Sist søndag var jeg i kirken. Flott kirkebygg. Fabelaktig akustikk. Overmåte moderne ved innvielsen i 1967. Den gangen trodde mange at arkitektene var hardkokte satanister som ved hjelp av teglstein og mørtel så sitt snitt til å vanære den hellige treenighet til evig tid, men snart var alle enige om denne kirkens fortrinnlighet. Henimot enestående, egnet til både nattverd og speidersysler.
Nåvel, jeg strever med barnetroen, blir ikke kvitt den. Derfor entret jeg kirken 10.59 og satte meg på nest bakerste benk. Som leilighetsvis kirkegjenger er man ikke forvent med teologisk raffinement fremført med eleganse og ornamental retorikk, men jeg håpet på noen oppbyggelige gudsord, noe å tenke og tygge på utover ettermiddagen – henimot Dagsrevyen.
Jeg ble skuffet og ganske overrasket da sognepresten opplyste:
Dette er en klimagudstjeneste.
Hæææ, sa jeg høyt innvortes til meg selv. Klimagudstjeneste… du store allstyrelse. Salmer og sang og liturgi, jada… sånt hører jo med, men klimagudstjeneste.
Det forholder seg slik: Det pågående evenementet Klimafestivalen 112 brer om seg og 112 er ikke bare et nødnummer, men også en paragraf i Grunnloven, inspirert av menneskerettighetene, som hevder alles “rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag” og at “naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.”
Sognepresten leste opp hele paragrafen, og ingen kan si at den strider mot det flestemannsaksepterte ønsket om bevaring av Skaperverket… men hvorfor, er det ikke nok klimasnakk ellers, overalt utenfor kirken? Hvorfor må sognepresten stå der oppe og gjenta det klimaktivister kloden om snakker om dagstadig?
Hele menigheten hadde endatil fått i sine lanker et papirark hvorpå trykket en klimasalme over tre vers. Tittel: Skal vi av alle slekter
Så sang menigheten. Første vers er slik:
Skal vi av alle slekter som var på jorden før, bli den som bærer skylden hvis livets mangfold dør.
Ja, skal vi bli de siste som står i soloppgang i kjølig bris fra havet og priser Deg med sang?
Milde Maria… en apokalypse, i realiteten en dommedagssalme, som Greta Thunberg kunne ha skrevet – i et anfall av nyreligiøsitet.
Nåvel, etter nattverd og siste orgeltone var det kirkekaffe og søte saker. Sognepresten deltok i slabberaset. Jeg hadde aldri snakket med ham før, men jeg prikket ham på skulderen og hørte meg selv spørre:
– Hva med en antiislam-messe neste søndag?
Sognepresten sperret gluggene opp… som om han sanset en demon. Han ble meget forferdet, henimot aggressiv og jeg utelukket ikke at han kanskje er av den sorten som rett som det er tar en spøk for noe annet.
Noen husker kanskje hvordan det var å åpne en pose puffet ris på forkjært vis… vel, sognepresten opplot sin røst og sa at mitt forslag aldri ville komme på tale her i kirken i hans tjenestetid, og at han kjente mange hyggelige muslimer, og det er dialog mellom ulike religiøse grupper som gjelder og dessuten hadde han bodd i et muslimsk land og det var fint som bare det.
Jeg tenkte at det var rent svinehell at han kom fra det oppholdet uten å miste hodet, men jeg sa det ikke – han er jo sognepresten – men jeg nevnte at statsminister Neville Chamberlain en rekke ganger i årene 1938 og -39 prøvde å snakke fornuft med Adolf Hitler… fånyttes.
Sognepresten kvitterte med å ramse opp ulike norske medier og nettsteder som etter hans mening ikke gjør annet enn å overspyle hele Norge med mørk brun propaganda og minnet dertil om Tyskland i 30-årene, hvortil jeg bemerket at den sammenligningen skurrer litt og at nevnte medier ikke forholder seg løsere til sannheten enn VG og Aftenposten.
Vel vel, sognepresten og jeg ble ikke enige om så mye, men han roet seg ned og vi ble ikke uvenner. Imidlertid er jeg usikker på om han unte meg sjokoladekakestykket jeg jafset i meg. Jeg tok ett til.
Mmm… snadder, jeg kan ikke motstå sjokoladekake, og jeg glemte rent at jeg vurderer å melde meg ut av Den norske kirke.
