Fra Stortingets talerstol i går sa statsminister Erna Solberg at regjeringen er ganske nazi hva angår lederlønninger i offentlig sektor.
Det hun mente var at regjeringen er ganske bestemt og streng når gjelder disse lønningene. Solberg mener altså at nazi er synonymt med streng og bestemt, hvilket jo ikke er tatt helt ut av det blå; Hitler og hans rabagaster var jo ganske bestemte og strenge i perioden 1933 – 45, de gikk til krig i alle himmelretninger, drepte og massakrerte, ville legge under seg henimot hele verden og avlivet alle jødene de fikk tak i, pluss alle andre som ikke passet så godt inn i Das Dritte Reich.
Solberg gir med nazi uttrykk for å ville ha orden i sysakene og at hun ikke vil fire noe særlig på det hun mener er rett og riktig, altså: Hun sidestiller nazi med integritet og standhaftighet.
Kan godt tenkes at Solberg – kanskje litt utilsiktet – har satt i gang rehabilitering av ordet nazi, og at det etterhånden blir et pendelord, som er betegnelsen på ord som over tid får stikk motsatt betydning, slik som bramfri, som egentlig betyr beskjeden og forsagt og ikke ubeskjeden og nesevis, og forfordele som opprinnelig betyr å gi noen mindre enn det rettmessige.
Det kan godt tenkes at nazi ender opp som et heidundrende positivt ladet ord, slik at nekrologforfattere skriver nazikar i stedet for hedersmann, at noen omtaler ens kjære grandtante som skikkelig nazi dame i stedet for grepa kvinnfolk og at julenissen med sekken full av gaver om noen tiår kommer på besøk julaften og spør: Er det noen nazi barn her i kveld, da.. hvortil alle barna i kor roper et rungende JAAAAA.
I går kveld hadde jeg en avtale, jeg skulle hjelpe en venn av meg med gulvlegging i en leilighet tilhørende en av hans sønner. Jeg satte meg inn i bilen og var ved å vri om tenningen da jeg kom til å huske at bilens forstilling sto på bukker; bytte av bremseskiver som jeg ikke rakk kvelden før.
Motorsykkelen pleier stå innerst i garasjen og er umulig å hente frem uten å flytte bilen. Jeg har to tråsykler, den ene er punktert og den andre er utlånt til en nabo. Jeg innså at jeg måtte bruke beina og merket straks tilløp til uro og nervøsitet.
I byen jeg bor er andelen innvandrere og etterkommere av innvandrere veldig høy, og et halvt dusin ungdomsgjenger bestående av melaninrikinger herjer omkring og går ikke av veien for slag, spark, knivstikk og ran attpå.
Mitt nabolag og nærmeste omegn er ganske fredelig, men jeg måtte ta meg gjennom byens sentrum, og ovennevnte leilighet er ikke lokalisert i byens aller beste strøk.
Jeg anslo sannsynligheten til nokså liten for å komme helskinnet frem. Jeg gjorde et raskt sannsynlighetsoverslag i hodet og kom til cirka 0,0045 prosent – i praksis 100 prosents sjanse for å bli slått ned og ranet, kanskje også kuttet opp med machete … og ingen i denne byen kan regne med hjelp fra politifolk, de ser ikke så veldig alvorlig på kriminalitet utført av innvandrerungdom.
Jeg vurderte drosje, men de fleste drosjesjåfører er muslimer og ingen vet hva de kan finne på … kanskje en av dem nylig er blitt fryktelig krenket og vil sprenge seg selv, en passasjer og hele drosjebilen laaaangt opp i høstluften? Muslimer er jo muslimer, det er noe alle vet … og etter 11. september 2001 er jeg ikke blitt overrasket av noe.
Jeg tenkte fort og kom i hu’ at en av eksene til en av mine døtre for noen år siden la igjen en hettegenser. Jeg fant den, uvasket innerst på vaskerommet. Svart med sidelommer. Den passet.
Jeg er altfor melaninfattig. Griseflaks at jeg hadde en gammel boks Nugatti liggende i skapet. Endelig kom den til nytte. Tynt lag. Heldigvis har jeg brune øyne. Etter et halvt minutt lignet jeg en pakistaner med fet hud.
Jeg har også noen gamle, hvite joggesko med striper fra 90-tallet og en slitt olabukse med hull på begge knær.
Jeg så meg i speilet. Hetta gjorde susen, ikke mye lys inn fra sidene og Nugattien absorberte det meste av innfallende lys forfra. Perfekt.
Jeg har litt gehør og kan et og annet ord på kebabnorsk … walla, morapuler (evnt. morrapuler), mæbe, kæbe, schpa, sjofe og hore…. og jeg hadde – i tilfelle noens henvendelse – åpningsreplikken klar: Schera bro’?
Full av selvtillit og tilfredsstillelse over egen oppfinnsomhet spradet jeg muntert avsted med hendene dypt begravet i hettegenserlommene. Det gjelder å tilpasse seg nye tider…
Et SIAN-medlem er drept, og noen tror det dreier se om et politisk mord. Vel, i så fall er det helt sensasjonelt; de aller fleste drap i Norge begås i en eller annen form for affekt, ikke uofte i beruset tilstand … og gjerningsperson og den drepte er vanligvis mer enn bare bekjente.
Hvis det er tale om et slikt norsk standarddrap, er det litt underlig at ingen ennå er anholdt og siktet; åstedene etter slike drap pleier være så fulle av tekniske spor at politiet ikke kan unngå å oppklare saken før liket er kaldt.
Nåvel, det er ihvertfall mange som godter seg over Dan-Eivind Lids død. De kaller ham både det ene og det andre, ikke noe av det er pent … men jeg må si jeg reagerer på bruken av termen morrapuler, som etter mye å dømme er en bærebjelke i ordforrådet til unge muslimer og noen litt eldre.
På twitter har en person ved alias FakkSian skrevet: Det finnes en mindre morrapuler i verden.
Jeg kjenner ikke identiteten til FakkSian, ei heller etnisiteten .. men jeg synes uansett han/hun bør gjøres oppmerksom på at morrapuler må tolkes i retning en person som foretrekker sex om morgenen, kanskje allerede før 06.00. Altså, en viril morgenfriskus.
FakkSian mener nok morapuler. Intet ord med stil og raffinement, men det betegner nok det FakkSian egentlig mener: En person, fortrinnsvis mann, som har gjort det til vane å ha samleie med mammaen sin.
Utøvere av kebanorsk bør gi seg hen til litt etymologi, med vekt på betydningslære. Hvis det er morapuler man mener, bør man normere dette ordet og bruke det konsekvent. En r, ikke to.
Hvis det er vanskelig, kan sikkert Språkrådet hjelpe til … eller ta en prat med den moderat morsomme komikeren Abubakar Hussain, som språkbevisst i et NRK program i fjor forklarte hvorfor han ikke spiser svinekjøtt:
Jeg har ikke giddet lese hele regjeringens Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, men allerede i forordet: “Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerett og er nedfelt i Grunnloven § 100. Retten til å ytre seg er en forutsetning for demokratiet og for individers frihet. Derfor er et fritt og godt samfunn avhengig av å lykkes med å legge til rette for en god meningsutveksling med gjensidig respekt for hverandre.”
De første to setningene er greie, men så går det aldeles galt; regjeringen mener at alle skal være milde, snille og overmåte blide når de vil ytre seg om noe de ikke liker så veldig godt, slik at god stemning opprettholdes og absolutt ingen blir fornærmet.
Oversatt til norsk dagligtale: Muslimer blir veeeeldig fort krenket og ingen må snakke, eller skrive kritisk om islam – og aldri brenne Koranen – for da blir det baluba og høylytt lurveleven, og noen kan finne på å sprenge seg selv og et par snes tilfeldig forbipasserende langt pokkerivold opp i luftrommet over Eidsvolls plass.
Regjeringen dokumenterer ved sitt nye dokument at frykt funker. Man vil jo helst unngå drap og terror, slik som i Frankrike og England. Det beste er å jatte med og la muslimene få det som de vil.
Kan ikke si annet enn at regjeringen er storforlangende. Vi skal altså ikke bare tåle det utålelige, men også nære henimot varme følelser for det mest intolerante som finnes nåtildags.
Det påminner litt om hvordan mange i Norge 9. april 1940 tålte det absolutt utålelige da nazistene fra sør angrep vårt land. Stortinget var ingenting uten president Hambro, regjeringen rømte og den militære overkommandoen visste hverken ut eller inn. Etter en snau uke opprettet Høyesterett Administrasjonsrådet, et tysk-norsk samarbeidsorgan hvis hensikt var business as usual og “normalisering av okkupasjonstilværelsen.”
Regjeringen Solberg ber oss innstendig om å tåle påny. Vi skal holde våre tanker for oss selv, helst glemme dem … vi skal godta islam og alt tilbehør uten å kny. De som misliker islam skal ikke gjøre seg gjeldende i norsk offentlighet. Vi skal bøye oss for en hyperprimitiv ørkenreligion og aldri påpeke at ekte muslimer liker å skjære hodet av alle som ikke tror på Muhammed, pælme homofile ut fra høye bygninger, drepe koner og døtre som skamferer familieæren, brenne biler hist og her, voldta, rane … regjeringen ber oss godta at mange muslimer nærer en kultur som anser voldsbruk like naturlig som nordmenns forhold til fårikål omtrent på denne ti’a.
Muslimer i Norge vil forby brenning av Koranen, og de vil gjeninnføre blasfemiparagrafen. Det kan ordne seg – hvis Jonas Gahr Støre blir statsminister og får bestemme mer enn i dag.
Regjeringen forlanger mye, men Erna Solberg er ikke tilbakestående; hun skjønner nok at denne handlingsplanen bare måtte komme, men hun er nok ikke helt overbevist om at den ikke vil virke stikk i strid med hensikten.
Nåvel, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Tilfeldigheter og halvveis glemte omstendigheter stablet seg opp således for noen år siden at jeg ble bedt om å bekle formannsvervet i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, til daglig forkortet FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, eller Øverlandklubben, alternativt bare Ø-klubben.
Her en dag fikk en av våre medlemmer en idé: Kan vi ikke markere regjeringens handlingsplan med en litt blasfemisk tegnekonkurranse?
Forslaget høstet rungende applaus som varte så lenge at jeg så meg nødsaget til å dunke whiskyglasset i talerstolen og be om ro i salen.
– Da sier vi det. Den beste tegningen premieres med en flaske norsk akevitt av prima kvalitet.
Alle klappet og hoiet. Straks etter ilte alle hjem til blanke ark og tegnestifter.
Dagen etter – altså i går – samlet vi oss igjen, og jeg skal hilse og si at alle medlemmene var ivrige. De var som SFO-barn og viste ivrig frem sine tegninger … se på denne, er den ikke fin, se på denne fargeleggingen, hva synes du om den ereksjonen…
Synd å si at de fleste ikke hadde tatt utgangspunkt i den litt leie pedofilien som Muhammed drev med. Han var jo hardkokt pedo og fullbyrdet ekteskapet med Aisha da hun var ni år gammel. Som ledemotiv så å si, hadde de aller fleste gjort anvendelse av Muhammeds svakhet for små piker, og nesten alle tegningene viste profeten med knallhard ereksjon så tung og kraftig at den forrykket profetens tyngdepunkt så mye at han såvidt holdt seg på beina.
Overdrivelse er velkjent triks i karikatursjangeren, og noen hadde tegnet Aisha i de mest unevnelige stillinger, penetrert av drøyt 50 år gamle Muhammed.
Det var imidlertid én tegning som pekte seg ut, med høy aktualitetsgrad. Den illustrerer brillefint norsk ettergivenhet overfor islam. Alle vet at Finn Graff er en god avistegner, men det er også veldig godt kjent at han ikke er så tøff at det gjør noe. Han har selv sagt at han ikke våger tulle med islam og muslimer – han har livet kjært.
Sånn sett er Finn Graff en gjennomsnittsnordmann og er egnet til å symbolisere Norge som nasjon.
Juryen – som besto av bare én person, nemlig jeg – brukte bare to sekunder på kåre denne tegningen til Årets Ø-klubbentegning:
Slik gikk det til at jeg vant ei flaske norsk akevitt. Den er nok tom før julaften. God helg, forresten…
Faktisk.no (heretter Faktisk) har fått en konkurrent: FaktiskFakta (faktiskfakta.no). Årsaken har trolig å gjøre med at Faktisk, som fra hver av sine eiere – NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – årlig mottar én million kroner i driftsstøtte. Tilsammen seks millioner kroner.
Faktisk ble stiftet 27. april 2017 og mottok etableringsstøtte pålydende 10 millioner kroner, likt belastet Dagbladets Stiftelse, Fritt Ord, NRK, TV2 og Stiftelsen Tinius … og i 2019 klinte også Sparebankstiftelsen DNB til – tre millioner kroner.
Ikke til å undres over at Faktisk ikke bryr seg nevneverdig om å faktasjekke sine eiere, som sørger for lønna til redaktør Kristoffer Egeberg (Stoffer’n, på folkemunne) og alle hans faktasjekkere.
I stedet liker de å faktasjekke om noen har gjort sugejobber i Statsbygg, om hvordan været var i Falun 11. mars 1989 og om det er riktig som trimdame Kari Jaquesson hevdet … at norske hærstyrker, væpnet til tennene, venter på klarsignal fra statsminister Solberg før de gyver løs på den norske befolkningen.
Kan godt tenkes at denne dialogen tildro seg i Faktisks redaksjonslokale da det ble kjent at de hadde fått en konkurrent:
Egeberg: – Kom hit alle sammen!
Alle sammen: – Ja, sjef.
Egeberg: – Faens forpulte faktafitter.
Alle sammen: – Så så, sjef…
Egeberg: – Jeg mente ikke dere. Vi har fått en konkurrent, som vil faktasjekke oss.
Alle sammen: – Ååååå???
Egeberg: – Faen.. følger dere ikke med? Vi står i fare for å miste monopolet, og hvem faen har lyst til å bli faktasjekket??
Dernest en diskusjon om hvorledes håndtere konkurransen. En tøffing foreslo hacking, en annen ymtet lavmælt om å legge om stilen litt, i tråd med de nedskrevne og ideelle retningslinjene.
En skjemtegauk i forsamlingen påpekte det litt artige i at faktasjekkere sjekker faktasjekkere i meningsmarked der de fleste aktører er opptatt av alt annet enn fakta, og en annen fulgte opp med å ymte om at det kan være bra med litt konkurranse og tullet med at domenene fleipellerfakta, kaldefakta og faktafaen kanskje er ledige.
Redaktør Egeberg syntes ikke dette var no’ morsomt i det hele tatt. Diskusjonen endte slik:
Alle ilte til sine laptoper og notatblokker. Nå er noen dager passert og Faktisk har ikke skrevet en eneste linje om sin konkurrent og overvåker, men de har nok sjekket og slått fast at FaktiskFakta finnes. Faktisk helt sant.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde tilført meg selv to bokser pils, en raus GT og et kjøkkenglass calvados, var jeg i godt lune og løftet telefonen:
– Hei, Ralf … lenge siden. Bra med deg?
– Njæ … Øydis har iverksatt sexnekt.
– Uliv og usemje. Natt til i går snudde hun seg i senga, vendte ryggen til og kald skulder attpå.
– Så dumt.
– Men vi sover jo nakne, og jeg lirket meg inn.
– Din luring.
– Da våknet hun og var fly forbanna. Hun ville anmelde meg for sovevoldtekt.
– Ups.
– Jeg fikk med nød og neppe snakket henne fra det. Men nå har hun utarbeidet og trykket opp i flere eksemplarer en samtykkeerklæring i A4-format. De ligger i en bunke på nattbordet hennes og begges signaturer må påføres før vi har sex … en gang i fremtiden.
– Fortærende ergerlig.
– I erklæringen er oppført i kursiv hva som er tillatt og ikke. Avvik medfører voldtekstanmeldelse.
– Du store allstyrelse. Rødt lys i bakluka?
– Redd for det.
– Hvor lenge varer sexnekten?
– Det vet bare Øydis.
– Kinkig.
– Noen ganger skulle jeg ønske at vi var muslimer, ihvertfall nattestid.
– Hæææ?
– Ja, blant muslimer er det ikke som heter voldtekt innenfor ekteskapet, sant å si ikke utenfor heller – så lenge det går utover vantro. Mannen eier kvinnen helt og holdent og det er hennes forbannede plikt å stille seg til disposisjon tjuefiresju..
– Jojo..
-Det står i Koranen. Mannen har rett til å feie kona når som helst. Fy faen med svinefett på … disse muslimkara har jaggu innrettet seg bra.
– Sant.
– Men jeg har en idé.
– Jeg er lutter øre.
– Øydis liker nye og spennende ting, kanskje hun vil konvertere.
– Ehhh …
– Jeg blir dessuten ganske kåt av å se muslimske kvinner med masse klær overalt og hijab … fantasien løper som en vill hest over alle hauger, det ender alltid med at jeg utvikler knallhard ereksjon på de mest upassende plasser i offentlig sektor, eksempelvis i kassakøen på Kiwi.
– Artig tanke, men tror du Øydis vil gå med hijab og sånn da?
– Vet ikke, men det er vel verdt å spørre, synes du ikke?
– Ehhh … nei.
Faktisk.no (heretter Faktisk) har tildelt seg rollen en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Helt og holdent uavhengig er nok Faktisk ikke, og når man skal sjekke fakta og avsløre falske nyheter, er det ikke helt ideelt å være eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som årlig gir Faktisk 6 millioner kroner i driftsstøtte.
Det skjønner nok også han som er redaktør i Faktisk, nemlig Kristoffer Egeberg. Derfor må han tenke litt alternativt og be folkene sine skrive om noe som ikke påfører eierne dårlig humør – eksempelvis noe om vikepliktsregler og syklister og sånn.
Ikke akkurat et sexy tema, dette … de fleste er ikke så opptatt av det, men noe skal man jo skrive om, og da må man ha noen som kan gjøre akkurat det. Kan godt tenkes at denne samtalen forløp i Faktisks redaksjon for cirka en uke siden:
Egeberg: – Eva og Øyvind, hør her.
Eva og Øyvind: – Ja, sjef.
Egeberg: – Jeg har en idé.
Eva og Øyvind: – Flott, sjef.
Egeberg: – Dere skal teste følgende påstand: Hvis du sykler over gangfeltet, har ikke andre kjørende vikeplikt for deg.
Eva og Øyvind: – Hæææ, sjef.
Kanhende ble Egeberg litt irritert av denne sløve reaksjonen og minnet sine faktasjekkere om hvilket formidabelt samfunnsansvar som faktisk hviler på Faktisk, og at det i dette tilfelle er tale om å rydde opp i uklarheter og således forhindre kanskje flere hundre dødsfall i forgjengerfelt Norge rundt.
Eva Akerbæk og Øyvind Bye Skille er ikke av den sorten som unnslår seg ordre, selv om den innebærer test av en henimot opplagt påstand, og alle har vel i dårlige tider kokt suppe på en tynn spiker.
De satte i gang og produserte en rikt illustrert og faktaspekket tekst, 176 centimeter lang på min laptop.
Akerbæk og Skille ble kanskje ikke ferdig med dette arbeidet før sola gikk ned i vest, men så ble det da også resultater og en konklusjon: FAKTISK HELT SANT.
Jepp, Egebergs påstand holdt altså stikk, og man kunne kline til med denne tittelen: Bilister har ikke vikeplikt for syklende på grunn av gangfelt
Det er forskjell på en vennlig kyniker og en vemmelig kyniker. Selv foretrekker jeg førstnevnte variant. Jan Egeland er generalsekretær i Flyktningehjelpen, men han er best kjent som mannen som har opphøyet seg til en slags moralsk yppersteprest, den mest barmhjertige av de mest barmhjertige samaritaner.
Han er godhetens og nestekjærlighetens kyniker, som trolig setter av halve arbeidsdagen til utpønsking av hvordan få enda flere blågluggede nordmenn til å støtte opp om hans prosjekt … og alle halvdemente gamle tanter på alle sykehjem smelter ved blott og bart synet av hans vennlige vesen og velmodulerte stemme, for dernest å åpne sine portemoneer på vidt gap og vel så det.
Egeland er absolutt uansvarlig. Hans privilegium er å fortelle hva nordmenn bør mene om norsk flyktningpolitikk og hva de skal gjøre (sende penger), samtidig som han moraliserer over de som må leve med konsekvensene.
Han ble intervjuet av Morgenbladet nylig. Han ble spurt om unge, afghanske menn, som vel ikke har et reelt beskyttelsesbehov?
– Nei, det er jeg uenig i, svarte Egeland og adderte at forholdene er blitt verre veldig mange steder i Afghanistan de seneste årene.
De seneste årene? Gudbedre … det må være jævlig lenge siden forholdene i Afghanistan var til å holde ut – kanskje aldri.
Hva beskyttelsebehov angår: Hvis man tar inn, la oss si 100 unge afghanske menn til Norge … hvor mange etnisk norske nordmenn vil da ha et beskyttelsesbehov? Unge afghanske menn er jo ikke kjent for utsøkt og raffinert humanitet, men de er kjent for røff voldsbruk og mange av dem liker norske, blonde piker – også kjent som horer – så godt at de bare må komme inn i dem … koste hva det koste må, eksempelvis noen år i fengsel.
Egeland vil altså ha flere afghanere til Norge. I samme intervju oppfordrer han somaliere, syrere, irakere og palestinere til å melde flytting til Norge.
Egeland er helt oppgitt over nordmenn som skriver i kommentarfelt, som er blitt en egen befolkningsgruppe her til lands. Egeland kaller dem “ekstremistene i kommentarfeltene”. Det han mener, er at alle som er skeptisk til økt innvandring er ekstremister og bør hengi seg til total taushet. Ytringen er i klasse med hva den absolutt fabelfantastiske Gro Harlem Brundtland fikk seg til å si til Dagsavisen i fjor vår: “Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt”.
Denne tekstens tittel er røff, men den passer: I 2005 var Egeland visegeneralsekretær i FN og hevdet at en fryktelig sultkatastrofe hadde rammet Niger og alle kluter måtte settes inn. Penger strømmet inn til hjelpeorganisasjonene, men TV2 ville undersøke saken, dro til Niger, snakket med nigerianerne, som sa at her er alt som det pleier, ikke verre enn i fjor og året før og året før der igjen…
TV2 lagde en dokumentar med tittelen Sultbløffen. Egeland ble inviterte til å se programmet. Han ble fly forbanna og forlot TV2 før programmet var over. Han mente seg totalt galt fremstilt. Saksøkte han TV2? Nix. Skal man saksøke, trenger man en sak. Egeland påminner litt om avdøde president Richard M. Nixon, som ingen ville kjøpe bruktbil av.
Det er blitt helt vanlig blant norske politikere å snakke om byrde og byrdefordeling når det er tale om å ta imot flyktninger. Altså: Man vil helst ikke ha noen inn, men vi må. Egeland ser helt annerledes på det og litt privat attpå.
– Asylsøkere og flyktninger er i dag blant dem som gjør at helsevesenet og min gamle mors sykehjem går rundt.
Egelands mor er 98 år.
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) jobber med å finne faktafeil overalt i hele Norge, facebook inkludert… i tråd med vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Faktisks ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg (Stoffer’n på folkemunne) er ikke den som tar lett på tungt samfunnsansvar. Her om dagen kom han under vær med en facebookytring levert av selveste Kari Angelique Jaquesson.
I følge Faktisk skrev hun: “Solberg: Krever utvidede fullmakter – igjen! Vil sette hæren inn mot folket”. Vedlagt var bilde av statsministeren iført kamuflert stålhjelm, stående i samtale med en soldat i grønn stridsuniform.
Redaktør Egeberg tenkte nok som så at nå er det om å gjøre å reagere kvikt, før store deler av befolkningen får angstanfall og ikke våger seg utenfor døra … eller at noen – med elgrifler og dobbeltløpede hagler – forskanser seg bak tujahekker og gassgriller, klare til å ta igjen, plaffe ned første forbipasserende kledd i grønt.
Kan godt tenkes at denne samtalen fant sted:
Egeberg: – Åfyyyfaaaaaen, her snakker vi trolig fæik njus så det holder, asså. Dette må sjekkes. Er dere klare, Øystein og Øyvind?
Øystein og Øyvind i kor: – Ja!!
Egeberg: – Dere skjønner alvorlighetsgraden i dette? Dere kan avverge opptøyer og tumulter og kanskje mange drap. Dette er ikke bare faktasjekk, dette er et scoop … ja, mer enn det, det er … ja, det er … stort. Sett i gang!
Nå har det seg slik at trimdame og Palestina-fan Kari Angelique Jaquesson er en underlig kvinne som kanskje sliter med ettervirkninger av overgangsalderen og er kjent for å si og mene jævlig mye rart om mangt og meget hun ikke har greie på … og for alt vi vet, bor hun sammen med et snes katter.
Øystein Tronsli Drabløs og Øyvind Bye Skille er ivrige faktasjekkere og reflekterte sikkert ikke no’ særlig over poenget med å faktasjekke en dame nesten ingen her til lands tar alvorlig. De oppsøkte nok sine laptoper straks og uten opphold … og arbeidet som bare faen, kanskje hele dagen til ende. Så ble det da også resultater:
Jusprofessor Eirik Holmøyvik og nestleder Fredrik Irgens ved Seksjon for felles juridiske tjenester i Forsvarsdepartementet avviser Jaquessons påstand.
Faktisk skriver på dasspapirmal uten paginering, men på min laptop er rapporten 144 centimeter lang – nesten like lang som keiser Napoleon.
Bra jobbet. Man får tro at veldig mange nervøse facebookere oppsøkte Faktisks nettside for å sjekke denne foruroligende ytringen fra Jaquesson – og ble beroliget av tittelen: Nei, regjeringen vil ikke bruke forlenget koronafullmakt til å sette inn hæren mot folket
Jau jau, noe skal man jo drive med… og for de som ikke vet det:
Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte, altså 6 millioner kroner… hvilket selvsagt betyr at Faktisk ikke ser seg tjent med å faktasjekke sine eiere så veldig mye. Til og med dumme fillebikkjer skjønner at det er dumt å bite hånden som gir serverer mat.
De minst populære innbyggerne her til lands er hvite, heteroseksuelle menn mellom 40 og 50 år uten nedsatt funksjonsevne.
Rent svinehell med smør på at jeg selv er over 50 og har nedsatt funksjonsevne; det høyre håndleddet mitt er nemlig litt forstuet. Det betyr at jeg er henvist til bruk av venstre hånd når jeg løfter halvlitere med øl opp fra bordet og til munnen. Det var akkurat det jeg syslet med da jeg sist søndag – rett etter gudstjenesten – satt på en pub i byen der jeg bor.
Ved nabobordet satt to hvite menn jeg anslo til å være mellom 40 og 50 år et sted, og jeg syntes de virket svært funksjonsfriske; de svingte halvliterne sine lett som bare det. Jeg har gode ører og kunne ikke la være å høre samtalen de to imellom:
– Du må være forsiktig med det der … også langhelg da. Fort gjort å bli sittende i klisteret.
– I know.
– Ehhh…
– Faen, du er jo en voksen mann, midtveis i livet. Problemet ditt er at du ikke forstår deg på kvinner. Du må lære deg å observere … og lytte. Hva sier hun og hva sier hun ikke … om å gjøre å peile personligheten, slik at man ikke blir overrasket milevis fra der man bor og er føkkings stuck. Når fant du ut at hun er et helvetes troll?
– Tidlig i går.
– Hehehehe … jeg kjenner deg, la meg gjette … egentlig har du visst lenge at hun ikke er no’ for deg, men du valgte å overse og fortrenge – fordi hun var ålreit uten klær?
– Ehhh…
– Jeg visste det.
– Hun var ikke helt min type.
– Jeg lytter.
– Vel, det var mye, veldig mye … og noen ganger sa hun ting som var helt inni gamperæva tåpelig. Ikke av den skarpeste sorten.
– For dum til å forstå og erkjenne egen dumskap?
– No’ sånt, ja … noen ganger ble jeg helt målløs og pådro meg hakeslepp og kjevelåsning. Det var egentlig bare én ting hun kunne snakke om, med litt autoritet og tyngde.
– Cellulittene sine?
– Strikking. Hun holdt på med en overmåte stygg genser av restegarn. Dessuten trodde hun at hun eide hele kjøkkenet og det meste av stua.
– Du er en tålmodig mann, helt til du ikke er det lenger, og da smeller det. Ikke sant?
– Jeg hadde lyst til å be henne pakke ned strikkepinnene og resten av sakene og øyeblikkelig etter kjøre henne til nærmeste ekspressbussholdeplass, men jeg hadde noen praktiske gjøremål å ta meg av.
– Dere rundet av på hvert deres rom?
– Hver vår etasje.
– Jøye meg.
– Jeg ringte henne 08.15. Hun tok ikke telefonen.
Disse herrene snakket ganske høyt og usjenert. Jeg var spent på fortsettelsen, og slutten. Alle historier har en slutt.
– Jeg sendte en SMS: Avreise 09.00.
– Saft suse.
– Hun var grinete og spiste en skive påført det ekleste av alle pålegg.
– Brunost?
– Makrell i tomatsaus.
– Dernest 20 mil i taushet?
– Absolutt taushet de første 11 milene. Hun forsøkt å sove. Jeg satte på Aladdin Sane og brøt fartsgrensene i svingene.
– Ikke akkurat sovemusikk. Høyt volum?
– Seffeleff.
– Watch that man … oh, yeah… omtrent hvor sur var hun da du satte henne av på jernbanestasjonen.
– Ti på en tipunktsskala.
– Og du?
– Ååå … gudbedre, vissheten om aldri mer se og høre henne … noen ganger er lykken enkel, men helt overveldende.
