Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg samfunnsoppdrag formulert slik: “Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.”
Vel, kanskje ikke helt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte, altså 6 millioner kroner.
Noen formastelige sjeler hist og her hevder at disse millionene er forsikringspremier, som innbetalt på Faktisks konto avverger sjekk av etterrettelighet i ovennevnte virksomheter.
Kristoffer Egeberg er ansvarlig redaktør i Fakisk og øynet kanhende for noen uker siden en gyllen mulighet til å late som om han er en tøffing som dagstadig overvaker de nevnte seks aktørene, nærmere presisert Dagbladet, som lørdag 4. april publiserte et bilde av en gatestump i Oslo med altfor mange mennesker – midt i koronasmittetiden.
Helt ufarlig for Dagbladet og bare artig for Faktisk. Slik tenkte kanskje Egeberg og ville slå stort på. Han tilkalte fem av sine røffeste faktasjekkere: Morten Langfeldt Dahlback, Silje Sjursen Skiphamn, Øystein Tronsli Drabløs, Geir Molnes og Maja Walberg Klev:
De fem satte øyeblikkelig igang og tok noen telefoner. Noen mente at det var helt fryktelig at så mange mennesker var ute og gikk så tett i denne virustid, andre mente det dreide seg om et optisk bedrag tilordnet ved snedig bruk at telelinse, og at Dagbladet således syslet med fake news og sensasjonsmakeri med tanke på løssalget.
De fem hadde nok i tankene Faktisks viktige samfunnsoppdrag og kontaktet en hel haug kilder, deriblant komikeren Hasse Hope, Jenny Skadafugl (som driver med legofigurer) og politiet. De fem gjorde alt du kunne for å bekrefte/avsanne forlydendet om Dagbladet som hardkokt leverandør av falske nyheter.
De skrev en lubben rapport og oppsummerte: *Det er ikke mulig å si hvor mange mennesker som var i Markveien eller på Grünerløkka 4. april. Vi vet heller ikke hvor tett folkemengden var. *Det vi kan fastslå, er at folk som var på stedet har ulike opplevelser av situasjonen og Dagbladets gjengivelse av den. Det samme gjelder for dem som ikke var til stede. *Dagbladet avviser at de brukte telelinse i reportasjen, men ifølge en ekspert kan kameraet avisen brukte gi en betydelig telelinse-effekt. *Politiets beskrivelse av situasjonen på Grüneløkka og i resten av Oslo sentrum lørdag, spriker.
Som man ser, fant ikke Faktisk ut noe som helst om dette Dagbla’-bildet som angivelig opprørte så mange at det nesten utløste opptøyer blant skjeggete veganhipstere med indiemusikk i begge ører… syklende fortaulangs på mangefargede, ettgirs damesykler.
Faktisk paginerer ikke tekstene sine. Rapporten med tittelen Dette vet vi om Dagbladets omstridte reportasje, er 210 centimteter målt med tommestokk på min laptop.
Hvorfor skrive en tekst så lang som en basketballspiller… om bortimot ingenting? Kanskje fordi det er så gøy å gjøre research på Grünerløkka…
Onkel Lauritz er forlengst død, og bamsen Teodor har ingen sett snurten av på henimot 30 år, han ligger nok innerst i en skuff i en mørk krok på NRKs rekvisittlager. Alle som er tørre bak øra, husker de to og barneTV-programmet Så rart, et ganske barnslig folkeopplysningsprogram for unger. Konseptet var slik: Teodor lurer på mange rare ting, og onkel Lauritz forklarer med pedagogisk langmodighet. Men nå er de borte, begge to. Synd.
Onkel Lauritz og Teodor er ikke typer som dukker opp annenhver dag, men vi er så heldig stilt at vi har Hallvard Sandberg i stedet. Han jobber i Dagsrevyen og sitter i NRKs nyhetsstudio nesten hver skapte dag og snakker om koronaviruset og alt dertil. Han snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker… hyggelig og blid, det er han sannelig.. men nå begynner jeg å bli lei. Det er grenser for hvor mange metaforer man orker.
Metaforer er litt som bløtkake med tykt marsipanlokk, eller Kong Haakon-konfekt… eller trøndersk hjemmebrent… man orker simpelthen ikke uendelige mengder av det…
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg samfunnsansvar formulert slik: “Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.”
Nåvel, kanskje ikke heeelt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte, altså 6 millioner kroner.
Noen vil kanskje antyde at disse seks millionene er en fullforsikringspremie som avverger faktasjekk av aktørene nevnt ovenfor. Etter alt å dømme virker denne forsikringsordningen så det suser; Faktisk faktasjekket ikke VG-journalist Lars Joakim Skarvøy, da han i samråd med ansvarlig redaktør Gard Steiro i fjor kokte sammen tidenes røverhistorie om Trond Giskes opptreden på Bar Vulkan i Oslo.
Faktisk liker å skrive om tøyseting som folk flest aldri har hørt om og ikke bryr seg døyten om. Her om dagen kom noen i Faktisks redaksjon under vær med rykter om at Greta Thunberg hadde oppfordret kineserne til å slutte å spise med tradisjonelle trepinner for derigjennom unngå hogst av svære skogsfelt med finfine trær som suger til seg tonnevis av karbondioksyd og således bidrar til et bedre klima for alle i hele verden.
Kan godt tenkes at Faktisk-redaktør Kristoffer Egeberg ble svært oppglødd og straks henvendte seg til sin faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback, slik som antydet her:
Dahlback er ikke av den sorten som unnslår seg ordre, uansett hvor tåpelig den måtte være. Han gikk trøstig i vei, og sett slikt: Det stemte ikke, gitt; Thunberg har aldri sagt noe om trær i Kina og spisepinner, det var visst bare fake news spredt på sosiale medier, sannsynligvis med opprinnelse et nettsted i Russland hvori oppskrift på salat med tørkede aprikoser .
Faktisk paginerer ikke sine rapporter, man må bruke tommestokk. Langbacks rapport er titulert Nei, Greta Thunberg har ikke oppfordret kineserne til å slutte å bruke spisepinner og er rundelig målt 150 centimeter på min laptop, som er nesten like langt som legemet til Napoléon Bonaparte.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Hørte du om de to ranene på åpen gate i Oslo i går?
– Neeeijiiireiaaaa…. på selveste langfredag!! Hvem i all verden driver med sånt på langfredag… de burde vært buret inn på ubestemt tid, tenker jeg.
– De to ranene skjedde med en halvtimes mellomrom.
– For noen sjofle uslinger, tenker jeg.
– Trolig innvandrerungdom på en måte. De var visst mørke i huden…
– Åjaa… muslimer.. ja, da skjønner jeg. De er jo ikke kristne og kjedet nok seg skikkelig på den aller lengste dagen i året, og alle fritidsklubber var sikkert stengt, tenker jeg. Ikke rart at de raner litt, tenker jeg, for å få tiden til å gå på en måte.
– Men holdt de tometersgrensen?
– De brukte visst macheter. Lengden av macheten pluss armlengden er nok halvannen meter og vel så det… det er ganske forsvarlig i et smittevernsperspektiv, tenker jeg.
– Bra at de tar ansvar, tenker jeg. Det betyr at informasjon om koronasmittefaren har nådd innvandrergruppene. Det er veldig positivt, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også…
Ettersom jeg er henimot venneløs, blir jeg helt overveldet og nesten paralysert av lykke når noen sender meg venneforespørsel på Facebook. Tenk at noen vil være venn med meg. Her om dagen fikk jeg venneforespørsel fra Revani Yagustin.
Det er så hyggelig at det nesten ikke går an, og sannelig har hun ikke pyntet seg til påske… joda, det har hun – kyllinggult antrekk og gode greier. Det betyr at hun er opptatt av påskebudskapet… Jesu lidelse på korset, døden, oppstandelsen, håp og nytt liv for oss bedrøvelige og jammerlige syndere på jorden.
Hun går nok jevnlig i kirken, og hun har sikkert guuuglet meg litt og funnet ut at jeg også ikke går av veien for å gå i kirken tid om annen… felles interesse, altså.
Men skulle du ha sett… da jeg sto i begrep om å trykke bekreft på Revanis venneforespørsel, gled underarmen mot underlaget og kom helt ut av kurs, slik jeg kom til å trykke på slett forespørsel. Fortærende ergerlig…
Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte nettopp. Jeg vurderer aldri å ignorere hennes anrop:
– God påske, Gitte!
– Så du Dagsrevyen i går kveld?
– På slutten handlet det om klemming, om hvor mye en klem betyr og at alle savner den nå for tiden. En adferdsbiolog forklarte at klemming frigjør oksytocin, som av noen kalles kosehormonet…
– Javel.
– Skjønner du ingenting… klemming er bra. En psykolog sa at i denne ensomme virustiden kan man holde omkring seg selv og stryke seg selv over kinnet og oppnå nesten det samme som ved en ekte klem..
– Selvklem?
– Jepp, jeg prøvde.
– Javel.
– Det utartet.
– Ååå?
– Plutselig lå jeg på ryggen i sjeselongen med skjørtet i en bylt rundt livet.
– Ååå?
– Ja, psykologen hadde rett… funket som bare det. Gikk så det suste.
Våren er en fin tid, og hver april starter jeg opp min gamle Peugeot, som står helt stille i garasjen hele vinteren. Spennende. Vil den starte?
En ganske ordinær bil, ikke aparte på noen måte, men pålitelig… kanskje derfor den var så populær blant franskmenn, inkludert Simone Signoret, den smellvakre skuespillerinnen som opphavlig ikke het Signoret.
Min henfarne onkel Frans var i unge år avstandsforelsket i Signoret og likte ikke avstander; han startet selvstudier i fransk med sikte på snøggast råd reise til Paris, oppsøke Signoret og gjøre henne kjent med sin amorøse tilstand. Da han syntes han var flink nok i fransk, dro han avsted og gikk av toget på Gare du Nord.
Han tok seg til Signorets adresse og ringte på. Madame Signoret åpnet døren, kun iført morgenkåpe. Onkel presenterte seg høflig og forklarte på klingende fransk sitt ærend og ba straks og uten opphold om filmstjernens hånd.
Signoret lo, smilte meget bredt og sa at den unge nordmannen kanskje var i yngste laget og uansett var han nok for sent ute; hun var allerede gift og mannen var for øyeblikket i Italia og kjørte bilrace, men om han ville komme innenfor?
Det ville onkel Frans. Signoret gikk på kjøkkenet og trykket på en imponerende kaffemaskin, som i løpet av nesten ingen tid tilvirket en dobbel espresso. Onkel Frans hadde aldri smakt bedre kaffe. Han ble vist til en lenestol med utsikt til Paris-luften.
Signoret ble borte en liten stund, kom tilbake iført skjørt, bluse og sko med høye hæler. Onkel syntes hun var vakrere enn på filmlerretet. Hun gransket ham, myste litt, gjorde seg streng og påpekte at Frans var altfor tynn og spurte om han var sulten, hvortil onkel sa ja. Han hadde ikke spist siden Danmark.
– Allez, sa hun og dro ham opp av stolen.
De satte seg inn i Signorets bil. Hun hektet håndvesken på rattgirspaken, tente en sigarett, startet bilen og svingte inn i Paris-trafikken.
Hun ville vite hvor mange ganger Frans hadde vært i Paris. Første gangen, sa onkel Frans. Signoret ble nesten sjokkert og ga ham en guidet tur omkring i byen hun vokste opp i. Hun fortalte at faren, som var jøde, dro til England under krigen og sluttet seg til De frie franske styrker. Hun ble igjen, med moren og brødrene sine.
Hun røkte uten stans, men stanset bilen utenfor en bistro i Avenue Kléber. Hun fôret onkel Frans med masse mat, selv røkte hun bare sigaretter og drakk en halv flaske rødvin og et lite glass Ricard.
Etterpå måtte onkel Frans kjøre Simone Signoret hjem. Hun var i meget godt humør og spurte om den unge nordmannen likte bilen hennes.
– Très bien, svarte han.
Signoret fortalte at hun ville selge den, kjøpe en ny Peugeot… om Frans var interessert i denne – billig? Frans tenkte at… vel, det blir ikke Simone og jeg, jeg får nøye meg med bilen hennes. Handelen gikk i orden, og Frans kjørte bilen hjem til Norge.
Frans døde for noen år siden. Ingen av barna hans var interessert i den gamle bilen, men han visste at jeg var det.
Vil den starte igjen, 53 år etter bilhandelen i Paris? Ja, den starter… og jeg kan fornemme den karakteristiske duften av Gauloises-sigaretter…
Alle snakker om de sårbare barna som er blitt mer sårbåre i denne virustid. Det er visst snakk om mange sånne barn. Jeg har forstått det slik at sårbare barn er en sminket omskrivning av unger som blir slått og sparket og banket og av og til seksuelt misbrukt… og at de lengter til skolen og læreren sin.
Denne aktiviteten er økt i omfang, fordi foreldre nå har mye mer tid å avsette til mishandling enn før. Altså: Når enkelte familier er mye sammen, blir det vold, spetakkel og faenskap.
Ganske rart, de fleste familier er jo slik sammenskrudd at de liker å være sammen, og hvis det blir litt for mye mas, tar man seg en tur ut i skauen og tenner et illegalt bål ved en bekk og varmer pølser på pinne, slukker bålet grundig etterpå, går hjem og spiller ikke Monopol, men spiser heller litt påskemarsipan og snakker om påsken i fjor da pappa brakk beinet da han snublet på vei inn i hytta med favnen full av bjørkeved og måtte hentes av Røde Kors.
Barn skal ikke ha bank, og ingen skal tukle med kjønnsorganene deres. Kanskje det er slik at mange ikke skulle hatt barn. Jeg tror det.
Ganske rart å tenke på: Førerkortinnehav kommer ikke av se selv. Mange kjøretimer… glattkjøring, mørkekjøring, langkjøring, bykjøring, kanskje i skumring-kjøring, tåkekjøring, vinterkjøring, isbanekjøring, køkjøring og bestått teoriprøve før oppkjøring med streng sensor som kanskje gir deg lappen… som er et tillitsanliggende; man stoler på at førerkortinnehaveren er skikket til å ferdes edru og ansvarlig omkring med en hurtiggående, halvannet tonn tung motorvogn. Lappen henger ganske høyt, og den koster flesk.
Å bli mor, eller far til en svær ungeflokk man kan plage livet av, er lekende lett… bare å oppsøke en dobbeltseng, det… trenger ikke det engang.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Stadig vekk brenner biler i Oslo. I natt brant åtte-ti biler på Haugerud.
– Ja, og ingen sykler. Det er rart, tenker jeg.
– Mange biler selvantenner, tenker jeg. Det er blitt mer og mer vanlig. I Oslo skjer det hele tiden.
– Jeg tenker at det er noe med de elektriske bilene. Det er så masse ledninger og elektronikk og sånn i slike biler. Kanskje en kortslutning… så oppstår en gnist, og det begynner å brenne, så sprer brannen seg til biler omkring, som kanskje er proppfulle av bensin, tenker jeg.
– Jeg har hørt at det er ungdommer som står bak.
– Helt usannsynlig, tenker jeg. Folk holder seg jo hjemme nå i disse koronatider, byrådsleder Raymond Johansen har jo gitt streng beskjed om at alle må holde seg hjemme.
– Politiet sier at folk er sett løpende fra disse brennende bilene.
– Skulle bare mangle… ingen vil oppholde seg tett inntil brennende biler. Trolig er det snakk om eldre mennesker som er ute og lufter hundene sine og blir redde når biler rundt dem begynner å brenne. Mange av disse er gamle nok til å huske Filipstad-eksplosjonen i 1943. Sånt glemmer man aldri. Ikke rart at de løper vekk i en fart, tenker jeg.
– Det tenker jeg også når jeg tenker meg om.
I går kveld var jeg så ensom at jeg gikk omkring i huset og lette etter meg selv. Jeg fant meg selv ingen steder. Det var stille, så stille at jeg kunne høre en flue bæsje på en bomullsdott.
Det er virustid og noen dør. Andre ligger i respirator og skal også kanskje dø. Mange er livredde for å bli smittet, fordi de er redde for å dø. Gatene er tomme, mange lurer på om verden noen gang blir som den var.
Man bli trist til sinns, men jeg vet hva jeg skal gjøre for å muntre meg opp; jeg entrer nettsiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (ofte forkortet STK).
STKs forskningsvirksomhet er nokså smal og har nok ikke slått gjennom i brede lag av befolkningen, og rapportene blir neppe lest av andre enn enn de som jobber i STK, som stort sett er kvinner.
Jeg pleier søke på forskernes navn. Det gjorde jeg og ble lysere til sinns. Lotta Karin Snickare.
Artig navn og man kan lett forledes til å tro at hun er snekker og bor i Bråkmakargatan… nei, hun har masse utdannelse og en imponerende CV, men det som fanger min oppmerksomhet, er forskningsprosjektet hennes: Female Researchers on Track – FRONT.
Prosjektbeskrivelsen: The goal with the FRONT project – Female Researchers ON Track – is to find permanently solutions how to improve the female representation in scientific- and leadership top positions within the Faculty of Mathematics and Natural Sciences (MN Faculty) at Oslo university… som oversatt er omtrent slik:
Hvordan øke antallet kvinner i toppstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo?
Det fremgår av STKs side at Snickare har forsket på dette siden sommeren 2015, finansiert av Norges forskningsråd. Jeg kan ikke annet enn le litt, og jeg undres på hvordan hun omsider konkluderer, kanskje slik:
Flere kvinner må simpelthen studere realfag og noen av disse må søke ledende stillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.
