I dag tidlig bråvåknet jeg i min egen seng og tenkte: Hva faen gjør jeg her?
Brutalt eksistensielt spørsmål… men det kollapset, løste seg opp og ble til svevende husstøv ved påtrengende realisme – full urinblære.

Jeg ble litt lysere til sinns av godt trykk og tykk stråle. Et gram lykke, som svant hen da jeg tømte cisternen, men så kom jeg til å tenke på et triks jeg gjør bruk av når jeg føler meg nedfor og ikke engang kaffe hjelper: Jeg taster meg inn på hjemmesiden til Senter for tverrfaglig kjønnssenter (STK).
Der er mye gøy og spas og kalas, nesten så man må gni glugger og klype underarm for å tro det man leser. Jeg pleier søke etter forskningsprosjekter. Nei, her er ikke tale om fremragende og utadrettet forskning hvis siktemål er bedre tilværelse for folk flest. STKs virksomhet er nisjepreget og svært eksklusiv, helt utenkelig i land med lavere bruttonasjonalprodukt enn vårt eget.
Nåvel, jeg tastet meg inn. Det første som fanget min oppmerksomhet, var STK-prisen. Den er delt ut hvert år siden 1992 til beste masteroppgave med kjønnsperspektiv, levert ved Universitet i Oslo. Vinner 2022: Sandra Hansen. Oppgavens tittel: Kjønn, samliv og norsk pinsekristendom. Samlivskurs som ramme for hverdagens performative rollespill.
Ehhh… performativ? Måtte guugle. Performativitet: “den reiterative makten diskursen har til å produsere de fenomener den selv regulerer og begrenser”.
Ehhh… javel, men reiterativ? Orket ikke guugle. Jeg leser videre og det fremgår at Hansen i sin besvarelse har kombinert performativ kjønnsteori med mikrointeraksjonistisk sosiologi, representert ved Erving Goffman.
Mikrointeraksjonistisk?? Anyway … Hansen mener at pinsebevegelsen kan gi oss inntil nå ukjente innspill om hva kjønn er: Parforhold er en kjønnet arena, og dermed et relevant og spennende utgangspunkt for å studere kjønn. Å studere et samlivskurs i regi av en norsk pinsemenighet, ga meg mulighet til å komme rett til kjernen av hvordan kjønn og samliv forhandles.
Ålreit, så sier vi det, men hva skal denne masteroppgaven brukes til? I juryens begrunnelse påpekes at Hansen er banebrytende ved fremstilling av et kliss nytt begrep, hverdagsperformativitet, som kan brukes og utvikles av andre kjønnsforskere. Masteroppgaven er derfor et viktig bidrag til forskningsfeltet.
Det var det jeg tenkte, Sandra Hansens masteroppgave er helt ubrukelig, men fin å ha for andre kjønnsforskere som iherdig arbeider videre med tanke på nye forskningsrapporter – som bare kjønnsforskere leser…