Synd å si at tysk kunst og kultur i tiden 1933 -45 var kjennetegnet ved ideen om det utvidede kulturbegrep. Tvert om, vil mange mene. Det sies at Reichsminister Hermann Göring – som ikke var nevneverdig betatt av nye og friske kulturuttrykk – instinktivt grep etter pistolen sin bare han hørte noen ytre ordet avantgarde.

Joseph Goebbels var propagandaminister, han var også Det tredje rikets kultursjef og hadde helt klare meninger om hva som var kunst, og hva som ikke var det. I september 1933 opprettet han en helt ny etat, Reichskulturkammer (med sju underavdelinger), som skulle overvåke tysk samtidskultur og rydde opp i gammel kultur.
Nazistene holdt seg med ganske enkle tanker og betraktninger om kunst, den var enten god (ren og oppbyggelig), eller dårlig (nedbrytende og tarvelig).
Tyskere liker kategorisering, katalogisering og arkivering … slik også på 30-tallet. De ville skille den sunne kunsten fra den degenererte (entartete Kunst). Litt av en jobb, men tyskere er jo maurflittige og etterhvert hadde de en ganske god oversikt over malekunst, teaterkunst, musikk, film og litteratur.
Inni granskauen mange fæle bøker i Tyskland på den tiden. Rundelig anslått 18 000 litterære verker ble listeført som uforenelige med rådende kulturforståelse.
I mai 1933 var det tid for litteraturkritikk. Over hele Tyskland ble det tent svære bål, hvorpå kastet bøker av brødrene Mann (Heinrich og Thomas), Stefan Zweig, Bertholt Brecht, Erich Maria Remarque, Emil Ludwig, Carl von Ossietzky, Sigmund Freud og en hel haug andre forfattere, deriblant vår egen Sigrid Undset.
En vinterkveld for noen år siden var det litt kjølig i stua mi. Jeg besluttet å tenne bål i vedovnen, men sett slikt … ikke noe egnet for opptenning noe sted, ei heller Morgenbladet, som funker bedre til opptenning enn lesning.
Nølende og motvillig oppsøkte jeg bokhylla mi. Mange forskjellige bøker. Kan jeg virkelig, tenkte jeg … kan jeg bruke en bok, tenne på den? Jeg mintes hva Heinrich Heine skrev i 1821: Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.
Heines tekster ble også pælma på nazistenes bokbål, men jeg frøs. Jeg lette i hyllene etter en bok jeg ikke hadde lest og aldri ville komme til å lese. Jeg fant den, en krim av Anne Holt, trolig etterlatt av min ekskone. Etter en halvtime kunne jeg ta av meg genseren og brette opp skjorteermene.
Siden har jeg ikke brent bøker. Noe holder meg tilbake, kanskje respekten for andres arbeid og åndsvirksomhet.
Imidlertid finnes unntak, noen bøker er simpelthen ikke annet enn tremasse. Hitlers Mein Kampf er en av dem, Lenins Hva må gjøres? en annen, men ingen av disse ligger på bestselgerlisten og er ikke så farlige. Koranen derimot … gudbedre, av alle bøker utgitt i verdenshistorien tror jeg den er aller verst.
Ingen annen trykksak avleder mer faenskap i vår tid enn Koranen, og i dag brente Rasmus Paludan Koranen igjen, utenfor den tyrkiske ambassaden i København. Den svenske regjeringen puster lettet ut … og Danmark er jo medlem av NATO.
Go’ hælj:)