Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Sommer er tid for ettertanke. Jeg pleier kjøre E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet,  taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som var her i landet i 1940.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket som en diskolampe, og jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhvert at det var meg politiet ville snakke med. Vel, jeg er en sosial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama og som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen  signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en samtalepartner … jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg etterhvert blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– Jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost og jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn… ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…

– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– Hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnigranskauen…
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg fra tid til annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord.
– Bruker du..
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Beklager, konstabel… neida, ingen medikamenter, mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten hadde rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenkt seg opphold et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med gode karakterer … og tørk av frontvinduet før du kjører videre.

Sist lørdag var jeg på handletur i byen der jeg bor. Jeg misliker å handle, jeg utsetter og utsetter … sluttelig sitter jeg der med en uendelig lang liste over ulike saker og ting, alt fra Ridderost og Kviteseidsmør til skruer i ulike fasonger, med forskjellige gjengestigninger, nytt sagblad til sirkelsaga og kanskje nye bremseskiver til motorsykkelen min hvis de er på lager og er av den rette sorten.

Antibac-flasker i hver eneste butikkinngang, alle er redde for korona, ikke jeg … hvis jeg får Covid-19 og dør av det, er det bare tale om naturlig utvalg og alle vet at den som drukner ei, skal dø av noe annet.
Men ved en innskytelse debuterte jeg og sprutet litt anitbac i hendene ved inngangen til en matbutikk. Det luktet vodka. Du store allstyrende, tenkte jeg … dette er jo rent brennevin, tyktflytende, men allikevel børst. Jeg gned lanker og alt fordampet som fornuft i russetiden.
Neste butikk var en jernvarehandel. Jeg spanet omkring, ingens blikk i min retning. Jeg sprutet ikke i hendene, men i munnen. Sterkt som faen, men jeg fikk det i meg, og jeg kom i tanker om forgangne dagers gutteturer der alle hadde husket brennevin, men ikke blandevann.
Shopping er dønn kjedelig, jeg tenkte at jeg kan jo ruse meg litt, så går alt lettere og fortere, og ettersom butikkene tilbyr gratis drink ved inngangen, ja … ikke mange utesteder gjør det.
Jeg hadde som nevnt lang handleliste, mange butikker å besøke. Sportsforretningen hadde en stor flaske antibac ved inngangen. Jeg så mitt snitt, åpnet munnen og sprutet tre ganger.
Etterhånden begynte jeg å kjenne det, ble i godt humør … så oppløftet at jeg ikke tok bryet med å se omkring meg ved inngangen til en blomsterbutikk.
En dame i senhøstlig årsklasse stirret på meg da jeg åpnet kjeften på vidt gap og sprøytet fire ganger. Hun måpte, slapp haken fem centimeter og prøvde å si noe, uten å få det til.
Jeg gliste på fyllikmanér og raaapte lenge (bøøørphhh). Hvis det hadde regnet den dagen, hadde hun sikkert hatt en paraply med hvilken hun hadde prylt nakken og ryggskinnet mitt. Flaks at det var oppholdsvær.
Jeg var innom flere butikker og til slutt hadde jeg mange handleposer i klypene og ganske drøy promille.
Jeg droppet polet, jeg var full nok. Ingen erindring om hvor jeg hadde parkert bilen min, og jeg hadde ikke no’ særlig lyst til å prøve å finne den, men jeg fant drosjeholdeplassen…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning for en halvtime siden:
– Det var visst ikke eksmannen min som i Sarpsborg knivstakk tre damer og drepte en dem.
– En 31 år gammel somalier med norsk statsborgerskap.
– Åååå…
– Han har visst vært borti noe vold før…
– Uffda…
– Jeg tenker på en måte at Norge har sviktet, vi er ikke flinke nok til å integrere. Han har sikkert vokst opp et sted uten fritidsklubber og sånn, tenker jeg … og alle vet at lediggang er roten til alt ondt.
– Det tenker jeg, også…
– Jeg tenker at den stakkars gutten kommer fra et land der det er litt uoversiktlig og kanskje litt rotete, i Somalia er det nok ikke skolefritidsordning, slik som her i landet. SFO er jo veldig viktig, tenker jeg. Den har nok forhindret mange drap.
– Det tenker jeg, også…
– Egentlig bør han ikke tiltales for drap. Jeg tolker den handlingen mest som et fortvilet rop om hjelp. Han er langt hjemmefra og finner seg ikke helt til rette.
– Norge er full av fæle rasister. Kanskje noen av dem har plaget ham, så mye at det er blitt for mye?
– Det kan tenkes. Han er kanskje ikke så god i norsk. Når man ikke behersker språket, er det helt naturlig å finne andre uttrykksmåter på en måte, tenker jeg … som samsvarer med kulturbakgrunn og sånn på en måte.
– Det tenker jeg, også.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fært med den knivstikkingen i Sarpsborg, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Hva slags gærning tror du driver med sånt … knivstikke tre damer og drepe en av dem. Han er visst en kjenning av politiet.
– Østfoldingene er jo litt spesielle. Jeg var jo gift med en sånn en, han var også en kjenning av politiet … flere parkeringsbøter, momsunndragelse og innsatt i fyllarresten romjula 2001.
– Tror du det er eksmannen din?
– Skulle ikke forundre meg, han var ikke så snill mot meg heller.
– Det kan jo være en fellesferieturist fra indre Vest-Telemark, tenker jeg. Folk derfra er helt ville og gærne, og de går med slirekniv hele tiden. Noen ganger utarter det til blodbad.
– Det er sant, og det er jo ikke så langt fra Telemark til Østfold.
– Men angripe tre kvinner og drepe en av dem … kan det være en som ikke har respekt for kvinner, en kvinnehater?
– Det er sannsynlig, men hvem hater kvinner så mye at de vil drepe dem?

– Hvilke menn er det som ikke vil omgås kvinner?
– Eehhh…
– Hvilke menn er det som med jevne mellomrom samler seg på rekke og rad i lokaler der kvinner ikke har adgang?
– Ehh..
– RHK.
– Hæææ??
– Frimurerlosjen. Ordenen Riddere av Det Hvite Kors holder til i Sarpsborg, eksmannen min er medlem der…

For noen dager siden leste jeg at 2,2 millioner tyskere vurderer sommerferie i Norge. Dette fremgår av en undersøkelse gjort for Innovasjon Norge.
Fy faen med fett på … 2,2 millioner. Det er drøyt seks ganger antallet tyskere som oppholdt seg her til lands i perioden 1940-45.
Man får tro at ikke alle disse 2,2 millionene realiserer norgesferie. Men la oss si at grensene åpnes og 10 prosent av dem vil til Norge. Da kommer 220 000 tyskere dundrende inn i landet vårt, med stygge bobiler og munnen full av harde konsonanter.
De har nok ikke med seg nevneverdige mengder maskinpistoler og tungt artilleri, slik som i 1940 … men de medbringer tonnevis av fiskeutstyr. Trolig er konseptet slik: Bo i bobil, bæsje i skogkanten, fiske hele dagen, filetere, pakke inn og laste inn så mye at bakhjulsopphenget såvidt greier returen til Tyskland.
Faren min pleide advare mot tyskere: Du kan ikke stole på tyskere, de er ikke riktig kloke. Glem aldri at de satte i gang to verdenskriger. Jeg vet ikke hva det er med de tyskerne, men noe er det…
Jeg kan ikke gå god for denne analysen, men la oss ta et eksempel på tysk turist i Norge: Horst Tappert.
Han spilte politihelten Stepan Derrick fra München. Tappert var populær og alle tiders hedersmann, han var Norge-fan og hadde hytte på Tranøy i Nordland.
Noen journalister lurte på hva han syslet med under krigen. Svaret: Sanitetssoldat i Wehrmacht. Fem år etter hans død ble løgnen avslørt, Tappert var soldat i Waffen SS Totenkopfverbände … det ble man ikke uten ideologisk engasjement. Ingen ble tvunget inn i SS.

Waffen SS var noen fæle og hensynsløse råtasser. Tappert sluttet seg til denne gjengen i mars 1943, under blodige kamper nord i Ukraina.
Alle vet at Waffen SS ikke bare slåss med blanke våpen. Nøyaktig hvor mange jøder og andre “uønskede eksistenser” de likviderte, vet ingen.
Nåvel, jeg må innrømme at jeg savner disse tyskerne litt når jeg kjører på E-134. Det føles godt å irritere seg over tyske bobiler, kjøringen blir mer lystbetont … og det gir meg anledning til å påminne fører og passasjer om nyere tysk historie, slik denne arkivtegningen illustrerer:

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørte du om han bussjåføren som ble banket og slått så hardt at han døde?
– Ehh .. nei…
– Det var i Frankrike, cirka en uke siden. Sjåføren forlangte av noen passasjerer at de skulle ha munnbind på, slik regelen er i Frankrike nå på en måte … og at de også skulle betale for billettene.
– Hææ???
– Han døde på sykehuset.
– Jeg tenker at det sikkert er noen bortskjemte drittgutter fra Paris’ beste vestkant, som til vanlig kjører omkring i Porscher og Ferrarier og ikke har respekt for noe.
– Ehh … de heter Mohamed C., Mohammed A., Moussa B. og Sélim Z.

– Ja, de er nok ganske melaninrike på en måte og ble sikkert veldig provosert av bussjåføren som var kritthvit … og de hadde nok ikke penger på seg og var desperate fordi de var for sent ute til bønn i moskeen på en måte.
– Ja, og Frankrike som skryter av religionsfrihet. Jeg tenker at det er ikke mye til religionsfrihet når man så å si blir nektet å be på en måte.
– Det tenker jeg, også … hvit mann nekter muslimer å be. Dessuten må man regne med at denne hvite sjåføren minnet dem om alle slavehistoriene i familiene deres … en hvit mann som forlanger og forlanger og forlanger og forlanger og forlanger. Man kan forstå at man tyr til vold, tenker jeg.
– Hvor gammel var bussjåføren?
– 59.
– I sin verste og mest irriterende alder, altså. Jeg tenker de fire kanskje ikke er så gode i fransk og kompenserer ved å uttrykke seg på andre måter på en måte.
– Det tenker jeg, også.
– Eksmannen min var ganske dårlig i norsk, selv om han var erkenorsk og fra bondeslekt i Hallingdal … han sleit spesielt med kommaregler og visste aldri hvor han kunne sette semikolon; jeg fikk bank nesten daglig.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har en liten plett i Vest-Telemark, miom ufser og nutar og fjødd. Liker meg godt her. Utenfor verden og stille… så stille at man – hvis man sitter helt rolig i en stol – kan høre ens egne tanker rette seg opp, gripe tak i hverandre, tilpasse seg, føye seg inn, støtte seg til andre … slik at alle til slutt blir étt. Definert retning og kraft. En tankevektor.
Men det er svært sjelden jeg tenker no’ særlig, derfor er det heeelt stille her – bortsett fra en populasjon taksvaler som bor på låven og lever hektisk familieliv.
Men stillhet varer ikke evig. En kveld banket det på døren. Det vil seg slik at jeg har en lokal venninne i denne egnen. La oss kalle henne Åsne. Hun er noe for seg selv, jeg skal ikke gå nærmere inn på hennes bakgrunn og opprinnelse. Ikke ukorrekt å si at hun er det motsatte av stillhet, men jeg motsetter meg aldri hennes tilstedeværelse. Hun smatt innenfor som en katt og sa:
– Sølten?
Hun gjorde et nikk i retning bakover. Hun hadde en ryggsekk med masse go’saker og ventet ikke på svar, hun forsvant og ble borte på kjøkkenet. Jeg hørte henne nynne og synge… Vem kan segla förutan vind, vem kan ro utan åror…
Hun er et mirakel, tenkte jeg og la meg på sofaen. Jeg grep et eksemplar av Morgenbladet, som ofte ikke er verd mer enn vekten av tremassen, men den er lystett. Jeg sovnet under avisen. Det siste jeg hørte var Åsnes klare røst, en lokal bånsull, kanskje skrevet av Aasmund Olavsson Vinje.
– Høt æ de’ med deg … no må du vakne, maten æ færige og bordet dekka..
Stekt hjortekjøtt, fet og god saus, båtpoteter og grønnsaker fra Åsnes hage. Mjødurtsaft for tørsten og rødvin for humøret.
– Skal vi gifte oss?
Åsne lo, som bare hun kan. Mye tyder på at hun forlot sin mors livmor med et smil og en latter, og siden hun har ledd det mest av tiden. Hun fortalte siste lokalnytt som var så hyggelig og idyllisk at det egentlig bare var gammelt nytt. Etterpå serverte hun nyplukkede jordbær med fløte og sukker, og jeg kunne ikke annet enn beundre hvordan hun kombinerte jordbærspising, snakking og gode bordmanerer.
– Eg må på do … eg gjænge på den oti.
Etter et kvarter var hun tilbake og sa:
– Sjå hera, æ den ikkje fene?

– Fortryllende.
– Den heve lagt seg øppå din, trur eg.
– Ser sånn ut.
– Eg hev’ tenkt på noko.
– Ja…?
– Te’ vanleg dassar eg omlag to gonger dagleg. Eg hev’ alli veid lortane mene, men om eg anslær kvar av dei ti’ 250 gram, bli’ det ein halvkilo dagleg. 3,5 kilo i vika. 188 kilo årleg. Høri mange år må då ti’ for å laga eit tønn?
Ettersom hun er matematikklærer på videregående, laget hun øyeblikkelig en linjær ligning i hodet og fikk 5,3. Hun regnet videre ut hun ville produsere seks tonn bæsj i sin restlevetid, gitt at hun ble like gammel som moren sin, som døde i fjor, 84 år gammel.
– Eg gidd ikkje reise heimatt i kveld. Hev du ei seng?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Her forleden var det møte i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller som noen av oss sier: FoAshYHoigaVflBodOModÆDAØ.
Jeg er foreningens formann og prøver å være så eneveldig og totalitær som mulig uten at noen merker det no’ særlig, og jeg har forsøkt å endre foreningens statutter, slik at jeg kan bli sittende som formann livet ut.
Bortkastet strev, dette er en forherdet og glefsende ulveflokk som ikke går av veien for å ytre seg, endatil kritisere … ja, en av medlemmene reiste seg og varslet mistillitsforslag, resten av gjengen sluttet seg til og klappet og buet i retning meg.
Jeg banket med klubba, fikk roet ned forsamlingen fra talerstolen og ba om begrunnelse. Den inneholdt to punkter:
– For lite brennevin i barskapet, det er ditt ansvar, sa en herre med høy og hes røst.
– Du har ikke ytret deg nedsettende om han raddisen Dag Herbjørnsrud på lenge, ropte en annen.
Hele forsamlingen ga seg til å hoie og rope og klappe for de to.
Ikke verre. Jeg slappet av … dette fikser jeg lett, tenkte jeg. Griseflaks at jeg hadde lest Herbjørnsruds siste orderi i publikasjonen Utrop, der han lanserer et trepunktsopplegg for å bli kvitt rasisme her i landet. Men jeg begynte med det viktigste:
– Mine herrer, jeg beklager at innholdet i barskapet ikke er ajourført … det er selvsagt uhørt. Det vil bli gjort, og som kompensasjon vil jeg ved neste generalforsamling foreslå oppjustering med én helflaske Løitens gul med tre stjerner, som vi alle er så gla’ i. Vår økonomi tillater det.
Rungende applaus og mange gyldne glass høyt hevet i røykfylt inneluft.
Jeg fortsatte:
– Vel, denne Herbjørnsrud har mange underlige ideer, men så er han jo også idéhistoriker … jeg forstår godt at dere savner nedsettende omtale av den karen, men jeg har fulgt med ham og det han skriver, det gjør han forøvrig gørrkjedelig og det blir ikke bedre av at han alltid skriver altfor langt … men til poenget, sa jeg og la inn en liten pause hvori en slurk whisky fra nordvestkysten av Skottland før jeg avga en liten, hvit løgn:
– Jeg har lenge tenkt på å arrangere et seminar, som på planleggingsstadiet heter Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell på Gol. Jeg har alt vært i kontakt med Pers. Vi får en grei grupperabatt.
Øredøvende applaus.
Oppildnet av denne medgang ble jeg revet med og løy videre:
– Jeg har snakket med en venn som er psykolog med tilleggsutdannelse i sosiologi. Han stiller sine kunnskaper til disposisjon. Vi skal nemlig forsøke å komme til bunns i kasuset Dag Herbjørnsrud. Spørsmålene er mange, eller…?
– Jooooo….., i ljomende herrekor.
– Hvordan blir man som Herbjørnsrud? Hvorfor er han faktafornekter, hvorfor er han så uetterrettelig? Hvorfor er han så gla’ i islam, er det fordi han er durkdreven kommunist og føler slektskap med andre med totalitære ideer? Som dere skjønner, tar vi sikte på grundig kausalanalyse.
Applaus – applaus.
– Mine herrer, noen av dere er kanskje kjent med Herbjørnsruds siste tekst i publikasjonen Utrop, der han sammenligner rasisme med pandemisk sykdom og lister opp tre nulltoleransetiltak for fjerning av rasisme. Vel, ingen her går inn for rasisme, men det tredje tiltaket hans heter Nulltoleranse for rasisme i private forsamlinger. Jeg tror det mer enn antyder at Herbjørnsrud er ganske langt ute av kurs. Som alle vet, går det ikke an å regulere private, uutsagte tanker, men det går an å overvåke hva som foregår i private sammenhenger … på hvilken måte? Forslag?
Mange hender i været:
– Angivere blant venner og familiemedlemmer.
– Telefonavlytting, sa en annen.
– Postkontroll.
– Romavlytting, ropte en fjerde.

– Takk, mine herrer, det holder. Altså, Herbjørnsrud skriver det ikke, men alle som er kjent med deduktiv metode, utleder raskt at han ønsker seg et angiversamfunn, slik som gamle Øst-Tyskland. Men her i Norge er det lov å være rasist, slik det er lov å være veganer, dyrevernforkjemper, healer, fotsoneterapeut, homøopat, astrolog, sjaman, kommunist, nazist, holocaustfornekter og rettroende muslim … altså?
– Han vil ha revolusjon, gjøre Norge til en diktaturstat som forbyr frie ytringer, sa en av herrene på bakerste benkerad.
– Spot on. Herbjørnsrud er en intolerant og retthaversk ekstremist som trolig nærer revolusjonsromantiske voldsfantasier. Vi står ved kanten av bekmørke avgrunner i menneskesinnet. Såvidt jeg vet, har han ikke avkreftet at han er stalinist og tilhenger av å fylle massegraver med henrettede meningsavvikere … og taushet er samtykke, for bruke hans egen retorikk.
Rungende applaus, hatter i været og klinking av glass.
Det er vondt å heve et møte der man høster nesegrus beundring, men jeg gjorde det og alle hadde glemt mistilliten og snakket i stedet ivrig om Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell.
Jeg løsnet slipsknuten og pustet lettet ut, ledervervet var reddet, men jeg hadde skaffet meg litt arbeid. Jeg må ringe Pers og snakke meg til en god deal, og jeg må i en fykende fei bli venn med en psykologspesialist med sosiologi hovedfag attpå…

Sannhet er en smakssak, noe personlig, noe man bestemmer seg for, som man er “komfortabel med”, som skaper god stemning og opprettholder ro og orden i vennekretsen. Man “føler” og “tenker at …. på en måte”, fakta og nøktern virkelighetsbeskrivelse er underordnet følelser og ønsketenkning, hvilket tydelig kommer til uttrykk i dagens samfunnsdebatt.
Kan ikke nekte for at dette også påvirker meg. Jeg følger med i tiden, som det heter og skaper min egen sannhet og virkelighetsforståelse, slik at den sammenfaller med min personlige smak. La meg eksemplifisere:
I går var jeg på vei hjem. Jeg kjørte motorsykkel og den har så mange hestekrefter at den kan oppnå ganske høye hastigheter. Det er gøy å kjøre motorsykkel i Vest-Telemark, krokete veier i variert topografi.
Jeg hadde kjørt en drøy time og var blitt varm i trøya under skinnjakka. Plutselig hørte jeg en liten sirenesnutt. Jeg tok en titt i speilet. En sølvgrå Ford Mondeo med blålys i grillen.
Jeg slapp gassen og svingte inn i første veilomme. Forden likeens. I bakspeilet så jeg to uniformerte betjenter stige ut av bilen. Jeg lot hjelmen sitte på, men åpnet visiret.
En av betjentene var av typen ung, blond dame med hestehale. Hun lignet Kristin Kirkemo:

Jeg ga henne begge deler. Hun gransket dokumentene og ba meg ta av meg hjelmen.
– Hvorfor det?
Hun skiftet ansiktsuttrykk fra avmålt vennlig til nokså uvennlig. Hun svarte ikke. Hennes partner, en litt tykkfallen kar med lyserødt ansikt:
– Du må åbna hjelmen så me ser ken du e.
– Dette er en åpningshjelm.
– Ka?
– En såkalt åpningshjelm, som i tilfredsstiller EU-forskrift nr. 45784-FTH – 76-2012 om personidentifikasjon innenfor EU og Schengen-området, den tilfredsstiller også alle Vegdirektoratets krav til sikkerhet.
De to så på hverandre, og jeg kunne se at de var irritert.
– Dessuten føler jeg ikke no’ særlig for å ta den av, sa jeg for ytterligere å skape uggen stemning.
Det virket som om de prøvde å ta seg sammen. Politikvinnen skiftet stilling og la det meste av kroppsmassen på venstre bein. Hun vippet høyre støveltupp fra side til side og sa:
– Det gikk vel litt fort, dette…
– Gjorde det … vel, jeg vil ikke si at du tar feil, men jeg vil heller ikke si at du har rett. Slik jeg ser det, kjørte jeg godt under fartsgrensen.
Den blonde damens hake falt innpå 20 millimeter, slik at jeg kunne beundre den fine, hvite tannrekken i underkjeven hennes.
– Du kjørte … altså her er fartgrensen 70 og du hadde minst 100 i inngangen til den svingen der borte, sa hun og pekte over skulderen med høyre tommel.
– Jeg tror du tar feil … jeg er en meget fartsbevisst motorsyklist, jeg er sikker på at jeg var under 70, kanskje ned mot 60…
– Hva??
– … denne sykkelen har nettopp vært på service og det inkluderer speedometerkontroll og justering om nødvendig, og det var ikke nødvendig.
– No skal du høira her, sa politimannen og sa de hadde fulgt med meg og kjørt etter i flere kilometer og at det ikke var tvil om at jeg kjørt altfor fort, dessuten hadde jeg kappet svinger. Han hadde endret ansiktfarge, til rødere lød.
Jeg hadde forlengst forstått at de to ikke hadde målt noe som helst og dessuten var her i traktene ingen heltrukne gulstriper. Jeg påpekte dette og sa at jeg ikke kunne se at jeg hadde overtrådt Vegtrafikklovens paragraf 3. For ytterligere å kødde med de to:
– Jeg utelukker ikke at jeg var nede i 55. Som sagt …  jeg har nettopp vært på service med denne, og mekanikeren sa at jeg skulle ta det med ro de første milene, han har nemlig skiftet alle stempelfjærene, sa jeg og befølte kjærlig bensintanken.
– Skulle tatt seg ut om jeg hadde råkjørt, da, sa jeg og lo en jovvvial latter for liksom kameratslig innvie dem i noe så tåpelig og dumt som å kjøre for hardt med helt nye stempelfjærer.
De to virket rådville. Når mennesker føler seg satt ut av spill, er det ikke uvanlig å gripe til noe lettfattelig og veldig konkret. Politimannen rev opp en forpakning og puttet et rør inn i en liten dings.
– Du får blåsa i denne, sa han og kom helt inntil.
Jeg hostet og harket litt og beklaget at jeg ikke rakk stikke mulen ned i albuen. Politimannen rygget tilbake og ble stående bredbeint tre meter fra.
– Sorry, jeg var i 50-årslag i går. Vi var ganske mange og noen måtte sove i telt i hagen. Jeg er nok blitt litt forkjølet. Fort gjort.
Politimannen var ikke helt overbevist om noe som helst, men han tenkte vel sitt og hadde nok ikke så lyst til å ende opp på sykehus og kanskje bli koronaoffer nummer 252.
Den unge damen var av annen støpning. Hun tok alkometeret fra sin kollega og stilte seg opp en meter fra meg.
– Blås i denne.
Jeg adlød og blåste litt i det hvite røret. Men det var ikke hardt nok, og hun sa at jeg måtte blåse hardere. Jeg prøvde en gang til og blåste så hardt jeg ville.
– Du må blåse skikkelig, sa hun og demonstrerte ved å snurpe leppene og blåse hardt ut i løse ettermiddagsluften. Jeg lot som om jeg tok meg sammen og blåste litt svakere enn sist.
Nå var hun sint og sa:
– Nå saboterer du!
Jeg justerte ansiktrekkene og prøvde å se ut som en sørgmodig cocker spaniel som får kjeft av sin eier.
– Men jeg har svake lunger og røyker 60 om da’n
– Hææ??
– Svake lunger, ja … etter flere år som assisterende hjelpemann for sprengningslagene i koboltgruvene på Svalbard. Dere kan ta kontakt med fastlegen min, jeg har nummeret hans hans her, sa jeg og tok frem mobiltelefonen, trygg i forvissning om at de ikke ville ringe noen lege, og min lege er dessuten av pakistansk herkomst og snakker så lite norsk som mulig, ettersom han ikke har så veldig lyst til å lære det.
Jeg vet ikke nøyaktig når de to ga opp, men de ville ikke ha noe telefonnummer. De ba meg vente og trakk seg tilbake til bilen sin.
Trolig drøftet de mitt tilfelle og hadde nok veldig lyst til å anholde meg, ta meg med til nærmeste politistasjon, skaffe en lege med utstyr for blodprøvetaking og kanskje bla litt i politivedtektene med tanke på varetektshjemler for “hindring av etterforskning”.
Jeg ventet, tålmodig som jeg er. Det tok tid. De kom ikke tilbake. Forden startet. Den svingte ut på veien, rygget og kjørte avsted i retningen den kom fra.

For en drøy uke siden uttalte PR- og kommunikasjonsmann Hans Geelmuyden at “kebanorsk ikke er godt nok i GK”. GK er PR- og kommunikasjonbyrået Geelmuyden Kiese AS.
Det ble baluba og lurveleven og noen sidestilte Geelmuyden med propagandaminister Joseph Goebbels.
La meg gi noen eksempler på kebabnorsk, hentet fra Facebook etter at noen på Sørlandet ifjor høst satt fyr på Koranen:
Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Denne lille ytringens meningsinnhold er nokså klart, et varsel om grov vold rettet mot person som knuller og puller om morra’n, men noen stilistisk lekkerbisken er dette ikke og minst ett komma mangler.
Fåkk de jwlig pussy ass og.
Her er meningsinnholdet ikke fullt så klart, men man forstår at utsagnet er ganske imperativt og ikke ment som en utstrakt hånd og ønske om vennskap på lang sikt. Avsender har også litt å gå på hva gjelder rettskrivning og setningsoppbygging.
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her skal avsender ha honnør for innhold med persongalleri pålydende tre – mor og far og moraknuller … det tyder på snev av fortellerevne, men jeg savner et komma og større bevissthet om substantivers kjønn, og jeg vet ikke riktig hva som menes med vip … dessuten etterlates leseren i villrede om hva som er voldtektsofferet.
Den oppmerksomme leser har sikkert registrert at termen morapuler går igjen. Jeg tror vi kan si at det ordet er en bærebjelke i kebabnorsk. Betydning: En person – trolig av hankjønn – som har samleie med moren sin med jevne mellomrom.
Men kebabnorsk er ikke normert, og morapuler har flere varianter – morapuller, morrapuller og morrapuler hvorav siste variant ikke har noe med mors kjønnsorgan å gjøre, men tid på døgnet.
Alt i alt er det ikke helt innlysende at kebanorsk er et godt nok kommunikasjonsverktøy for et foretak som fakturer timepriser mellom 900 og 4.000 kroner for råd og vink om hvordan fremme interesser og oppnå kontakt med politikere og andre beslutningstakere.
Det var jo bare det Geelmuyden påpekte, i et intervju med bladet Kampanje. Dernest ble han overhøljet med rasistanklager en hel uke, og store kunder betakket seg for videre samarbeid med rasisten Hans Geelmuyden.
Til slutt besluttet han å stille opp i Dagsnytt 18. Det gjorde han i går og satt ny norgesrekord i horisontal todimensjonalitet. Han redegjorde for siste ukes selvransakelse, innspill fra venner og en ung datter, ny innsikt, erkjennelse, omvendelse og endelig rehabilitering … han gikk lenger enn langt i retning av å beklage sin blotte eksistens og tidsuriktige hudfarge.
Programlederen var ikke overbevist om Geelmuydens oppriktighet. Avslutningsvis:
– Er du rasist?
Jeg er imponert. Kanskje de store kundene kommer tilbake. Må jo ha vært fortærende ergerlig å miste både LO og Ikea…