BIBLIOTEKARSLIG

Man kødder ikke med bibliotekarer. Helt siden jeg var liten gutt har jeg hatt stor respekt for bibliotekarer. Jeg fattet tidlig interesse for bøker og var ikke store pjokken da jeg første gang oppsøkte biblioteket i byen der jeg bodde, en stor og gammel murbygning. På innsiden var det sparsommelig opplyst, for det meste leselamper med grønne glasskjermer. Mørke trepaneler på veggene og tung taushet.
Bak et skrivebord innerst i voksenavdelingen satt en dame, som jeg oppfattet som like gammel som teatret i byen, hun var sikkert ikke en time eldre enn 35 år.
Hun hadde oppsatt blondt hår og svarte kattebriller. Skummel. Hun løftet ansiktet og registrerte, kategoriserte og arkiverte meg i sitt langtidsminne, slik bare bibliotekarer kan… så vendte hun tilbake til sin egen håndskrift.
Det var kveld, og jeg var bibliotekets eneste gjest. Jeg gikk omkring i taushet og følte en slags høytid. Søt ensomhet. Sååå mange bøker… og jeg. Jeg likte det.
Jeg gikk inn på barneavdelingen. Der fant jeg en bok med spennende omslag… en gutt syklet fra meg, bortover en kveldsmørk vei hvis ende jeg ikke skimtet. Var det ikke for gatelysene over ham, hadde jeg ikke sett at han hadde en grønn lue på hodet, trolig sixpence.
Jeg gikk til bibliotekaren. Hun smilte meget avmålt og ville vite hva jeg het. Jeg skjønte ikke hvorfor hun spurte, jeg skulle jo bare låne en bok og ville bringe den tilbake straks jeg hadde lest den.
Hun hevet øyebrynene to millimeter, kremtet og jeg fremsa navnet mitt. Hun skrev noe på en pappbit som lignet et bussklippekort. Hun reiste seg og strakte seg over skrivebordet mot meg. Klemt mellom to fingre med rødmalte negler: Pappbiten.
– Lånekort, sa hun.
Jeg tok imot og bukket slik jeg hadde lært at man gjør når man får noe. Damen smilte litt mindre avmålt, men bare i to sekunder. Hun satte seg ned igjen.
Lånekort. Lånekort. Lånekort. Et herlig ord. Tre stavelser. Lett å uttale, lett å forstå betydningen av. Navnet mitt var skrevet pent med blokkbokstaver. Hun hadde gjort seg flid med sin signatur. Jeg greide ikke lese den, men bokstavene svingte seg avsted som en olympisk turner og sluttet med en slik krusedull som flinke kunstløpersker lager på isen.
Jeg la kortet i innerlommen av jakken og syklet hjem. Jeg leste halve boken samme kveld. Dagen etter leste jeg resten, og jeg syntes alt jeg hadde lest var interessant. Det handlet for det meste om en gutt som bodde i en liten by, og jeg var også en gutt som bodde i en liten by.
Jeg lånte flere bøker av omtrent samme sort. Spennende bøker med gutter i hovedrollen. Jeg lærte mange nye ord.
Bibliotekaren hilste alltid med et lite nikk. Jeg kom alltid om kvelden, omtrent på samme tid hver gang. Fast inventar, så å si. En kveld gikk jeg inn i voksenavdelingen. Jeg leste på bokryggene, plukket ut en og annen bok og så på omslaget. Mange rare titler. Ved B fant jeg Johan Borgen og en bok som het Lillelord. Artig tittel. Omslaget var underlig, ikke som på guttebøkene jeg hadde lest. Jeg leste på baksiden. Det handlet om en gutt, Wilfred Sagen. En litt annerledes gutt, med fordekt innvortes mørke. Dobbeltliv. Tilsynelatende i vater, ofte på skråplanet.
Jeg gikk til bibliotekaren og la boken på pulten hennes. Jeg hadde etterhvert forstått at hun ikke var like gammel som teatret i byen, jeg hadde også sett at hun var svært pen, kanskje penere enn moren min… og når hun smilte, var det som å få hard julegave i juli.
Hun smilte og sa:

– Ehh…
– Voksenavdelingen?
– Ja.
– Men der skal ikke du være, du må nok vente noen år, tror jeg.
– Hvor mange år, da?
– Nja.. vi får se… årene går fort, sa hun med en sånn lav stemme som bare bibliotekarer har.
Dette syntes jeg var underlig tale, jeg syntes årene var endeløse og det var en  evighet siden jeg spiste havregrøt til frokost.
– Får jeg ikke låne den?
Hun tok av seg de svarte kattebrillene.
– Det er en voksenbok.
– Men er den bra?
– Ehh… jo, det er den. Den er bra.
Hun satte seg ned på stolen sin og sa ikke noe. Jeg sa heller ikke noe. Jeg hadde ikke lyst i å legge tilbake Lillelord og gå duknakket inn i barneavdelingen. Jeg ville vite alt om denne Wilfred Sagen.
Jeg ble lei meg og tenkte at dette er mitt siste bibliotekbesøk i hele mitt liv. Aller siste. Jeg strammet meg opp og overrasket meg selv:
– Jeg vil ikke gå inn i barneavdelingen igjen.
Bibliotekaren svingte seg på stolen. Hun avbrillet seg påny og tok en nærmere titt med sine blå glugger. Jeg ble nervøs og tenkte at nå får jeg kjeft og må gå. Kanskje hun inndrar lånekortet mitt og skriver et internnotat hvori streng henstilling til kolleger om aldri mer å slippe denne slyngelen Dølo inn i biblioteket.
Hun smilte, og jeg syntes hun hadde verdens aller vakreste smil. Hun sa:
– Min venn, fortell meg hvorfor du vil låne den boken.
Smilet hennes varmet. Jeg tinte og sa:
– Jeg leste på baksiden. Jeg tror han Lillelord er no’ for seg sjæl. Boken virker spennende.
Hun lo. Ikke høyt. Hun lo lavt og diskré, slik man trolig lærer første år på  bibliotekarskolen. Hun monterte brillene igjen og ble alvorlig:
– Vel, unge mann.. jeg antar at gode bøker aldri kan ta skade. La oss gjøre en avtale. Når jeg er her, får du gå i voksenavdelingen og plukke bøker… så ser jeg på dem, også snakker vi om det. Greit?
– Greit.
– Fint, skal vi se… Lillelord, ja… har du lånekortet med?

Var ikke meningen å skrive så langt om mine første bibliotekbesøk, egentlig ville jeg skrive om Anne Marken. Hun er bibliotekar, ikke bare det.. hun er sjef på biblioteket i Meråker.
En gjeng skiløpere fra Kina og deres ledere var i Meråker for å lære seg å gå langrenn, i anledning OL på hjemmebane i 2022. De gikk ikke bare på ski; ved flere anledninger ved fjorårets slutt var noen av dem innom biblioteket og begjærte sensur. De ville fjerne noen bøker fra bokhyllene, deriblant en bok om Falun Gong-bevegelsen, som sysler med gammel filosofi iblandet en slags gymnastikk. Falun Gong er forbudt i Kina, som jææævlig mye annet.
Et særtrekk ved kinesere er at de ikke kan oppføre seg som folk, og det er som de ikke skjønner at de ikke er i Kina nå de ikke er i Kina. Dette skjønte nok Anne Marken fort og fortalte kinamennene at her i Norge har vi noe som kalles ytringsfrihet og det er helt uaktuelt å fjerne bøker fra dette biblioteket.
Kanskje skjønte disse kineserne etterhånden det jeg har forstått helt siden jeg var liten gutt: Du kødder ikke med bibliotekarer.

2 kommentarer
    1. Dette var pent gjort av deg, Dølo, og betimelig på flere måter. Marken fortjener så avgjort hederlig omtale og har vist seg som en klippe der bokstavlig talt større størrelser har sviktet fundamentalt. Marken har videreført en gammel norsk tradisjon innstiftet av en annen god nordmann, kong Sverre, han som talte Roma midt i mot. Ugangskråke som han var. På kong Sverres tid var det pave Innocens 3 som fikk unngjelde da han drev utspekulert politikk som ikke behaget kronen. Paven var av den heller makthungrige sorten. Marken har satt på plass en annen durkdreven politisk aktør som har slu og samvittighetsløs politikk som fremste varemerke: Kina. Kontrasten er gigantisk i forhold til vår nåværende statsminister med daværende haleheng og veskebærer Børge Brende, nå globalist nr 1 i Davos. Du vet, de som underskrev på at de aldri, aldri, kors på halsen, mor og far i døden, skulle ytre et eneste kritisk pip mot Kina i allminnelighet og Kinas kommunistparti og tilhørende koryfeer i særdeleshet. Uansett hvilken jævelskap Kina fant det for godt å slippe løs på verden. Det er her Marken formelig lyser og norske politikere som Solberg, Brende og Støre for den saks skyld formelig krymper inn til mindre enn ingenting. Biblioteksjefen i Meråker har så visst ikke avlagt noe feighetsløfte. Hun har frekt og freidig slått fast at ytringsfrihet hersker. At det er få kinesere som har opplevd ytringsfrihet får så være, men kommer de til Meråker skal de få oppleve det så kom ikke her og kom her. Så en takk til Marken for i praksis å vise en god norsk verdi. Tilsvarende utakk og harde spark til norske politikere som er villig til å ofre den samme verdien så snart de får muligheten. Marken er et eksempel på at det fortsatt er håp. Litt malplassert kanskje, men billedlig talt har Marken vist at hun har baller. I motsetning til de andre kvinnene av begge kjønn Erna, Børge og Jonas.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg