Jeg er ikke så veldig interessert i OL. Ække det. Men jeg innser at man er litt uttafor når man ikke kan samtale lett og ledig om OL. Jeg gidder jo ikke se på OL-øvelsene… nei, ærrru gæærn. Ingenting er kjedeligere enn å se folk gå på ski. Sist gang jeg så en femmil, det var i 2011, så jeg den ikke. Jeg satte på alarm to timer frem i tid og sovnet før løperne var ute av stadionet. Jeg ble vekket snaut ti minutter før Petter Northug gikk i mål og vant. Jeg registrerte det i halvsøvne, snudde meg rundt og sov videre.
I Norge er man ikke ordentlig nordmann hvis man ikke kan redegjøre for resultater og tider og hvem som vant ditt og datt i OL og VM og sånne greier. Jeg driter jo i det, og det hjelper ikke det minste lille grann å komme med ganske solid kunnskap om Fridtjof Nansen og hans liv, inkludert hans skitur over Grønland i 1888, eller Torjus Hemmestveit som samme år vant verdens første femmil (Husebyrennet) på tiden 4.26.30. Nei, det hjelper ikke en dritt. Tvertom, folk ser bare rart på en.
Som tidligere mer enn antydet, har jeg ikke sett på OL siden 1976 i Innsbruck. Jeg tror jeg så åpningsseremonien på Lillehammer, ihvertfall halvparten av den… husker ikke så godt. Jeg husker best en grinete, gammal og fascistoid spanjol som var sjefen for alt og ble så fornærmet at han ville avlyse hele arrangementet, men ble jævlig blid da han fikk håndhilse på kong Harald og spise middag med ham. Nåvel, poenget er at man føler seg som et sosialt kasus hver gang det er OL, spesielt den vinterlige varianten. Kunnskapshullene er så brede og dype, veggene nedigjennom så slimete, glatte og ekle at man er sjanseløs om man ramler nedi. Kommer aldri opp igjen. Det gjelder å holde lav profil, unngå mennesker, være like sky som en gaupemamma med mange små gaupebarn.
Sist lørdag ved 09.00-tiden, eller kanskje noe senere, var jeg ute og ville måke vekk litt snø fra oppkjørselen. Plutselig dukket naboen opp. Han var ute i samme ærend. La oss kalle ham Roar:
– Nå, hva synes du?
– Ehh… hæææ?
– Hun skulle ha vunnet.
Jeg skjønte ikke en dritt, men i en helvetes fart resonnerte jeg meg til at det måtte ha med OL å gjøre. Jeg tok en sjanse:
– Ja, faen… på tide at hun vinner noe.
Naboen så litt rart på meg og ga seg til lå henge over spaden.
– Hun skulle vært mer frampå. Kunne tatt henne i en spurt. Men Kalla var bra, da…. fortjente å vinne. Dessuten er hun sabla søt og pen og pynter jo opp pallen.
Hvem faen er Kalla, tenke jeg. Mååå han snakke kodespråk??? Faen i helvete og vel så det. Jeg prøvde å tenkte ut hvem som ikke greide å gå forbi henne han kalte Kalla. Regnet med at det måtte var en norsk jente. Jeg tenkte knallhardt. Fånyttes.
– Det er nok over nå, hun begynner å dra på åra… snart 40, for faen.
– Ja… åra går, sa jeg for å si no’.
-Jaja… men hun har jo flere sjanser. Hun greier nok et gull.
Jeg bestemte meg for å være dristig:
-Ja, helt klart.. kanskje flere, hun er jo sterk, sa jeg og syntes jeg hørtes skikkelig saklig ut. Jeg visste at “sterk” er et hyppig brukt adjektiv blant sportskommentatorer og sånn.
-Neija, må vel måke litt snø, sa naboen og jeg tror han var fornøyd med samtalen.
– Møkkasnø, sa jeg kjekt og tok tak i spaden min. Jeg kjente en sterk lykkefølelse bre seg radielt ut fra hjertet. Den var så god og varm at snøen smeltet under lærstøvlene mine. Jeg var ikke avslørt, jeg hadde opprettholdt et noenlunde inntrykk av å være en god nordmann oppdatert på hva som foregår i landet jeg aldri kommer til å reise til, hvori byen hvis navn jeg aldri kommer til å uttale korrekt – eller: Som jeg aldri gidder forsøke uttale korrekt…
