I går kveld hadde jeg en avtale, jeg skulle hjelpe en venn av meg med gulvlegging i en leilighet tilhørende en av hans sønner. Jeg satte meg inn i bilen og var ved å vri om tenningen da jeg kom til å huske at bilens forstilling sto på bukker; bytte av bremseskiver som jeg ikke rakk kvelden før.

Motorsykkelen pleier stå innerst i garasjen og er umulig å hente frem uten å flytte bilen. Jeg har to tråsykler, den ene er punktert og den andre er utlånt til en nabo. Jeg innså at jeg måtte bruke beina og merket straks tilløp til uro og nervøsitet.
I byen jeg bor er andelen innvandrere og etterkommere av innvandrere veldig høy, og et halvt dusin ungdomsgjenger bestående av melaninrikinger herjer omkring og går ikke av veien for slag, spark, knivstikk og ran attpå.
Mitt nabolag og nærmeste omegn er ganske fredelig, men jeg måtte ta meg gjennom byens sentrum, og ovennevnte leilighet er ikke lokalisert i byens aller beste strøk.
Jeg anslo sannsynligheten til nokså liten for å komme helskinnet frem. Jeg gjorde et raskt sannsynlighetsoverslag i hodet og kom til cirka 0,0045 prosent – i praksis 100 prosents sjanse for å bli slått ned og ranet, kanskje også kuttet opp med machete … og ingen i denne byen kan regne med hjelp fra politifolk, de ser ikke så veldig alvorlig på kriminalitet utført av innvandrerungdom.
Jeg vurderte drosje, men de fleste drosjesjåfører er muslimer og ingen vet hva de kan finne på … kanskje en av dem nylig er blitt fryktelig krenket og vil sprenge seg selv, en passasjer og hele drosjebilen laaaangt opp i høstluften? Muslimer er jo muslimer, det er noe alle vet … og etter 11. september 2001 er jeg ikke blitt overrasket av noe.
Jeg tenkte fort og kom i hu’ at en av eksene til en av mine døtre for noen år siden la igjen en hettegenser. Jeg fant den, uvasket innerst på vaskerommet. Svart med sidelommer. Den passet.
Jeg er altfor melaninfattig. Griseflaks at jeg hadde en gammel boks Nugatti liggende i skapet. Endelig kom den til nytte. Tynt lag. Heldigvis har jeg brune øyne. Etter et halvt minutt lignet jeg en pakistaner med fet hud.
Jeg har også noen gamle, hvite joggesko med striper fra 90-tallet og en slitt olabukse med hull på begge knær.
Jeg så meg i speilet. Hetta gjorde susen, ikke mye lys inn fra sidene og Nugattien absorberte det meste av innfallende lys forfra. Perfekt.
Jeg har litt gehør og kan et og annet ord på kebabnorsk … walla, morapuler (evnt. morrapuler), mæbe, kæbe, schpa, sjofe og hore…. og jeg hadde – i tilfelle noens henvendelse – åpningsreplikken klar: Schera bro’?
Full av selvtillit og tilfredsstillelse over egen oppfinnsomhet spradet jeg muntert avsted med hendene dypt begravet i hettegenserlommene. Det gjelder å tilpasse seg nye tider…