Ettersom jeg nesten ikke har en eneste venn i hele verden, blir jeg helt ellevill av glede når noen sender venneforespørsel på Facebook. Det gjorde Li-lis for noen dager siden. Jeg ble ikke bare gla’, men også svært rørt.

Det er tydelig at hun er meget kontaktsøkende og vil ha venner, som hun vil dele sine interesser med… hun vil kanskje spille Ludo, eller diskutere engelsk 1700-tallspoesi… kanskje hun er svært samfunnsengasjert og vil diskutere kildesortering og det mikroøkonomiske fundamentet for nyklassisk syntese… slike ting jeg også brenner for. Det er uansett ingen tvil om at hun er svært fotointeressert, det ser man jo av profilbildet hennes, der hun opererer et slikt et digitalkamera. Hun er sikkert medlem av en fotoklubb.
Men det som rører meg, er det lille bildet innfelt til venstre, der hun later som hun snakker i telefon. Dette er nok et hint om at hun lengter seg syk etter å få kontakt med noen og derigjennom komme seg ut av fæl og sjeleetende ensomhet.
Kan ikke annet enn synes synd på henne, jeg tenker på klærne hun har på. Hun er nok et koronaoffer, hun har helt sikkert mistet jobben sin og har ikke penger til klær, derfor er hun henvist til å bruke gammelt undertøy så slitt at det er henimot gjennomsiktig… kanskje har hun arvet av storesøster’n sin – det kan meget vel tenkes.
Klart jeg vil være hennes venn, men jeg har en katt – la oss kalle henne Tutta. Hun er svært jaktinteressert og ville fange og spise opp datamusa, som jeg ulykkeligvis ikke omhåndholdt med tilstrekkelig fasthet. Hun hoppet opp på skrivebordet og gjøv løs på musa i øyeblikket jeg skulle trykke bekreft forespørsel, men sett slikt… musa forskjøv seg, og det ble til at jeg trykket slett forespørsel.
Fortærende ergerlig. Dumme Tutta..