Da jeg var liten gutt, hendte det at mammaen min kalte meg inn til bekymringssamtaler. Det var hun som var familiens rådgiver i dagligmoralske spørsmål og var ikke uofte å finne på kjøkkenet.
Hun var nok en slags pliktetiker og mente at man bør handle i overensstemmelse med tradisjoner, hevdvunnen sedvane og Norges lover … og det gjorde jeg, stort sett … jeg hadde etterhvert lang erfaring med å erte broren min, gå på epleslang, rykke jentefletter, med blåserør skyte erter i skjerpende retning ræva til naboens rottweiler, sette tegnestifter på lærerens stol, gjemme sigarettene til faren min så godt at han aldri fant dem igjen…
En solblank sommerdag sa jeg til nabojenta – la oss kalle henne Betty – at alle barn har guttetiss. Det nektet hun på. Jeg lo av henne og sa at jenter ikke får dametiss før de er voksne.
– Dust, sa hun.
– Bevis det, da.

Vi gikk opp skauen ikke langt fra der vi bodde. Hun la seg i gresset, dro plisséskjørtet opp og trusa ned.
Jeg tok en god titt, jeg hadde aldri sett en sånn en før og syntes den var meget underlig å se til. Jeg sa:
– Hvordan tisser du med den der?
Hun skilte lårene og pekte:
– Det er noen hull der, det kommer derfra.
– Hull? Betyr det at vann trenger inn når du bader og sånn, og at du må lense deg etterpå?
– Idiot, sa hun kledde på seg igjen.
Denne tildragelsen tilfløt Bettys mor. Hun innledet en bekymringstelefonsamtale med moren min, som innkalte meg til en liten bekymringssamtale. Jeg kunne se at hun lot som hun var mer bekymret enn hun var:
– Du lurte Betty til å kle av seg. Det var ikke så pent gjort.
– Jeg sa bare at alle småjenter har guttetiss før de får ordentlig dametiss. Hun ville vise meg at det ikke sant. Hun hadde rett.
Jeg kunne se at moren min hadde lyst til å le, men hun holdt ansiktsmusklene i sjakk:
– Moren til Betty synes ikke du skal få jenter til å kle av seg, og det synes ikke jeg heller. Vi er begge enige om at du må vente ganske mange år før du kan begynne med sånt. Vel vel, det er middag om en time. Du rekker å gjøre leksene først.
Moren min er død og det er lenge siden noen har vært bekymret på mine vegne, men en dag i romjulen ringte det på. Jeg åpnet. En middelaldrende mann og en ung kvinne med blond hestehale.
– God aften, noe jeg kan stå til tjeneste med?
Mannen så granskende på meg og sa:
– Vi er fra politiet. Vi er kommet for en … ja .. ehh … det kalles bekymringssamtale.
– Ååå, har dere bekymringer … vel, er det noe jeg kan hjelpe ordensmakten med, vil jeg selvsagt strekke meg langt og vel så det.
– Kan vi komme innenfor?
Jeg var nysgjerrig. Hva slags bekymringer kan vederfares ordensmakten i slikt monn at de ringer på dørene til folk midt i romjula … sto de kanskje fast i etterforskningen av en serie fæle øksedrap her i nabolaget og trengte et og annet innspill?
– Selvsagt. Hyggelig med julebesøk. Kom bare inn … neida, dere trenger ikke ta av skoene, bare børst litt av på matten der.
Jeg viste dem inn i stuen og pekte på noen akkurat passe lenestoler. Jeg entret kjøkkenet, aktiverte kaffetrakteren og anrettet på et kakefat et halv dusin krumkaker og noen twistbiter til overs fra julaften.
Jeg satte go’sakene på bordet og supplerte med et over seksti år gammelt kaffeservice fra Porsgrunn, arvet fra mormor. Jeg tente et julerødt stearinlys, som hevet stuens stemningsleie.
– Jeg er lutter øre, sa jeg og skjenket kaffe.
Den middelaldrende politimannen lot til å nøle litt, virket som han forsøkte å plukke ut de riktige ordene, samtidig som han prøvde å spise krumkaker uten å søle, hvilket han ikke greide.
– Slapp av, jeg skal støvsuge etterpå.
– Ehh.. vi har fått et tips…
– Javel?
– Du har jo en blogg…
Når sant skal sies, var jeg ikke overrasket. Jeg anrettet ansiktet i ettertenksomme folder og sa:
– Åååja.. nå skjønner jeg. Dere er bekymret for alt det svarttjukke hatet blant muslimer, rettet mot mot vantro, jøder og uskikkelige piker som vil sminke seg og sånn … ja, det skjønner jeg godt, og nå vil dere ha noen tips av meg. Vel, det har jeg ikke, men spis da, dere… disse krumkakene er ikke verneverdige.
Den middelaldrende politimannen forsynte seg påny. Blondinen med hestehale virket litt mutt og irritert. Hun smalnet øyeåpningene og sa:
– Er du islamaofob?
– Er paven katolikk?
– Ehh..
– Selvsagt er jeg islamofob, hvem er ikke det .. er ikke dere? Jeg kjenner ingen som er islamofile. Hvem går helhjertet inn for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, konevold, flerkoneri, æresdrap, selvmordsaksjoner, hodeavkappinger og halalslips.
– Halalslips, spurte mannen.
– Ja, tenke seg til … muslimer kan ikke gå med silkeslips, det er haram, og det liker ikke Muhammed. Et pent knyttet silkeslips kan sende muslimer rett til  helvete, og der er det ikke hyggelig.
– Dølo, vi er her for å snakke om hatytringer, sa blondinen.
– Ja, nettopp … og i tillegg er det denne fæle kriminaliteten, de er jo veldig godt representert på krimstatistikken her til lands … knivstikking, skyting, påtenning av biler og ran på åpen gate… da jeg var ung, drev vi med lekser, fotball, bandy, sjakk og sånn og noen spilte i korps.
– Dine hatytringer.
– Ååå… men jeg hater da ingen.
– Ikke? Du skriver jo jevnlig nedsettende om islam og muslimer.
– Ja, det er som narkotika… har man først begynt med islamkritikk, er det vanskelig å slutte.
– Du tegner av og til. Vi har sett at du har tegnet Muhammed med ereksjon mens han haler med seg en liten pike. Hva tenker du om det?
– Ikke så mye.
– Ehhh…
– Blasfemiparagrafen er nappet ut av Straffeloven, dessuten vet alle at Muhammed var pedo. Du kjenner sikkert historien om Aisha, som var seks-sju år da hun ble gift med profeten, som forøvrig hadde passert femti.
Hennes kollega lot til å hygge seg. Han var i gang med sin tredje krumkake og så ut til å sikte seg inn på kokosbiten, som jeg ikke har spist siden barndommen.
– En fæling, denne Muhammed. Vold, drap og pedofili… litt av et rulleblad. Hadde man hatt et skikkelig politi i Arabia på den tiden, hadde han nok blitt arrestert, satt i varetekt og senere hen dømt til mange års betinget fengsel, i det minste fått en klekkelig bot, sa jeg og slo jovialt ut med armene, slik at de skulle føle at det var dem jeg hadde i tankene.
Den middelaldrende politimannen smilte diskré. Liten stillestund, og jeg visste ikke om de var mindre bekymret enn da de kom. Mannen virket veldig avslappet og fornøyd. Han så på armbåndsuret sitt.
Den unge blondinen sanset nok at besøket gikk mot slutten og nappet til seg lakrisbiten, som jeg egentlig ville ha selv, men jeg unnlot å benytte meg av prinsippet om tilbakevirkende kraft i twistesaker.
– Janei, vi får vel sæla på, kona holder på med middag og vi får noen gjester, sa mannen og reiste seg. Det gjorde også hans kollega med blond hestehale – litt motvillig.
Damen gikk først ut i romjulsmørket. Mannen holdt an litt, nappet meg i skjorteermet, smilte og sa med dempet stemme:
– Tusen takk for kaffe og kaker, veldig hyggelig … og det blir selvsagt ikke noe rapport av dette. Godt nyttår.