Klassekampen-redaktør Mari Skurdal synes det er skikkelig urettferdig at forfulgte kristne skal prioriteres foran muslimer i neste års utvelgelse av kvoteflyktninger til Norge.
Sylvi Listhaug derimot, synes det er på tide å hjelpe kristne litt. Det er jo ikke lett å være kristen i Midt-Østen, bare spør kopterne i Egypt, som har vært forfulgt og massakrert av muslimer så lenge det har eksistert muslimer.
Muslimer liker jo ikke vantro no’ særlig – det vet alle – og det er hevdvunnet skikk å skjære hodet av dem, eller sprenge dem langt opp i luften for dernest observere et meterologisk fenomen som bare forekommer i Midt-Østen og muslimske land omkring: Rød nedbør.
Listhaugs argumentasjon i korthet: Hvis vi først skal ta i mot 3000 kvoteflyktninger, hvorfor ikke ta imot kristne med beskyttelsesbehov, kristne er da like mye verdt som muslimer. Vi har jo allerede allerede 250 000 muslimer. Kanskje det er de kristnes tur nå – de er dessuten mye lettere å integrere.
Dette synes Skurdal er fryktelige tanker. I går skrev hun på lederplass:
“Hvilket signal sender regjeringen til muslimske borgere, når den i praksis sier at kristne passer bedre inn i Norge?”
Den sender det signalet at det Listhaug sier er sant og selvinnlysende. Etter 50 år med muslimsk innvandring, er det grundig dokumentert at muslimer motsetter seg integrering og assimilering er helt utelukket. Dette vet jo muslimer bedre enn alle andre, men de snakker nødig høyt om det.
Skurdal videre:
“Ved å gå med på Frps prioriteringsliste av mennesker på flukt, har regjeringen beveget seg inn i farlig farvann.”
Ååå? Hva er farlig med å motta forfulgte kristne fra Midt-Østen og andre plasser der kristne ikke får være i fred?
Skurdal begrunner ikke denne påstanden. Hun svarer ikke på sitt eget spørsmål, trolig fordi hun er usikker på svaret, men uttrykket farlig farvann bokstavrimer og tar seg kanskje bra ut på trykk.
La oss gjette:
Frykter hun at muslimer bosatt i Norge skal bli så provosert av kristen innvandring at de hengir seg til ellevill terrorisme hvori inkludert et tosifret antall blod- og innvollssprutende selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass og nære omegn?
Hun antar kanhende at slike forfulgte kristne er noen vrange jævler som hele livet har nektet å konvertere til islam og derved dagstadig risikert liv og lemmer … og at de vil etablere menigheter i Norge?
Skurdal resonnerer kanskje videre og forestiller seg at 3000 standhaftige kristne fra Midt-Østen vil påvirke regulære, norske kirkegjengere i retning sterkere gudstro, kanskje julaftenkristne begynner å gå i kirken hver søndag og Den norske kirkes medlemsmasse øker?
Kan det utarte til maktforskyvning i kirken og bispeopprør som i Bispemøtet avsetter preses og islamsympatisør Olav Fykse Tveit?
Fy faen med fett på, tenker kanskje Mari Skurdal. Hun er jo godt plassert på venstresiden, og der i går’n er bare én religion akseptert. Ikke bare det, men varmt omfavnet: Islam.
