Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde spist to porsjoner av min hjemmelagede og helt spesielle soppsuppe, var jeg i så elevert humør at jeg gadd løfte telefonen:
– Min beste venn Ralf. Hyggelig.
– Like måte. Du er ikke bare min beste venn, men min eneste.

– Jeg hadde to, nå er det bare deg.
– Uffda, sa jeg og sank bakover i min eneste lenestol, som er litt fillete i kantene. Ralf fortalte:
I helgen var han og hans henrivende hustru Øydis på besøk hos et vennepar, hvorav mannen, la oss kalle ham Kåre, var en god, gammel studiekamerat av Ralf. Dette paret bor litt avsides til, på et småbruk. Våningshus, stabbur og to hester i stallen.
Etter middagen ville Ralfs venn vise frem de to hestene. Ralf er ikke så veldig interessert i hester, men han så sitt snitt til å tenne en sigarett.
I stallen sto to fine og ubundne hester i hver sin boks. En av dem var en stor og gild hingst med rosa dekken over seg.
Uten å tenke seg om så mye spurte Ralf: “Er den homo?”
– Uffda, vet du ikke at ytringsfriheten er under press?
– Det var bare forsøk på å være litt halvmorsom, en liten spøk blant menn, men han tok det ikke slik. Kåre ble plutselig en helt annen.
– Hvem da?
– Vet ikke, han strammet alle musklene rundt munnen og spurte, med litt for høy stemme, om jeg virkelig trodde hester går rundt i stallen, velger seg et dekken og kler på seg selv. Jeg svarte nei og at jeg bare tulla litt. Jeg sa også at jeg aldri hadde sett finere hest i mitt liv og om en hest er homo, eller hetero… ja, at det må være et fett.
– Hehehe…
– Da ble han enda hissigere og sa at homoseksuelle hester ikke finnes. Jeg sa at han helt sikkert hadde rett.
– Situasjonen roet seg?
– Vil ikke si det. Da vi var innenfor og satte oss ved bordet skjønte Kåres kone, Bjørg, at noe var på ferde, hvoretter Kåre gjenfortalte historien fra stallen. Da ble Bjørg ganske snurt.
– Ups..
– Hun spurte om jeg var homohater hvortil jeg svarte nei. Etter litt tid fremkom at sønnen deres er homoseksuell og at han nettopp hadde flyttet sammen med en kjekk kar, en filolog. Jeg beklaget påny homospøken der ute i stallen og sa at jeg kjente mange greie homofile.
– Du og du..
– Øydis sa at det var da hyggelig. Hun blir jo alltid gla’ når noen blir kjærester, men det virket ikke som Kåre og Bjørg trodde på henne, og Kåre sa at intoleranse var det aller, aller verste han visste, og at homohat og rasehat er nært beslektet, som to brødre.
– Slektsforskning er populært.
– Bjørg sa at sønnens kjæreste og samboer er tunisier og at de var lei fordommer om Tunis som startgrop for terrorkarriere i Europa, men jeg hadde aldri hørt om det før.
– Men det er jo sant.
– Det fant jeg ut senere. Men stemningen var blitt underlig. Øydis var blitt litt trist til sinns og la kanskje ansiktet i uvante folder, som jeg tror Bjørg tolket som om Øydis næret medynk, ettersom deres eneste barn ikke kan lage barn med kjæresten sin, og Bjørg sa at menn også kan adoptere barn, hvortil både Øydis og jeg nikket tydelig og sa at det går helt sikkert fint..
– Festlig tilstelning.
– Øydis kastet stjålne blikk på armbåndsuret sitt, og jeg tenkte at noen ganger er det som om tiden henger seg opp og ikke kommer videre…
– Kinkig.
– Kåre hadde fått bluss på lampen og det stimulerer sjelden eventuelle talegaver. Han sa at Norge er gjennomsyret av både systematisk og usystematisk rasisme, og at vi behandler muslimer like dårlig som vi behandlet jødene høsten 1943. Han mente nok høsten 1942. Øydis og jeg nikket og sa at vi var helt enige.
– La meg gjette, dere var ikke helt overbevisende?
– Vet ikke, men Bjørg begynte å gråte og sa at Utlendingsnemda er som Statspolitiet under krigen og at Mustafa Hasan må få bli Norge.
– Hvem er det?
– En atten år gammel gutt som har bodd i Norge i 12 år. Moren hans tok ham hit til lands under falske forutsetninger. Nemda har bare fulgt loven og vedtatt utreise.
– Javel.
– Jeg la merke til at Øydis tok frem mobilen sin og under bordet sendte en kort melding. Kort tid etter ringte telefonen. Øydis unnskyldte seg, reiste seg og gikk ut i entreen. Hun lukket døren bak seg.
– Snedig.
– Etter et minutt var hun tilbake og sa at vi nesten måtte bryte opp. Naboen passet bikkja og nå var den blitt syk og kastet opp, ikke bare mat, men blod.
– Hva skulle du gjort uten Øydis?
– Aner ikke…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse