– Dette er ikke bærekraftig. Du kan ikke fortsette slik, pappa. Du trenger hjelp.
Ja, slik sa hun det, like ut … min yngste datter. Hun hadde tilvirket to loddrette bekymringsrynker i pannen, som ikke løste seg opp før nedre del av neseroten.
Jeg sa ikke noe, bare pirket med skjeen i dessertskålen hvori stripete rester av rød saus. Jeg følte skam.
– Du kan jo gå til fastlegen, forklare situasjonen. Han vil sende deg videre i systemet.
– Ehh… ja.
– Hvordan begynte dette, da?
Jeg løftet hodet og møtte Datters medfølende blikk.
– Vel, det er et halvt år siden, sa jeg og fortalte at jeg var sammen med en dame – la oss kalle henne Janneke – som en dag spurte om jeg ville ha dessert til middagen. Hvorfor ikke, svarte jeg og tenkte ikke mer på det.
Janneke gikk i gang og jeg fortsatte med mitt, som akkurat da var å drikke øl og røyke sigaretter.
Dagen forløp slik dager gjør når dager er slik jeg liker at dager er. Janneke laget etterhånden middag, og jeg spiste uten tanke på dessert.
“Mett? Men du orker dessert?”
“Absolutt ikke. Jeg må vente .. til … la oss si Kveldsnytt.”
Hun hentet to dessertskåler og to skjeer. Fra kjøleskapet bollen med pudding og en mugge rød saus.
“Smak litt, da.”
Jeg lempet en liten bit over på skål og adderte ørlite grann rød saus. Det så lekkert ut, jeg tok en bit. Digg. Det smakte vidunderlig … og underlig.
Noe skjedde, en slags bevissthetsutvidelse. Jeg merket, eller trodde jeg registrerte nydannelse av nevrotransmittere i hjernen. Et kjemisk ruskevær. Dopamin og noradrenalin. Euforiske lynglimt på kryss og tvers. Minner fra en svunnen tid badet i sublim nytelse.

Jeg forsynte meg mer og forlenget rusen. Jeg forsynte meg en gang til.
Jeg registrerte ikke at Janneke sa:
“Jøye meg.”
Tre fjerdedeler av puddingen var borte. Janneke hadde såvidt smakt på den.
“Du likte den?”
Morgenen etter, klokken 05.31, våknet jeg. Smøg ut av sengen, listet meg ut av rommet. Ned trappa. Jeg måtte tisse, men gikk på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet, hvorfra jeg tok ut puddingen, overhøljet den med resten av den røde sausen. Etter drøyt fem sekunder var alt borte.
– Dette er ikke bra. Kjøleskapet ditt er nesten tomt, bare egg og melk, en agurk utgått på dato og noe jeg ikke vet hva er. I matskapet står fem pakker semulegryn. I papirsøpla ligger tre tomme pakker. Du er avhengig, pappa.
Jeg så ned i dessertskålen.
– Du pleide jo å spise ganske variert, og en boks sardiner til frokost hver dag.
– Joa…
– Semulepudding er godt, men du kan ikke bare spise det … det skjønner du sikkert.
– Ja..
– Hør her, jeg kan bestille time hos fastlegen din. Du forklarer situasjonen for ham. Kanskje sender han deg til psykolog, eller på rehab.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%