Leste Klassekampen i går, en kommentar ved tittel HVITE KVINNERS TÅRER – penneført av litteraturstudent, feminist og groruddøl Muna Jibril.
Hun henviser til erfaring og skriver at hvite kvinner hater å bli minnet om sine privilegier, og at de vanligvis begynner å gråte om de er så uheldige å uforvarende dumpe borti problematikk vedrørende hudfarge og rasisme og sånn.
Jibril mener at hvite kvinner må skjerpe seg – slutte å grine.

Inni gamperæva lenge siden jeg har lest en tekst så klokt formulert, det må jeg… det må ha vært før Olsok i forfjor, eller året før. Jibrils kronikk har fjernet skjell fra min glugger, jeg forstår nå hvorfor en av mine døtre kom ut fra badet hjemme hos meg for en tid tilbake, med tårevåte øyne. Hun hadde nok sett seg i speilet og blitt minnet på at hun er hvit.
Kanskje var hun også kvalm av å se hudfargen sin. Kan godt tenkes at den lyse teinten hennes nærer skyldfølelse for slavetiden i USA, Storbrittanias imperialistiske fortid og drapet på Martin Luther King.
White womens burden… jepp, hvite kvinner er sårbåre, Jibrils erfaringer er helt i tråd med mine egne. La meg ta en ferskt eksempel fra sist søndag:
En kvinne ringte og spurte om jeg ville være med å bade i fjorden. Selvsagt ville jeg det, vi var jo naboer som barn, og hekken mellom eiendommene var lav og fillete. Hadde ikke sett henne på minst femten år. Jeg gledet meg.
La oss kalle henne Jenny. Hun ankom stranden til avtalt tid, helt presis. Hun steg ut av en Folkevogn Beetle kabriolet, skinnende lyseblå i augustsolen.
Hun var iført en blomstret hippiekjole. Jeg kunne ikke la være å titte litt da hun kom gående mot meg… langt, flagrende lyst hår og en kurv i hånden… hun hadde beholdt mye av sin ungdoms ynde og sødme. Hun skrellet av seg kjolen, og jeg kan ikke si annet enn at jeg misunte badedrakten hennes.
Hun dumpet ned ved siden av meg. Klemmer og lenge siden sist og det var jaggu hyggelig.
Jeg pekte i retning Folkvogna hennes og sa:
– Kul vogn. Hatt den lenge?

Det var som å skru over en bryter. Jennys blide åsyn var plutselig borte. Underleppen hennes dirret, og hun begynte å gråte.
– Næmen Jenny, da… hva er det, sa jeg noe galt?
Hun snudde seg vekk og tok frem fra kurven en serviett, som hun strøk over begge kinnene. Det tok litt tid før hun:
– Sorry.. ehhh.. njææ, den er ganske gammel, da… og har gått over hundre tusen. Den pleier ikke være så blank, sa Jenny og fortalte at hun nylig hadde vært på besøk hos moren og faren sin på hytta i Risør.
En dag da Jenny og moren var inne i sentrum, spiste napoleonskake og pludret om forgangne familiesomre, hadde faren vasket og polert Jennys bil – så grundig at den så kliss ny ut. Jenny hadde blitt fortvilet, men hadde latt som ingenting.
– Men kjære vene, det var da hyggelig gjort av faren din, men han har jo alltid vært en prima kar. Jeg husker den gangen jeg snek meg inn…
– … han skjønner ingenting, sa Jenny og skar et eple i to. Hun rakte meg den ene halvdelen.
Hun så utover sjøen og skjelvende lysreflekser. Jeg skjønte ingenting, men lot Folkevogna fare og kunne ikke la være å legge merke til hvor blek den vakre huden hennes var. På det nærmeste kritthvit.
– Burde du ikke smøre deg med litt solkrem, Jenny. Fort gjort å bli solbrent. Jeg har faktor 49 med meg og på meg.
Jenny begynte å gråte igjen, og jeg lurte på om en nær venninne av henne var død i bilulykke, eller overdose. Var hun alvorlig syk og hadde knapt to uker igjen på jorden? Eller var hun simpelthen kommet i overgangsalderen?
Hun hentet frem en ny serviett, den ble ganske våt.
Jeg liker ikke at kvinner gråter, jeg vet aldri hva jeg skal gjøre, blir helt matt. Jeg holdt på å legge armene rundt henne og trøste, men tok meg i det. Jenny og jeg hadde aldri vært så veldig intime, bortsett fra den sommerdagen i 1973, da vi var nakne i hennes pikeseng mens foreldrene var ute i hagen og stelte roser.
– Jeg burde ha solet meg før i sommer. Jeg skammer meg, jeg ser ut som en britisk overklassekvinne anno 1890.
– Aldeles ikke, du er mye vakrere, sa jeg og tenkte jeg skulle kjøre på og kanskje få henne til å le litt:
– Du er som en kashmirorkidé blant løvetann, en engsoleie blant skvallerkål, en forglemmegei blant brennesle og tistler. Sannsynligvis er du den vakreste på Østlandet og store omegn.
Hun lo en kort, tvungen latter. Jeg sa jeg måtte tisse, men det måtte jeg ikke. Trengte bare å komme bort litt.
Jeg gikk inn i skauen bak oss, satt meg på en stubbe og tenkte på hvor lite jeg skjønner av kvinner. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle muntre henne opp… foreslå et bad, stupe fra svaberget.. sånne ting. Litt saltvann i håret gjør godt, tenkte jeg og reiste meg.
Jenny satt på opplent på albuene sine og forsøkte å fange solstråler. Jeg likte det ikke. Så hvit hud, så sterk sol.
En dame med lang, svart chador og ditto hijab tasset forbi oss. To små gutter på slep. De oppsøkte skyggen fra et stor furutre ikke langt fra oss. De to guttene var ikke sene om å komme seg i vannet. De hoiet og sprutet vann på hverandre og oppførte seg som gutter. De var ikke her for å bli brune, de var brune nok og Jenny begynte å gråte igjen.
– Hva er det, Jenny? Skjedd noe? Er du syk, eller no’… noe med familien?
Hun hadde tatt frem en serviett til og jeg lurte på hvor mange servietter hun hadde med seg.
Øynene hennes var klissvåte og rødkantede, hun tørket kinnene tørre og jeg trodde hun var i ferd med å si noe forklarende, men så brøt hun ut i hikstgråt. Jeg så opp mot himmelen for å se om solen gikk sin gang. Det gjorde den…