Det er forskjell på en vennlig kyniker og en vemmelig kyniker. Selv foretrekker jeg førstnevnte variant. Jan Egeland er generalsekretær i Flyktningehjelpen, men han er best kjent som mannen som har opphøyet seg til en slags moralsk yppersteprest, den mest barmhjertige av de mest barmhjertige samaritaner.
Han er godhetens og nestekjærlighetens kyniker, som trolig setter av halve arbeidsdagen til utpønsking av hvordan få enda flere blågluggede nordmenn til å støtte opp om hans prosjekt … og alle halvdemente gamle tanter på alle sykehjem smelter ved blott og bart synet av hans vennlige vesen og velmodulerte stemme, for dernest å åpne sine portemoneer på vidt gap og vel så det.
Egeland er absolutt uansvarlig. Hans privilegium er å fortelle hva nordmenn bør mene om norsk flyktningpolitikk og hva de skal gjøre (sende penger), samtidig som han moraliserer over de som må leve med konsekvensene.
Han ble intervjuet av Morgenbladet nylig. Han ble spurt om unge, afghanske menn, som vel ikke har et reelt beskyttelsesbehov?
– Nei, det er jeg uenig i, svarte Egeland og adderte at forholdene er blitt verre veldig mange steder i Afghanistan de seneste årene.
De seneste årene? Gudbedre … det må være jævlig lenge siden forholdene i Afghanistan var til å holde ut – kanskje aldri.
Hva beskyttelsebehov angår: Hvis man tar inn, la oss si 100 unge afghanske menn til Norge … hvor mange etnisk norske nordmenn vil da ha et beskyttelsesbehov? Unge afghanske menn er jo ikke kjent for utsøkt og raffinert humanitet, men de er kjent for røff voldsbruk og mange av dem liker norske, blonde piker – også kjent som horer – så godt at de bare må komme inn i dem … koste hva det koste må, eksempelvis noen år i fengsel.
Egeland vil altså ha flere afghanere til Norge. I samme intervju oppfordrer han somaliere, syrere, irakere og palestinere til å melde flytting til Norge.

Egeland er helt oppgitt over nordmenn som skriver i kommentarfelt, som er blitt en egen befolkningsgruppe her til lands. Egeland kaller dem “ekstremistene i kommentarfeltene”. Det han mener, er at alle som er skeptisk til økt innvandring er ekstremister og bør hengi seg til total taushet. Ytringen er i klasse med hva den absolutt fabelfantastiske Gro Harlem Brundtland fikk seg til å si til Dagsavisen i fjor vår: “Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt”.
Denne tekstens tittel er røff, men den passer: I 2005 var Egeland visegeneralsekretær i FN og hevdet at en fryktelig sultkatastrofe hadde rammet Niger og alle kluter måtte settes inn. Penger strømmet inn til hjelpeorganisasjonene, men TV2 ville undersøke saken, dro til Niger, snakket med nigerianerne, som sa at her er alt som det pleier, ikke verre enn i fjor og året før og året før der igjen…
TV2 lagde en dokumentar med tittelen Sultbløffen. Egeland ble inviterte til å se programmet. Han ble fly forbanna og forlot TV2 før programmet var over. Han mente seg totalt galt fremstilt. Saksøkte han TV2? Nix. Skal man saksøke, trenger man en sak. Egeland påminner litt om avdøde president Richard M. Nixon, som ingen ville kjøpe bruktbil av.

Det er blitt helt vanlig blant norske politikere å snakke om byrde og byrdefordeling når det er tale om å ta imot flyktninger. Altså: Man vil helst ikke ha noen inn, men vi må. Egeland ser helt annerledes på det og litt privat attpå.
– Asylsøkere og flyktninger er i dag blant dem som gjør at helsevesenet og min gamle mors sykehjem går rundt.
Egelands mor er 98 år.