Alle vet at Haakon Lie døde 25. mai, 2009 på Oppsal sykehjem i Oslo, hvilket satte Gud i en kinkig klemme: Himmel, eller helvete.
Etter hurtig saksbehandling ble Lie henvist til helvete. Han ble litt overrasket, ‘n Haakon var i levende live ikke så veldig religiøs og trodde ikke på annet enn den evige, drømmeløse søvn, men han tok det med kjølig fatning.
Som alle vet, var ikke Haakon Lie en fryktsom svekling, han motsatte seg fra første stund alle Djevelens imperativer og lo rått av alle de forpinte sjelers såre røster – deriblant Lenins.
Etter en ukes tid fikk Djevelen nok, han orket ikke mer av Lies overhåndtagende personlighet, holdt ikke ut den gamle Arbeiderparti-kjempens smerteterskel og hvordan han hånlo av alle Djevelens onde påhitt.
Faen sjøl følte sin autoritet truet og så ingen annen utvei enn å henvende seg til Gud. Han bønnfalt Herren om å gjøre om sitt vedtak og ta til seg Lie. Litt uklart hvordan Gud reagerte på henvendelsen, det er unntatt offentlighet, men Gud lot nåde gå for rett.
Det ryktes at Gud ikke er uten humor. Han plasserte Lie på tomannsrom med Einar Gerhardsen og tok frem et Omega lommeur (konfiskert fra Fridtjof Nansen) for å se hvor lang tid det tok før Lie ga seg i kast med grovsnakk og høylytt banning. Nesten fem sekunder.

Henimot solnedgang den dagen orket ikke Gud mer av Lies gny, glam, gnell og banning av aller røffeste sort. Det er jo ikke lov å banne i Himmelen, og dessuten syntes Gud synd på Gerhardsen, som ikke var i stand til å ta igjen og hadde glemt at han som statsminister holdt en anti-NATO-tale i Paris, 1957 … og to år tidligere kom hjem fra besøk i Moskva, med et skriftlig forslag til samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Det sovjetiske kommunistpartiet.
Ved begge disse tildragelser eksploderte Lie på sitt kontor i Folketeaterbygningen. Det ryktes at eksplosjonene var så kraftige at vinduene ut mot Youngstorget sprakk.
Nåvel, det var den gangen, men Lie har god hukommelse og husket landsmøtet i 1967, som det var i går .. men før han rakk å overhølje Gerhardsen med nye forbannelser, knipset Gud i fingrene og i løpet av en kvart millisekund var han omplassert, i firemannsrom med Jens Christian Hauge, Oscar Torp og Martin Tranmæl.
Lie roet seg ned, men ble etterhvert nokså paff da det ble klart for ham at hans gamle partivenner hadde mistet det aller meste av interessen for norsk politikk og aktualiteter hertil.
Etter en stund greide han å få Hauge opp av sofaen. Hauge var, som alle vet, Milorg-leder før han ble forsvarsminister og justisminister under Gerhardsen, og senere en av Norges aller mektigste menn uten politiske verv. Hauge var også Israel-venn og gikk ikke av veien for å legge til rette for salg av 20 tonn tungtvann til Israel i 1960.
– Har du fått med deg hva som skjer i Midt-Østen?
– Nja..
– Og hva Støre får seg til å si?
– Ehh…
– Først det han ikke får seg til å si. Det tok fire dager fra 7. oktober før den kødden gikk med på å kalle Hamas en terrororganisasjon – etter sterkt press… og nå sier han at konflikten mellom Israel og Hamas ikke har med religion å gjøre. Hva i hællvete er det for no’, Jens Christian?!?
– Ja, islam er islam og Støre er ikke vår mann.
– Nettopp. Hamas legger Koranen til grunn, og Muhammeds liv og lære.. alle vet hva det handler om. Det betyr død og pine, det … for alle vantro, især jødene i Israel.
Jens Christan Hauges hjerne klarnet, pupillene stabiliserte seg.
– Fred i Midt-Østen .. det kan du bare glemme, Haakon. I min tid som forsvarsminister hadde jeg mange kontakter og samtalepartnere, deriblant Golda. Ja, hun var jo på besøk hjemme hos meg. Tror det var i 1962. Hun var utenriksminister.
– 1961.
– Javel, du husker bedre enn jeg… vel, hun sa noe jeg aldri glemte… det blir ikke fred med araberne før de elsker sine egne barn mer enn de hater oss.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler