Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning for kort tid siden.
– Fært med disse stakkars 15 unge kvinnene i Sandefjord, som ble ranet i et privat hjem natt til i dag, tenker jeg. De var samlet til fest og plutselig dukket to maskerte, bevæpnede menn opp og truet til seg penger, smykker og mobiltelefoner.
– Helt fryktelig, tenker jeg.
– Kan det være snakk om unge gutter med innvandrerbakgrunn, som så å si blir tvunget ut i kriminalitet forårsaket av utenforskap, trangboddhet og fattigdom.
– Nææ… vi snakker Sandefjord, gjør vi ikke?
– Jo.
– Sandefjord er full av tanketomme, kritthvite pappagutter fra familier med gamle penger som er i ferd med å bli borte … eller forlengst er brukt opp, tenker jeg.

– La meg forklare … det var stor velstand i Sandefjord i gamle dager … skipsbygging, hvalfangst, Kosmos … ikke bare Anders Jahre som tjente penger. Mange vanlige folk ble i en fei rike i Sandefjord. Det er andre tider nå, og de siste hvalbåtene ankret opp for godt seint på 70-tallet.
– Men…
– … jeg tenker på en måte at det er mye bitterhet blant barnebarn som føler seg snytt. Penger er borte, storslåtte eiendommer forfaller, gjengrodde eplehager, besteforeldre som sitter på sykehjem og laller og raller og babler om den gode tiden, foreldre som brukte det meste av arven på tant og fjas og sutrer over at de må kjøre gamle Toyotaer, spise fiskepinner på søndager og drikke Pepsi Max i stedet for Chablis.
– Nei, tror du…
– … og nå prøver barna av disse ulykkelige Toyota-eierne å kompensere ved å rane uskyldige kvinner, skaffe seg raske penger uten å jobbe, for de er ikke så glade i arbeidslivet, de var jo vant til å få alt i hendene, tenker jeg.
– Ehh … dette har jeg ikke tenkt på. Kanskje det er noe i det, på en måte.
– Bare å legge sammen to og to og multiplisere med Sandefjords næringslivshistorie, men det kan godt tenkes at noen snakker sammen og hele greia blir dysset ned.
– Hææ?
– Ordføreren i Sandefjord er Bjørn Ole Gleditsch. Han er høyremann og har vært ordfører sidene 2003. Han er barnebarn av Odd Gleditsch, som etablerte Jotun Kemiske Fabrikk i 1926, og har ligningsformue på drøyt 480 millioner kroner.
– Ååå??
– Det betyr at Bjørn Ole Gleditsch også er bortskjemt pappagutt født med et dusin sølvskjeer i kjeften..
– Mener du at…
– … ja, Gleditsch er av samme sorten som de to ranerne. Kanskje var de til og med barndomskamerater, og nå vil han beskytte dem, og man må tro at Gleditsch er personlig venn med flere innenfor politi- og påtalemakten i Vestfold, tenker jeg.
– Du store, men dette er jo stor skandale.
– Nettopp, Gleditsch er stinn av gryn og en lubben konvolutt på politimesterens pult kan fort lede etterforskningen på ville veier, på en måte.
– Ååå??
– Man later som man etterforsker som bare det, men finner ingen spor og må henlegge saken.
– Og etterlater inntrykket av ranerne var melaninrike, unge menn?
– Nettopp.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet