Ettersom Gitte er min eneste venninne i hele verden, pleier jeg løfte telefonen når hun ringer. Det gjorde hun i går kveld.
– Næmensåhyggelig. Bra med deg, Gitte?
Gitte er ikke av den sorten som kaster bort tid på innledende snikksnakk:
– Jeg satt i bilkø i går.
– Javel.
– Kjedelig. Om å gjøre å tenke på noe som kan få fart på tiden.
– Jeg tenkte så det knaket og forsøkte å begripe det ubegripelige, at cirka 1,8 milliarder mennesker hengir seg til noe så inni griseglufsa formørket og uendelig tåpelig som islam.
– Ambisiøst.
– Mine tanker gikk spesielt til unge, muslimske menn bosatt i Norge, som innenfor rammene av islam ikke har nevneverdig tilgang til jenter med matchende etnisitet, i passende alder.
– Javel…
– Muslimske familier passer jo på sine døtre som de var lastebillass fulle av gull og edelstener, helt til de blir giftet bort til en fremmed og kanskje litt tilbakestående fetter fra landsbygda i Pakistan, eller Somalia.
– Ja, jo…
– De muslimske gutta i Norge er sjanseløse. De blir selvsagt frustrert, og når de ikke har hellet med seg blant norske jenter, finner de utløp for oppdemmet og utilfredsstilt begjær ved knivstikking og ran på åpen gate.
– Men de kan vel bare onanere litt?
– Jada, men det blir ensformig i lengden, og det er ikke alle som liker seg så godt at de vil ha sex med seg selv.
– Hva foreslår du?
– Stortinget bør snarest vise litt realpolitisk styrke, oppheve sexkjøpsloven og gi grønt lys for etablering av subsidierte bordeller.
– Ååå??
– La oss si en femtilapp for litt håndarbeid, en hundrings for sugejobb og 300 kroner for full overhaling, kanskje et lite tillegg for baklukestikk. Det kommer til å gjøre underverker for disse gutta. De blir blide, hyggelige og joviale … og de slutter med bilbrenning, ran og andre fantestreker.
– Vinnvinn?
– Nettopp. Det vil bli mer populært å gå på bordell enn å oppsøke moskeer med åndsforlatte imamer som tolker Koranen helt bokstavelig. Kriminaliteten vil synke, politiet kan slappe av, færre domfellelser og integreringen vil trolig få et løft.
– Mmm…
– Det vil også kraftig redusere risikoen for selvmordsaksjoner.
– Åååå??
– Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket.
– Ehh?
– Greiere og på alle måter enklere å oppsøke et bordell på Holmlia enn å skaffe seg en potent selvmordsvest, spenne den på, oppsøke en klynge vantro og trykke på en bryter med sikte på evig hyggestund med 72 vakre og kåte jomfruer…
9,81
Jeg har et rom. I 1975 plukket noen ut rommets vindu. Tofags sidehengslet, stort og vestvendt. Åpning avblendet.
Ingen solstråler sordinert gjennom foldede, transparente gardiner. Forlatt og lukket. Dødt.
Veggene var sånn cirka forsythiagule, men det var det ingen som så og ettersom årene passerte, husket ingen lenger fargen. Rommet fantes ikke.
Trolig fantes der rester av luftmolekyler fra sommeren 1975 da jeg en sommerdag for drøyt to år siden åpnet døren og vred på en drøyt 70 år gammel lysbryter. Taklampen virket, etter 43 år. 40 watts pære fra Osram. Rommet var ennå gult.
Jeg bestemte meg straks. Jeg skal pusse opp, gjøre om dette rommet til husets beste, et værelse man nødig vil forlate, et rom så inntagende at man medbringer tissepotte, for å slippe å gå ut på gangen, ned en vinkeltrapp, gjennom en ny gang, inn i kjøkkenet, ut av kjøkkenet, innom stua, inn i enda en gang og til høyre inn på badet.
Rommet er plassert i 2. etasjes nordvesthjørne. Jeg tok tak i et brekkjern, fjernet ytterveggenes innvendige panelbord og avdekket laftetømring anno 1845. Ettersom riksantikvaren ikke var å se noe se, startet jeg motorsaga og skar ut i nordveggen ny åpning til vindu.
Dagslyset strømmet inn, og noen insekter attpå. Jeg hadde kjøpt et vindu tilsvarende det gamle og i løpet av noen ettermiddagstimer var det på plass.
Opptil mange kvadratmeter i vinkel. Seks vegger. Bedre det enn bare fire. Mer dimensjonalitet. Jeg fablet om en 4. dimensjon, men da fikk jeg veldig vondt i hodet og tenkte at jeg heller kanskje kunne gjøre forsøk på metafysisk oppjustering av massens gravitasjon, fra 9,81 til kanskje 9,82 … eller uttrykt slik:
Lage dette rommet til noe magisk, absolutt aparte og noe helt for selv, et rom i hvilket ingen glemmer at de overnattet. Jeg ble revet med av meg selv og tenkte: Et gjesterom ingen vil forlate frivillig.
Etter noen sekunder tenkte jeg: Hva faen er det jeg tenker på? Hybris. Dessuten orker jeg ikke gjester som tar sikte på langtidsopphold. Jeg nedjusterte ambisjonen – til 9,81.
BÆREKRAFTIG DREPING
For noen uker siden foreslo byrådsleder Raymond Johansen macheteforbud. Han begrunnet forslaget slik:
“Et forbud er riktig å få til. For macheter skal ikke brukes av gjenger her i Oslo. Macheter skal brukes i jungelen, og Oslo er ingen jungel.”
Nåvel, Oslo som helhet er kanskje ingen jungel, men deler av byen er ikke særlig sivilisert og kan nok i mange henseender sammenlignes med bydeler i Mogadishu, Malmö og Marseille.
Ens første innskytelse er at Johansens forslag er klokt og bør gjennomføres øyeblikkelig, men ved nærmere ettertanke: Hvis innvandrerungdommen gå over til vanlige tollekniver, blir det fryktelig vanskelig å overholde smittevernsreglene.
Regjeringen og Folkehelseinstituttet anbefaler avstand, minst én meter. Hvis man tar sikte på drepe noen med en vanlig kniv, må man litt innpå, kanskje holde fast offeret mens man svinger kniven og med stor kraft driver den inn i offerets hjerteregion. Da er det fare på ferde.
Litt stressende å få en kniv i brystet, nesten ikke til å unngå at man hiver etter pusten og kanskje hoster litt … og hvis offeret er rigget med Covid-19, er sannsynligheten for smitteoverføring overveiende.
Alle vet at koronaviruset herjer som en vill og gal hund i innvandrermiljøene. Muslimer smitter hverandre hele tiden og når vår gjerningsmann har tørket blodet av knivbladet sitt og går hjem til sin familie … ja, da har man det gående; familien er kanskje invitert til bryllup kommende helg og etter noen uker har man kanskje 1000 nye smittetilfeller hvorav noen sannsynlig vil ende med opphør av alle livsfunksjoner.
Altså: Raymond Johansens forslag er ikke gjennomtenkt.
Vold utført med machete er mye tryggere. På god avstand kan man svinge macheten og kanskje drepe noen, men alle smittevernshensyn ivaretas; de ekle koronavirusene når ikke frem til macheteføreren, hvilket betyr at bare én dør i stedet for kanskje 100 om to uker. Det er bærekraftig.
Så vil kanskje noen hevde at det beste var om innvandrere sluttet med grov vold utført med stikk- og skjæreredskaper. Klart det, men realistisk? Neppe. Det vet alle som har forsøkt å overtale ulver til ikke å kverke sauer.
GITTE OM FITTE
Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen. Hun ringte i går kveld.
– Så hyggelig. Bra med deg, Gitte?
Gitte er ikke så glad i innledende snikksnakk:
– I fjor. Eller forfjor.
– VG-journalister skriver så ofte de kan om sex og sånn. Her om dagen hadde de et intervju med en dame som heter Iselin Guttormsen, som sier Vi jenter må eie fitta vår.
– Ååå … javel, men det er vel et rimelig standpunkt, især sett hen til at det kvinnelige kjønnsorganet er veldig godt integrert i underlivet, sitter dønn fast og således er vanskelig å fjerne og bortbringe. Eiendomsforholdet er uomtvistelig.
– Tullebukk.
– Jeg lytter.
– Barnslig havesyke. Jeg vet ikke hva som feiler disse unge kvinnene nå om dagen. Da jeg var ung, var jeg nøye på å dele så mye som mulig.
– I know..
– Du husker mottoet mitt i russetiden?
– Alle får?
– Hvertfall nesten, og det er en god leveregel som jeg har holdt fast ved. Et vennlig ord og et håndtrykk er bra, men fitte … det er noe helt annet.
– Ice breaker?
– Nettopp.
HJEMMEFRONTEN 2.0
For noen dager startet noen en aksjon i Oslo. Tre personer – formodentlig menn – klistret opp Muhammed-karikaturer både her og der, det har de tenkt å fortsette med. De håper flere henger seg på, og at det utvikler seg til en svær folkeaksjon for ytringsfrihet og mot muslimers ellevilt overhåndtagende intoleranse.
Men de vil jo nødig bli halshugget, derfor er de anonyme, slik Gunnar “Kjakan” Sønsteby, Asbjørn Sunde, Johan Edvard Tallaksen, Gregers Gram og Max Manus var i tiden 1940-45, da de gjorde alt de kunne for å stikke kjepper i hjulene for nazistene som okkuperte landet vårt og i en fei demontere demokratiet.
Skal bli spennende, dette. Disse nye motstandsgutta må passe seg, fienden er formidabel. Under krigen var fienden Gestapo og de norske medløperne var mange og av ymse slag, deriblant trønderen Henry Rinnan – kjent for drap, tortur, ville sexorgier og spill i “negativ sektor”.
Nå er fienden muslimer med Islam Net og Islamsk Råd i spissen, og den viktigste medløperen er nok Antirasistisk Senter ved dets leder Rune Berglund Steen i bresjen.
Han ser rasister, nazister, fascister og islamhatere overalt … i avisspalter, på facebook, twitter, i skogen, på fjellet, bak hytteveggen, rundt alle hjørner, i lyskryss og rundkjøringer og på alle gater og streder … og han jobber dagstadig overtid for opprettholdelse av forestillingene om islam som verdens mest fredelige religion og muslimer som makeløs berikelse av nasjonen Norge.
Det kan bli tøffe tak. Man kan ikke utelukke at enkelte av motstandsgutta lar det utarte og gir seg hen til skarpere lut enn opphenging av Muhammed-tegninger, slik som å sprenge produksjonsanlegget til halalpølsemaker Jens Eide AS i Lillesand, punktere dekkene til lastebilene som frakter tonnevis av hijaber inn i landet, eller hacke Islamsk Råds bønntidstabeller, slik at alle muslimer kommer helt ut av kurs og Allah blir så sur at han kanskje avvikler den gunstige ordningen for selvmordsbombere som tar med seg et par snes vantro i samme slengen: 72 himmelske og dryppende kåte jomfruer.
Da blir det selvsagt baluba og mange muslimer vil slipe sine macheter med sikte på avskjæring av vantros hoder, som igjen vil bevirke sabotasjeaksjoner mot alle landets slipesteinsprodusenter, slik at machetene forblir sløve og ikke duger til annet enn å dele opp halalpizzaer og bløtkaker uten gelatinholdige sukkertopper.
Motstandsguttas store skrekk vil trolig være å bli fanget av Rune Berglund Steen, anbragt i Antirasistisk Senters lydisolerte torturkjeller i Storgata 25, Oslo… og tvangsfôret med bedervede kebabrester fra kebabsjapper i Søndre Nordstrand og Groruddalen.
Under krigen var det 350 00 tyskere i Norge. Denne antiislamske hjemmefronten må også regne med røff motstand fra en nådeløs koalisjon av gærne muslimer – kanskje anført av Islam Nets Fahad Qureshi, SVere, halve Arbeiderpartiet, de fleste fra Venstre, alle Rødt-kommunistene, Tjen Folket og kanskje også enkelte representanter fra MDG – alle diskré oppildnet av Jonas Gahr Støre, som vil gjeninnføre blasfemiparagrafen og således fiske så mange stemmer blant muslimer at han blir statsminister.
Som under 2. verdenskrig, kan vi regne med røffe kvinner som slutter seg til motstandsrørsla. Ikke å kimse ad; hvis hundre kvinner samler opp menstruasjonsblodet sitt og heller det på ombygde flammekastere, har man et supervåpen. Muslimer skyr jo urene kvinner som pesten, og mensblod er for muslimer som hvitløk og vievann for Satan.
Vi nordmenn greide ikke å hamle opp med nazistene under krigen. Russerne og de vestlig allierte under kommando av general Eisenhower banket tyskerne den gangen. Ingen regner med at denne nye hjemmefronten alene greier å hamle opp med islam og voldsglade muslimer.
Hvem skal så redde Norge fra islams bekmørke åndsfattigdom? Har vi noe allierte, som vil komme oss til unnsetning?
Vel, kanskje Frankrike og president Macron, som står fjellstøtt på vestlige verdier, ytringsfrihet og retten til å tegne Muhammed når det skal være, hvor det skal være. Kanskje vi er griseheldige, slik at franske transportfly dundrer nordover og fra tre hundre meters høyde over Nordmarka slipper svære stålsylindere stuvende fulle av nytrykkede Charlie Hebdo-signerte Muhammed-karikaturer, limstifter og noen tønner brennevin fra Cognac og Normandie mot tørsten.
Under krigen kunne motstandsfolk rømme til Sverige, det går ikke nå. Sverige er jo praktisk talt islamisert, og man kan lett bli skutt på åpen gate der borte.
Russland er imidlertid en mulighet, russerne er jo ikke så glade i islam, og det kan tenkes at russiske piloter kan la seg overtale til å navigere i retning Hardangervidda, lande på islagte vann, plukke opp slitne motstandsfolk og fly dem til St. Petersburg, der de kan puste ut noen uker på hotell før de vender hjem og påny tar opp kampen for Grunnlovens paragraf 100.
FAKTISK GANSKE UINTERESSANT
Kristoffer “Stoffer’n” Egeberg er redaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk), en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Ikke alle mener at Faktisk betyr noe fra eller til for norsk samfunnsdebatt. Noen påpeker at uavhengigheten er mer nominell enn reell; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som årlig gir Egeberg og hans faktasjekkere 6 millioner kroner i driftsstøtte, eller som noen sier: God betaling for å gi faen i å legge seg opp i hva eierne skriver og kringkaster.
Men det kan tenkes at faktasjekkerne Eva Akerbæk og Øyvind Bye Skille glemte seg litt og henvendte seg til redaktør Egeberg.
Akerbæk: – Jeg har funnet noen saker i VG og Dagbladet som virker litt drøye, jeg mistenker faktafeil.
Egeberg: – Hææææ???
Skille: – Ja, det er som Eva sier. Jeg har lest de samme avisene.
Egeberg: – Faen!!! Nå må dere skjerpe dere. Hvor mange ganger har jeg sagt at dere skal drite i å lete etter faktafeil i VG og Dagbladet … skriv mer om korona!
Akerbæk og Skille: – Javel, sjef.
Egeberg: – Eller forresten, vent litt. Jeg har noe her. Sjekk om det er sant at New York Times i 1986 hevdet at setebelteloven var brudd på menneskerettighetene.
Akerbæk og Skille: – Hæææ???
Akerbæk og Skille er lydige faktasjekkere. De gikk trøstig i gang og tilvirket en tekst 105 centimeter lang, målt med tommestokk på min laptop. Etter formodentlig en lang dags knallhard jobbing, konkluderte de:
Det stemmer ikke at avisen The New York Times skrev på kommentarplass i 1986 at den amerikanske setebelteloven var et brudd på menneskerettighetene, slik Volvo hevdet i en reklame.
SOLBERGS DILEMMA
Uflaks for Solberg-regjeringen at Abdoullakh Anzorov skar hodet av historielærer Samuel Paty ikke lenge etter offentliggjøringen av Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer 2020-2023, som i realiteten er henstilling til alle etnisk norske nordmenn om å oppgi ytringsfriheten med sikte på stabilisering av muslimers følelsesliv og derigjennom kanskje unngå en og annen selvmordsaksjon.
Enda mer uflaks for regjeringen at en muslim i formiddag spaserte inn Notre Dame-kirken i Nice, ropte allahu akhbar, gikk amok og drepte tre franskmenn, hvorav to kvinner. Den ene kvinnen ble halshugget, hun var 70 år og ville til kirken for å be.
Kan godt tenkes at regjeringen og de fleste på Stortinget ikke er helt synkronisert med majoriteten av den norske befolkningen, og Solberg lurer kanskje på hva hun skal gjøre i anledning denne nye karikaturstriden som begynner å bli ganske blodig og ubehagelig.
Hun kan gjøre det riktige og uttrykke støtte til president Macron og hans faste holdning mot islamsk terror og trusler fra islamistdiktator Erdoğan, Pakistans statsminister Imran Khan … og ayatollah Khamenei i Iran, som mer enn antyder blodbad hvis det ikke blir slutt på Muhammed-tegninger og krenking av muslimers sensible følelsesliv.
Eller hun kan forholde seg ganske taus. Hun vil jo nødig fornærme muslimer i Norge og derigjennom svekke egen handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.
JEG – EN HORESØNN
I byen der jeg bor, et godt stykke fra der jeg bor, bor en hel haug muslimer. Noen av dem er tyrkere. Rett som det er klumper de seg sammen i et forsamlingshus, hyller president Erdoğan og ber til Allah, men det ble avisskriverier og litt baluba da en imam i denne muslimflokken via facebook ytret:
«Kvinner uten sjal er som kjøttslakt, hvem som helst foretar kvalitetskontroll, til og med bestefar på 80.»
Ikke så morsom, men denne er bra:
“Kvinner uten sjal er som hus uten gardiner, de er enten til leie eller til salgs.”
Altså: Alle etnisk norske kvinner er horer.
Kan ikke annet enn komme i tanker om min egen mor, som aldri gikk med noe på hodet, bortsett fra om vinteren. Jeg tenker på mormor, som dekket håret bare når hun lagde mat og tankene mine går til min døtre, som sjelden er å se med annet på hodet enn langt hår.
Artig å tenke på at jeg ifølge angjeldende imam er en horesønn, født av en hore befruktet av en horesønn, og at jeg for noen år siden gjorde en hore gravid og ble far til to horer … som etterhvert treffer noen horesønner, som…
Altså: Etnisk norske nordmenn produserer altså horer, horesønner og horekunder på løpende bånd, som med tiden leier, kjøper, eller bygger horehus i horestrøk – som nordmenn vanligvis pleier kalle etablering med bolig.
Det er svææært sjelden muslimer er morsomme, men denne gangen lyktes de faen meg. Gratulerer og salaam alaikum:)
DEN ABSOLUTT FABELAKTIGE ABDIRAHMAN DIRIYEHAN
Abdirahman Diriyehan, leder for Islamsk Råd, i anledning debatten skoleundervisning/Muhammed-karikaturer:
“Man legger til rette for at muslimer og islam skal mobbes. Man legger opp til at muslimer med deres profet i spissen er en voldselskende gruppe.”
Vel, ikke mange tør mobbe muslimer, prisen kan være drøy – tap av mobiltelefon, bankkort, dyr jakke, fete sko og kanhende et og annet knivstikk … og hva vold angår: Islam og vold hører sammen som egg og ansjos, eller pølse i lompe … det vet alle, bortsett fra de som er halshugget i Allahs navn, deriblant historielærer Samuel Paty, som mistet hodet sitt og ikke lenger er i stand til å resonnere så mye mer om dette temaet.
“Her setter man muslimer i dårlig lys og legger til rette for at muslimer og islam kan mobbes.”
Er det noe muslimer er kjent for – bortsett fra å hate jøder, griser og bikkjer – er det at de selv setter seg i dårlig lys henimot dagstadig året rundt, de kverker vantro, banker koner og skjærer døtres kjønnsorganer i fillebiter, raner og knivstikker og tvangsgifter bort døtre med mer eller mindre opplyste fettere fra landsbygda i Pakistan – for å nevne noe.
“Deres religion og selvfølelse blir gjort narr av og spottet på daglig.”
Ikke stiv norsk, dette, men vi skjønner hva Diriyehan mener. Han tar feil, svært få tør kødde med islam. Det er synd, for islam og muslimers gjøren og laden er utømmelig kilde til humor og satire… og det er ikke mindre synd at ingen avistegner i Norge tør lage Muhammed-karikaturer – men de er pissredde og vil nødig miste hodet sitt, har jeg lest et sted.
Ingen gruppe i dette landet har mer vern enn muslimer og regjeringen har nylig lansert en 55 siders handlingsplan for ytterligere beskyttelse … og straffelovens paragraf 185 er skreddersydd med tanke på særskilt vern av
og alle andre muslimer her til lands.
MOLLE GOLLE
Jeg passet bikkja til en kompis i helgen. Egentlig liker jeg ikke bikkjer så godt, men angjeldende eksemplar er et unntak. Sjarmerende og søt som melis. Kan godt tenkes at hun vil være anonym. La oss bare kalle henne Nikita.
Velkjent er at søte bikkjer tiltrekker seg damer, som bøyer seg ned, klapper og sier næmen … så søt, da. Nikita er intet unntak, hun tiltrekker seg damer i alle aldre, hun er simpelthen en damemagnet. Hver gang jeg passer Nikita, ser jeg mitt snitt.
Denne gangen tok vi oss en tur i skauen, ikke langt fra der jeg bor, fint skogsområde hvori mange går tur … gamle ektepar, nye ektepar, ektepar som vil skilles, par som planlegger å gifte seg, par som aldri kommer til å gifte seg, par som bare holder sammen av gamle vane, barnefamilier uten svigermor på slep, barnefamilier med svigermor på slep … men noen reker omkring for seg selv, deriblant single damer.
Ikke lang tid passerte før vi møtte en dame i passende alder. Nikita er alltid overstrømmende hyggelig når hun treffer nye mennesker, og hun vispet halen så hardt at omkringsvevende luftmolekyler fikk seg noen reale kilevinker.
Damen bøyde seg ned og sa ikke det jeg tenke hun ville si, men noe som trolig betyr omtrent det samme:
– Næmen… molle golle, da.
– Jada, sa jeg og redegjorde kort for Nikitas vennlige og imøtekommende vesen.
Rart med det, damen ble øyeblikkelig betatt av bikkja og gjorde ikke tegn til å ville rive seg løs og gå videre. Hun pludret med Nikita, som hadde lagt seg på ryggen og muliggjorde magekos.
Damen var av den sportslige sorten, svett i pannen og ettersittende fritidsklær. Rødt hår som krøllet seg litt i den fuktige luften. Grønne øyne og høstbleke fregner.
Plutselig var vi presentert for hverandre. La oss kalle henne Nelly.
Hun fortalte at hun som barn hadde en liten terrier, men den fikk en slem og uhelbredelig kreftsykdom, og da faren hennes kjørte den avsted til dyrlegen for avliving, gråt hun er uke etterpå.
– Fryktelig leit, sa jeg med simulert empati og spurte om hun ville slå følge opp til Svarttjern. Det ville hun og selv om hun ikke var modellslank, kunne jeg ikke la være å anslå brøken livmål/hoftemål til godt under 1.
Jeg er ganske god med smalltalk når jeg vil, og alle vet at damer liker å prate og de elsker et lyttende øre. Ettersom det var lørdag, spurte jeg om hennes planer for kvelden, hvortil hun svarte pizza og TV.
Jeg sa at jeg har ikke TV, men ingredienser til bouillabaisse og et par flasker vin stående i en krok i stua … om hun kunne tenke seg en TV-fri lørdag?
Først var hun skeptisk, det kunne jeg se av blikket hennes, men da Nikita ga seg til å logre og vimse et par runder omkring seg selv, smeltet hun som Kviteseidsmør på hagefest midt i juli.
Jeg ga henne adressen min og vi ble enige om et klokkeslett.
Svarttjern var ikke som før og vi gikk nedover igjen mens vi pratet om løst og ikke mye mer enn det. Ved parkeringsplassen nedenfor det mange kaller Neper’n, sa vi adjø og på snarlig gjensyn.
Hun satte seg inn i en liten, blå bil og ble borte. Jeg bøyde meg ned, klappet Nikita på hodet og sa:
– Flinke bisken, det. Når vi kommer hjem, skal du få en toppet skål med ostepop.