Noen muslimer har martyrium som karrieremål. Veien ditt er ganske kort. Et selvmordsbelte er alt som behøves. Man oppsøker et offentlig sted med et par dusin vantro og trykker på en utløserknapp.

Kropper blir revet i filler og noen må rydde opp i sølet etterpå og kanskje lete etter kroppsdeler i en kilometers radius til langt på natt… men det anses som grei skuring, rimelig pris å betale for at noen skal komme til den muslimske himmelen – Jannah.
I Jannah er det nemlig fint å være, der er evig fred og ro, elver av honning og melk og den søteste vin, ganske sikkert også rykende hasjpiper som gløder til evig tid. Alle får seg tildelt boliger med vegger tilvirket av sølv, gull og diamanter. Vi snakker kostbare klær, gullsmykker, Rolex-klokker og storstilte banketter med mat og drikke som holder Michelin-nivå.
Fett som bare det, men det er selvsagt de 72 jomfruene som trekker. De er er selve meningen med den muslimske himmelen. I tillegg til å være helt urørte, er disse damene så vakre at det nesten ikke går. De har ikke menstruasjon, de bæsjer ikke, tisser aldri, har ikke cellulitter, de kommer ikke i overgangsalderen,  kjefter aldri og er alltid klare til å varte opp mennene med vin, te, søte kaker og tryllerøyk… men også kroppene sine, urørte og absurd deilige som de er.

Allah sørger for at martyrene har evig ereksjon og da er det bare å gi gass, fra morra til kveld. Jomfruene bli aldri én dag eldre og ved et Allahs under forblir de jomfruer til evig tid
Men hva med de muslimske kvinnene? Hva venter dem i Jannah? Det er litt uklart, men trolig venter ikke 72 kjekke, tøffe og jomfruelige unge menn med evig ereksjon. Likestilling er ikke brennaktuelt tema i islam, ikke da Muhammed dævva i 632, ikke nå. Trolig må de gudhengivne kvinnene gjøre omtrent det samme i Jannah som de gjorde på jorden… lage mat, vaske tøy, passe unger, gå med burka, være hjemme og holde kjeft.
Ikke til å undres over at så få muslimske kvinner melder seg frivillig som selvmordsbomber…