Hvem kjenner fedre bedre enn deres døtre? Svaret på dette spørsmålet bevirket overrekkelse av en bok her forleden:
– Pappa, jeg har tatt med denne til deg. Jeg er sikker på at den faller i smak. Jeg er så sikker som man kan bli på en dag i mars, eller en hvilken som helst dag en annen måned dette året og årene som kommer.
– Ååå?
– Jupp, dette er noe for deg, pappa. Jeg kjenner deg … og humoren din.
Jeg takket og var rørt. Man blir jo beveget av en datter som tenker på faren sin og bringer en gave sånn helt uten videre.
Nå vil mange kanskje tro at denne lille teksten skal handle om en far og en datter og båndene imellom … nei, det skal handle om boken jeg fikk. Jeg er ikke litteraturkritiker, har ikke i min portefølje fag fra universitet som gir meg kompetanse og autoritet til å mene noe om en skjønnlitterær bok, men det gir jeg faen i. Dette er boken:
Ytre ramme: Island. En mann halvveis i livet hensleper sine dager på en psykiatrisk avdeling, etter å ha gitt opp tilværelsen og latt alt skure. Det meste av tiden tilbringer han i en seng, i et lite rom. En Ikea-stol er forøvrig rommets eneste møbel. Den er tiltenkt besøkende, men er alltid tom.
Den deprimerte mannen har en gammel venn, som bestemmer seg for å komme på besøk. Det gjør han, og de to finner en slags tone i all miseren … men… ja, det er et stort men her, en dame. Hun er sykepleier og anser den deprimerte mannen som sin helt personlige pasient, ikke i den forstand at hun er sprengfull av omsorg for den ulykkelige og vil ham vel, få ham frisk, slik at han kan gå ut i livet igjen, full av lise og lyst.
Niks, hun er ond, meget ond. Hun opererer langt utenfor randsonen av sin stillingsinstruks. Hun er voldelig og går omkring med et ris hvori montert et elektrovåpen. Hun liker ikke at vennen besøker sin deprimerte venn, hun misliker det så sterkt at hun går til håndgripeligheter. Ingen voldsvariant er henne fremmed. De to mennene kaller henne Madame Riskvist, eller bare madamen.
Etterhvert forstår den deprimerte mannen at han må ut av denne psykiatriske anstalten før han blir splitter pine og går helt til grunne. Hans venn – som ei heller føler seg helt i takt med livet omkring – sier seg enig. De utarbeider en enkel plan og gjør et rømningsforsøk, som på brutalt vis forhindres av Madame Riskvist.
Nytt forsøk. De lykkes, kommer seg avsted i en bil, og den deprimerte ser straks lysere på livet – en stund. For det har seg slik at madamen er av helt spesiell støpning, og ingen kan forstå hvordan hun har fått jobb på en psykiatrisk avdeling, men det har hun fått og nå vil hun ha fatt i pasienten sin, hennes helt personlige pasient. Ingen gitt å forstå hva som driver henne. Hun er et sort hull.
Birgissons roman er som en ellevill roadmovie. To sakesløse og helt harmløse menn, begge litt ute av kurs, på flukt til noe, fra en gal og grenseløs kvinne. De flykter, over hals og hode, med den fæle Madame Riskvist hakk i hæl. Ved griseflaks og litt kløkt greier de to mennene å fange henne og anbringe henne i en kiste. De tar henne med, men tør ikke et øyeblikk slippe henne løs. Hun er som en klapperslange.
Ja, det er morsomt .. men denne romanen handler strengt tatt om tilværelsens uendelige mangfold av indre og mørke omstendigheter. Den handler om jakten på frihet og mening, og om individets plass. En dyp roman, vil noen si.
Birgisson greier å inntulle et svært alvorlig tema i surreal komikk, og noen ganger kan man ikke annet enn undres på om han tidvis, innimellom skriveøktene, går på sopptur.
Historien ender på Kolbeinsøy, Islands nordligste punkt. Bortenfor sivilisasjonen. Stor dramatikk, strabasiøs sjøferd og kaldt, nådeløst saltvann.
Fant de to mennene friheten? Hvordan gikk det med Madame Riskvist, dette skakkjørte og umenneskelige menneske? Noen vil kanskje lese boken, jeg vil ikke røpe mer. Jeg er da ikke slem og ond.
