Nesten ikke en sjel som likte mitt forrige innlegg, om Jonas Gahr Støre og hans nestleder som ikke er nestleder lenger. Men jeg kan ikke unnlate å si at Støre burde ta frakken og gå. Alle vet at han ikke duger som statsminister, men han ække brukandes som partileder heller. Han burde forresten tatt sin underordnede Tajik litt i ørene. For hun har ører. Det har jeg sett. Vel, vi driter i Støre, Giske, Tajik og resten av gjengen og taster noe annet:

Dette er en sann fortelling, eller begynnelsen på en. Den foregår på en liten kystplett noen mil fra der jeg bor. Jeg vet ikke om jeg vil skrive hele fortellingen. Ække sikkert den er så interessant, sant å si er jeg i tvil… men jeg liker å skrive om saker og ting. En begynnelse, men vet ikke om jeg fortsetter. Det kommer an på om dere få  – som leser det jeg skriver –  vil ha mer. Hvis dere vil det, kan jeg forsøke. Imidlertid vil jeg ikke ugjerne ha tips om hvordan denne historien kan, bør eller skal utvikle seg. Ikke sikkert at det blir mer enn dette. Det avgjør dere. Historien foregår i romjulen… da man spiser brente mandler, spiller brettspill og ikke tror på julenissen. Altså: Kom med forslag om hvordan dette utvikler og innvikler seg og kanskje tilsist avvikles. Hvis forslagene er gode, vil jeg vurdere å fortsette. Hvis ikke, drar jeg til Amsterdam og leier meg en sykkel uten gir.
      

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vifte på en vedovn. Jeg hadde aldri sett en slik før. Viftebladene snurret rundt og dyttet varmluft. Jeg løftet på den, snudde den. To ledninger og noe greier og jeg forsto at den plukker varmeenergi fra vedbrenning og gjør den om til kinetisk energi, helt i tråd med det jeg lærte på reallinjen i gymnasdagene. Gennnialt. Jeg var fascinert. Jeg hørte noe skrammel og en stemme som nynnet litt… ute fra kjøkkenet. Egg og bacon. Jeg så meg omkring i stuen. Bohemsk. Rotete uten å være rotete. Sofa dekket av et teppe. Grønne ryggputer. Mørkt tregulv med hakk og spor av liv. Hvite roser i en vase. 
Jeg var ikledd kun en blå boxer og en hvit T-skjorte, og jeg tenkte at det er best å få på seg fillene. Datteren i huset kunne dukke opp hvilket sekund som helst, kjæresten hennes også… som kvelden før lignet Christopher Walken da han lo. Vi hadde spilt et slags kortspill, og han lo høyt og ofte og lignet altså en ung utgave av Walken. Ved hans side satt kjæresten, datteren i huset… la oss kalle henne E. Søt. Kul. Hun røkte Lucky Strike. Ved min side satt hun som var grunnen til at jeg var der, Hilda M. La oss kalle henne det. Barføtt. Hun var ikledd en løstsittende bukse og en svart topp. Oppsatt hår, tykt. Grått, med kjøpt farge på vei vekk. Vakker, simpelthen. Hun dyttet føttene sine oppi fanget mitt, og jeg skvatt litt. De lignet på en prikk min ekskones, og min yngste datters. Rart. Underlig å ta i. Jeg gjorde det, og det føltes bra. Solide. Sånne man kan gå mange mil med – kanskje.
Jeg tok på meg noen klær og satte mat på bordet. Hun svinset omkring og snakket og spurte om jeg ville ha kaffe. Det ville jeg, Hun var minst to centimeter høyere enn jeg. Det er ikke så rart; jeg er ikke så veldig høy. Hun ga meg to tallerkener, og jeg husket at E og Walken hadde planer om en SPA-dag denne dagen, mange mil unna. De var ute av huset forlengst. Vi var alene, og det var egg og bacon og sånn. Jeg satte frem to glass. Vi spiste og snakket om små ting og enda mindre greier, og jeg prøvde å forstå hvorfor hun ville ha meg her. Jeg sluttet å tenke på det; jeg var sulten og spiste så mye bacon jeg kunne uten å virke grådig. Problemet med bacon er at uansett hvor mye det er av det, så er det ikke nok. Bacon blir bare borte, sånn er det. Og da må man spise andre saker. Jeg høvlet av noen skiver Jarlsberg-ost. 
Hun snakket om en venninne hun hadde, Monika. Som hadde flyttet hit fra Sverige og flyttet tilbake, men de hadde kontakt. Hun snakket om sin eksmann. Jeg kan ha hørt feil, men var det Dan Snorre… ække sikker… og en tidligere samboer som jeg tror hun kalte Gard, eller no’ … og en mann som hadde invitert henne til date på en parkeringsplass og hadde serveringsklar te tilberedt på primus. Jeg spiste brødskive med syltetøy og var imponert av mannen med primus, men jeg hørte altså ikke så godt etter. Jeg var mer opptatt av form enn innhold – hvordan hun sa ting. Og mine egne tanker. Jeg tenkte at hun er faen så pen. For vakker for meg. Jeg drakk av en dobbel espresso hun hadde tilvirket på en kaffemaskin hun syntes var altfor dyr, men bare måtte ha – og jeg var glad for det. Hun snakket det meste av tiden og avsluttet de fleste av ytringene med “jeiveitkkejei”, hvilket jeg ikke hadde no’ imot. Tvert om. Jeg håpet hele tiden at hun skulle si det en gang til, og det gjorde hun. Og enda en gang til. Enda en gang til. Hun anvendte rett som det var halve setninger, som passer så uendelig godt en stille 5. juledag. Jeg liker det. Selv mumler jeg en god del, og har ikke så god diksjon at det gjør no’. Det passet ikke så verst inn.       
Hun spiste. Lo ofte. Ansiktet hennes endret seg hele tiden. Det var noe med det under nesen. Når hun smilte, lignet hun Jamie Curtis. Når hun smilte litt mindre og kanskje enda litt mindre og hadde munnen halvåpen, lignet hun datteren til Michael Palin… men jeg vet jo ikke om Michael Palin har en datter, og jeg gidder ikke guuugle det… Hun reiste seg og gikk mot vedovnen. Jeg drakk en slurk hjemmelaget eplesaft. Hun plukket frem en vedskie. Bjørk. Viftebladene dreiet rundt…