I dag, for nesten ingen tid siden, ringte jeg Kirkens SOS.
– Kirkens SOS, god dag.
– God dag, jeg heter Torjus Dølo og jeg…
Vi lar det henge i løse luften. Vi sier det er en cliffhanger, som de kaller det i Hollywood og nære omegn.
Da det ble kjent at Donald Trump vant presidentvalget, gikk mange helt av hengslene. Reaksjonene var mangeartede. Noen ble rasende og bablet historieløst om at Trump er den nye Hitler, og at USA nå er omtrent der Tyskland var i 1933, og at denne fæle anarkofabelfantastnazirasistfacismen vil bre seg vidt omkring, over havet til Europa og inn i alle gater, streder og portrom på Grünerløkka.
Andre mistet førligheten i beina, ramlet overende, krøp sammen i fosterstilling, hikstgråt og sank ned i en beksvart depresjon. Der ble de liggende passive en god stund, bortsett fra en og annen selfie tid om annen, som de sendte til gode venner og fikk hjerte-emojier i retur.
Etterhvert stablet de seg på to og ringte krisetelefonene til Kirkens SOS og Mental helse. NRK bragte et ganske morsomt nyhetsinnslag for to dager siden. Generalsekretæren i Kirkens SOS, Lasse Heimdal, fortalte at drøyt en fjerdedel av innringerne de siste dagene var mennesker som måtte ha noen å snakke med – etter det forferdelige valget i USA.
Heimdal fortalte med dyp innlevelse og masse empati om folk som er helt ute av seg, absolutt fortvilet over at Trump i januar neste år vil innta det Det hvite hus… nåtidsfrykt, fremtidsfrykt, spørsmål om nærmeste tilfluktsrom, om det blir krig i Norge nå, eller til uka… og noen spurte om det blir mangel på mat.
Heimdal:
“Det en en allmenn bekymring, det merker vi jo rundt alle lunsjbord i Norge, men for noen blir det så mye utrygghet at de blir ordentlig redde, og kanskje også syke.”
Alle lunsjbord i Norge? Neppe. Hva slags sykdommer.. det sier ikke Heimdal noe om.
Han sier heller ikke noe om hvem som ringer. Man er henvist til gjetninger:
Kan det være representanter fra generasjon Z, de som anløp livet sånn omtrent mellom 1995 og 2010? De er jo noen svært tandre og skjøre organismer, følsomme som mimosaer, går sjelden ut når det regner og mange av dem har ikke kommet til hektene igjen etter koronapandemien.
Kan det være kvinner i overgangsalderen? Her er snakk om hormoner på ville veier, hetetokter, svette i strie strømmer, kognitiv svikt og i de alvorligste tilfeller drapsmodus og opphør av vanlig hjernevirksomhet.
Er det menn? Menn med hår på brøstet, som jobber på anlegg, eller driver skogsdrift? Neppe, men det er kanskje unge menn som er usikre på hvilket kjønn de tilhører i dag, men er ganske sikre på at de like usikre i morra.
Nåvel, la oss oppløse cliffhanger’n:
Jeg fortalte damen i Kirkens SOS at jeg er svært bekymret, ikke så mye for meg selv, men for en svært god venn og barndomskamerat, en jøde med kone og to døtre, ti og tolv år gamle.
– Javel, sa damen.
Videre fortalte jeg om denne familiens frykt for den økende antisemittismen her til lands, frykt for forrykte, propalestinske og voldelige muslimer på gater og streder og deres etnisk norske klakører som skriker “from the river to the sea…” – uten å vite hvilke elv det er snakk om – og “ingen sionister i våre gater”, som betyr portforbud for jøder.
– Ja, det er ikke no’ hyggelig, sa damen.
– Ikke hyggelig i det hele tatt, sa jeg og fortsatte:
– Familien bor i tettbygd strøk i en ganske stor norsk by, men nå vurderer den å flytte.
– Hvor da?
– Til et land der det går an leve uten å frykt for å bli drept, eller slått halvt ihjel. Kanskje helt til Israel.
Det syntes damen var vondt å høre, jeg diktet litt mer før jeg:
– Dette er en tulletelefon. Jeg kjenner ikke en slik familie, men slike familier finnes nok i Norge.
Hun tok mitt lille falskspill med godt humør. Jeg spurte om hvor mange jøder som har ringt Kirkens SOS etter 7. oktober i fjor og uttrykt frykt for liv og lemmer.
– Jeg vet ikke om noen, sa damen.
Jeg takket pent for samtalen og la på.
Poenget med denne teksten?
At de kjøtthuene som angstridd ringer til Kirkens SOS og rapporter om nervesammenbrudd forårsaket av at noen har vunnet et demokratisk valg i et oversjøisk land, bør ta seg en tur ut i virkeligheten og se hva som truer offentlig ro og orden, lov og rett og demokrati i dette landet.
Vi så det i Amsterdam sist torsdag, gjorde vi ikke .. joda, et par hundre muslimer av ymse slag gikk sammen om kollektivt drapsforsøk på tilreisende fans av den israelske fotballklubben Maccabi Tel Aviv. I januar kommer Maccabi Tel Aviv til Aspmyra. Kamp mot Bodø/Glimt. Påregnes må tilreisende muslimer med lystmord i blikket, støttet av Palestina-komiteen med en skau av palestinske flagg.
La oss håpe politiet i Bodø er bedre forberedt enn kollegene var i Amsterdam, at de greier å forhindre det meste av knivstikk, hjernerystelser, beinbrudd, ballespark, istykkerslåtte neser og utslåtte tenner.
Har jeg nevnt noe en venn av meg sa til meg for en tid tilbake? Nei, det har jeg visst glemt i farten. Han sa:
“Islam ække først og fremst en religion, det er en sinnssykdom.”
Jeg tror kanskje han er inne på no’… fortsatt go’ søndag.
