Bokhyllene mine er nokså overfylte og uryddige. Rotete. Noen bøker står skakt, noen er stablet vannrett, noen vender ryggen mot veggen. Alle mulige slags bøker, alt fra Nils Kjærs essays til Keith Richards’ selvbiografi Livet.
År om annet høres et lite dunk, eller et bunk, eller et kunk.. eller annen lyd som antyder at en bok ramler i gulvet, av seg selv. Det skjedde i går kveld. Jeg var spent. Hvilken bok?
Sataniske vers, fra 1988. Skrevet av Salman Rushdie.
Jeg har lest de fleste av bøkene mine, men ikke denne. Sataniske vers er i samme kategori som Brødrene Karamasov; de fleste som sier de har lest den, lyver så det lyser i vintermørket.
Ayatollah Khomeini utstedte fatwa – dødsstraff – mot Rushdie og alle andre som bidro til utgivelse av boken. Belønning for død Rushdie: Én million dollar.
Jeg husker godt utgivelsen av Sataniske vers. Jeg erindrer høsten 1993, da forlegger William Nygaard ble slutt og nesten drept, fordi han utga boken.
To år tidligere ble japaneren Hitoshi Igarashi drept, fordi han hadde oversatt boken. Den italienske oversetteren Ettore Caprioli overlevde såvidt et knivangrep. En tyrkisk forfatter hadde publisert utdrag fra boken. Noen muslimer fikk vite at han bodde på Madimak Hotel i Sivas, Tyrkia. De tente på hotellet. Forfatteren overlevde, men 37 andre mennesker døde.
Det ble litt baluba i Norge, også. Foruten drapsforsøket på Nygaard, ble to bokhandlere påtent – en i Bærum, den andre på Holtet i Oslo. Rasende, muslimske drosjekusker gikk amok i Oslos gater. Absolutt uten humor og sans for ytringsfrihet bygget de opp overhåndtagende raseri med vidåpne munner hvorfra desibelsterke allahu akhbar og krav om forbud mot boken.
Men hvor mange av dem har lest Sataniske vers? Jeg har gjort noen forsøk, men ble alltid søvnig. En periode for cirka ti år siden brukte jeg den som sovemedisin. Jeg kom aldri til bokens kjernepunkt: Muhammed lar seg friste til å tro på noe annet enn Allah.
Jeg plukket opp boken igjen, la meg på sofaen og prøvde igjen. Første kapittel: Engelen Gibreel. Jeg sovnet etter to sider. Jeg har gitt opp Sataniske vers, men jeg vil beholde den – som en blasfemisk kuriositet.
Salman Rushdie er en litt kjedelig forfatter. Ettersom jeg er henimot eneveldig leder av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland – eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen sier – synes jeg denne tegningen er artigere, mer poengtert og ganske aktuell.
Muhammed er jo alle muslimers store forbilde. Det kan forklare den nesten uforklarlige grooming-skandalen i Rotherham, midt i hjertet av Storbritannia: I løpet av tiden 1997-2013 ble rundelig regnet 1400 hvite tenåringsjenter seksuelt misbrukt og voldtatt på det groveste av organiserte gjenger av pakistanske menn. Noen av disse jentene var ikke mer enn elleve år gamle.
Hvorfor fikk disse muslimske mennene holde på så lenge? Frykt. Kommunalt ansatte visste om hva som skjedde, men turte ikke snakke om det, ikke engang til seg selv i lukket rom. De var redde for anklager om rasisme. Det samme gjaldt politiet i South-Yorkshire. Journalister? Likeens.
Til slutt ble en undersøkelseskommisjon opprettet. Sluttrapporten ble skrevet av professor Alexis Jay. Den er nifs og så knusende at mange hvite mennesker i Roterham ønsker seg et bunnløst hull i bakken.
Antallet antatte gjerningsmenn er så høyt at man nesten må tro at hver eneste melaninrike mann i Rotherman har vært involvert. Bare noen få er dømt. Innrømmet de skyld? Nix.
Kunne det samme skjedd i Florø, som har omtrent samme forholdsmessige innbyggertall i Norge som Rotherham i Storbritannia? Neppe.
Kunne det skjedd i Oslo? Der bor nesten 700 000 mennesker hvorav Raymond Johansen, og sannsynligheter er aldri null.
