Ingenting er som norsk sommer. Det er noe med lyset og de lange kveldene, humlesurr og sommerfuglflukt, duften av sommereng og sval pålandsvind, kanskje noen myke og soloppvarmede damepupper … og tyske bobilturister.
I fjor var det ikke en eneste bobilturist å se her til lands, men jeg håper inderlig regjeringen åpner for tyskere denne sommeren. De setter en spiss på tilværelsen.
Ingen hemmelighet at jeg nærer skepsis til tyskere. Det var en del av oppdragelsen. Faren min – født en god stund før krigen – pleide si “aner ikke hva det er med tyskere, men noe er det”. Han syntes etterkrigsforslaget til Roosevelts finansminister Henry Morgenthau var knakende godt:
Med svære bulldozere jevne hele Tyskland med jorden, legge alt flatt og gjøre om hele landet til jordbruksareal og gi alle tyskere hakke, spade, plog, hester og kanskje en og annen rusten traktor med omfattende vedlikeholdsbehov.
Forslaget ble vurdert, men lagt i en skuff. Noen syntes det var i stiveste laget.
Sommerstid kjører jeg ganske ofte E-134 mellom byen der jeg bor og der jeg liker meg best – Vest-Telemark. Ganske kjedelig, men artigere med motorsykkel, som går fortere enn tyske bobiler. På en normal sommerdag kjører jeg forbi mange av dem og jeg pleier hilse slik denne arkivtegningen antyder:

Jeg teller hvor mange bobiltyskere jeg greier å kjøre forbi. Artig. Men jeg får ikke gleden av å registrere hvordan de tar påminnelsen om nyere tysk historie, inkludert deres forfedres opphold her i landet i perioden 1940-45.
Derfor spaner jeg etter tyske bobiler som står stille. Sommeren 2019 fant jeg en stygg, tysk bobil ved en rasteplass litt vest for Morgedal. Jeg svingte av.
Jeg er en kløpper med small talk når jeg gidder. Jeg gadd. Gymnastysken min er noenlunde intakt, og jeg la an en jovvvial og gemütlich tone. Bobilsjåføren var på min alder og så veldig tysk ut. Føttene i crocs og mage hengende ut over en ekkel badeshorts. I bakgrunnen en øltønneformet dame med tynne bein, som skramlet med kopper og glass og kjeler.
Jeg pratet blidt og hyggelig med tyskeren og sa at dere tyskere er jamen litt av noen norgesvenner og at det var svært mange av dere som tok turen hit for 80 år siden.
Han ble litt mutt, men jeg smilte og lot som ingenting og spurte hva faren hans syslet med under krigen, om han var med i Hitler-jugend, alle unge gutter var jo det, med mindre de var jøder, eller på annen måte uskikket, sa jeg.
Jeg kunne se at han ikke var så betatt av snakket mitt, men jeg fremholdt med å smile og spurte om bestefaren hans kanskje var oberundunterdenlindengruppenführer i felttoget i Norge og kanskje kom i skade for å drepe en, eller flere nordmenn.
Da var det gjort. Tyskeren ble grinete og kroppsspråket varslet ille. Jeg tenkte det var best å gjøre retrett, komme seg på sykkærn i en fart. Det gjorde jeg.
Jeg ville jo ikke ta sjanser. Tyskerne har jo en ganske røff voldshistorie, og jeg kunne ikke vite hva som var i den bobilen, foruten fiskeutstyr og frysebager fulle av fisk … kanskje en skarpladd Luger og en maskinpistol med fullt magasin, eller en fulltanket flammekaster og et dusin håndgranater attpå…