Det sies at Konstantin Tsjernenko (Sovjet-leder, feb.1984- mars -85 ) hadde full støtte i Politbyrået: Håndfaste karer – usynlig for fotografer – satt på huk og tviholdt på den gamle gubben da han fra Kreml-muren viste seg for folket 1. mai 1984. Det sies at han innenfor frakken var spjelket på begge sider med planker fra skosålene til armhulene, det ryktes også at Politbyrået hadde hyret landets beste illusjonist til å få det til å se ut som han selv løftet høyre hånd og vinket til folket. Et levende lik … ikke lenge etter kaldt. En overgangsfigur i sovjetisk politikk.
Jonas Gahr Støre lever og mange vil ikke helt uten videre sammenligne ham med Konstantin Tsjernenko. Hvorfor ikke? Støre trenger også hjelp. Han har sittet som leder av Arbeiderpartiet siden juni 2014 og har ikke fått det helt til, som man sier i fornemme salonger når saker og ting egentlig går rett til helvete.
Før kommunestyre- fylkestingsvalget i 2019 vurderte Arbeiderpartiet å hyre inn Gro Harlem Brundtland og la henne gå i bresjen for angrepet på Frp og statsminister Solberg, men noen i partiet må ha tenkt litt og advart mot å trekke inn i valgkampen en gammel og ikke valgbar skvaldrekjerring fra Bygdøy.
Valget 2019 gikk ikke så bra for Arbeiderpartiet. Mange frykter gjentagelse, at Støre skal gå på snørra og kræsje Arbeiderpartiet ved stortingsvalget til høsten.
Men troen på at AP-gamliser kan styrke Støres anseelse som leder er ikke borte. Noen har snakket sammen, deriblant Støres rådgivere, som slo av en prat med Jarle Roheim Håkonsen, kommunikasjonssjef i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som videre snakket med noen andre, deriblant partisjefen selv og Jo Heinum, som er rådgiver i partiets stortingsgruppe. Det ble nok mye snakk både hist og her, mange overveielser og vurderinger til langt på natt, og Støre – som trolig ikke vet hverken ut eller inn – syntes ideen om lånte fjær var god:
Ta kontakt med den mest arbeiderpartiaktige mannen som ennå er i live og be ham skrive en kronikk til støtte for partileder Jonas Gahr Støre.
Håkonsen ringte Ynge Hågensen, som var positiv til ideen, men det var en hake ved planen: Hågensen skriver ikke noe særlig, han har ingen laptop, ikke skrivemaskin med rettetast, ei heller internett, men det va’kke no’ problem … i Arbeiderpartiet finnes folk med datamaskiner og internett og sånn, eksempelvis ovennevnte Jo Heinum, som faktisk skrev kronikken, sikkert ikke uten snakke litt med Håkonsen, som rett som det er snakker med Støre.
Kronikken ble trykket i VG, signert Ynge Hågensen. Ingressen:
Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!
Brødteksten er røff og tøff og pyntet med a-endelser. Heinum (og Hågensen) opphøyer Støre til noe i nærheten av en landsfader og flesker til: Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå. Tvert imot ser jeg at Jonas har leda Arbeiderpartiet i en retning som mer enn på svært lenge er i tråd med partiets sjel og røtter.
I kronikken står intet om da Støre som utenriksminister under karikaturstriden 2005-06 ga blanke faen i ytringsfrihet og for krenkede muslimer la seg på ryggen som en holdningsløs gatetøs, ei heller noe om hans legendariske løgn i 2011 om ingen kontakt med Hamas-leder Khaled Mashaal, ikke noe om “teppetyvsaken”, omhandlende fem persiske tepper i gave fra Afghanistans president Hamid Karzai, som Støre unndro og tok med seg hjem, til tross for at teppene tilhørte den norske stat.
Hågensen innrømmer at han ikke skrev noe som helst, men sier at han står inne for kronikken: “Jeg har vært med på å justere underveis og kommet med ideer. Vi holdt på over telefon 5–6 ganger.”
Men det var altså Heinum som skrev kronikken. Hvem leste korrektur? Trolig Jonas Gahr Støre.
