser det usannsynlig at han plutselig har endret oppfatning?
Men hva om Søbergs kone, Cathrine Brøymer, i god tid før hytteturen til Sverige iverksatte sexnekt, og at det hadde innvirkning på Søbergs tanker om kjønn og lyst og sånn… 
Vel, spørsmålene i denne saken er mange, kanskje like mange som antallet hår på et gjennomsnittlig 59 år gammelt kvinnelig kjønnsorgan fra Lærdal i Sogn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Til i dag har jeg trodd at Liv Signe Navarsete bare er sånn passe dum. Nå er jeg ikke sikker lenger. Hun er meget fortørnet… over at Vest politidistrikt ikke vil forsøke å finne ut hvem som for nesten 27 måneder siden hadde lyst på fitta hennes.

Hun sutrer over at politiet høsten 2016 hadde tid og anledning til å ta henne på fersk gjerning i grov fartsoverskridelse, inndra lappen hennes og bøtelegge med 8000 kroner. Men nå vil de ikke. Dumminger.
Nei, politiet gidder selvsagt ikke drite seg ut i forsøk på å finne ut hvem hadde lyst på fitta hennes. Gudbedre, hva tror Navarsete at politiet kan gjøre? Sette de ti trønderne i varetekt til en av dem spekker? Torturere frem til tilståelse? Forhøre venner, bekjente og familiemedlemmer av de ti? Dra til Sverige, finkjemme hytta og lete etter tiss- og bæsjerester fra Morten Søberg, gjøre DNA-analyser og forsøke å tidsbestemme avsetninger av disse avfallsstoffene og sammenholde dette med vitneforklaring med sikte på fastslå med noenlunde sikkerhet når Søberg var på dass?
Politiet har trolig annet å sysle med, og det vet at hvis det hadde startet etterforskning med sikte på hvem som ville ha musa til Navarsete, ville norsk politi fremstått som en heidundrende vits, ikke bare her til lands, men i mange andre lands publikasjoner med sans for humor… og kjønnsorganet til Navarsete ville blitt en snakkis kloden om. Hun skal være glad for at påtaleansvarlige vestpå bruker huet.     
Liv Signe Navarsete liker å fremstille seg som ei friskusjente fra Sogn og Fjordane som tåler en trøkk og har vært ute en og annen vinternatt.
Vel, hun er sykmeldt og helt svimmel, kan ikke jobbe.. må slappe av, komme til hektene. Denne drøyt to år gamle SMSen har tatt helt knekken på henne.
Jeg tror jeg skjønner hvorfor Ola Borgen Moe m. fl. i 2014 så det slik at Senterpartiet var best tjent med en annen leder… 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva er det med den bilen min? Jeg bruker den ikke til daglig. Den står i garasjen hele vinteren, helt stille og urørlig… uten batteri. Det er en gammel bil, produsert i Frankrike, registrert for 54 år siden. 

Jeg er en ganske rasjonell fyr, tror ikke på mye mer enn det man kan se, ta og føle på. Men denne bilen er litt spesiell. Når jeg setter meg i den, er det som om den tar over. Vanskelig å forklare. Hvis jeg skriver at jeg blir mørkere til sinns og får slemme tanker.. noen som tror meg, da? Sikkert ikke. Ikke desto mindre er det helt sant.
Nei, det er ikke en Plymoutn Fury med brutal V-åtter og rusten krom, ei heller en skummel, solbrent Ford Falcon med setestopp på ville veier og ukjent fortid. Det er en fransk bil, med moderat motor. Den ser ganske snill ut, folk snur seg etter den, smiler og noen dytter tommel opp. Jeg tror det er noe med designet, runde og myke former, som på en pin up fra 50 -tallet.
Jeg merker det straks jeg setter meg inn og vrir tenningsnøkkelen med urviseren. Den starter alltid lett, forbausende lett. Jeg har ikke justert tenning og ventiler på lenge. Den bare starter… bare det er nok til å gjøre en litt mistenksom. Akkurat i det tennpluggene gnistrer og stemplene setter seg i bevegelse og dreier veivakselen, reiser underarmshårene seg… og jeg ser alt på en annen måte. Det er ikke noe med frontglasset, det er helt klart og gjennomsiktig – slik det skal være. Det er noe annet, som jeg ikke kan sette fingeren på.
Er bilen ond? Det er det jeg undres på. Kan en bil være det, ond?. Jeg tror jo ikke det, men jeg er sannelig ikke sikker. Det ikke slik at jeg nærmest uten å registrere det kjører altfor fort og uvørent, til livsfare for omgivelser. Det er noe annet, noe mørkere og dypere. Jeg blir helt annerledes og synes ikke det er så bra. Temperaturen i hodet øker og jeg hører underlige stemmer, det er rart.. for jeg har ikke radio i den bilen.     
Jeg sier til meg selv at dette kjøretøyet hovedsaklig består av stål, aluminium, glass og gummi… rene og uorganiske materialer. Litt olje, naturligvis.. men ikke mye i forhold til bilens vekt.
Det er 1. mai og batteriet er ladet, bare å sette det på plass og skru til polene… pluss først. Starte og rygge ut av garasjen, kjøre avsted. Det har gått bra tidligere år, har ikke gjort noe fryktelig galt, men det har vært nære på. Jeg nøler. Egentlig trenger jeg ikke kjøre den bilen. Det er jo bare en sommerbil. Da jeg kjøpte den for fem år siden, var hensikten å hygge seg med den på solblanke dager. Men jeg vet ikke. Kanskje jeg bare skal la den stå, der den står… uten batteri.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå