NOEN GANGER HAR JEG TENKT AT…

… dypest sett finnes bare tre ting verdt å skrive om: Humler, motorsykler og kjærlighet. Det siste er nok det jeg kan minst om, det er da også et svært komplisert emne. Jeg kan ikke påberope meg så mange kjærlighetsaffærer … de jeg har hatt, har ikke endt så godt. En gang ble jeg så deprimert at jeg ville drukne meg i elven i byen der jeg bor – en sommerdag.


Jeg hoppet i vannet, svømte utover, dukket under og var klar for å bli død. Jeg tenkte at det skal bli fint å være borte fra meg selv og alle andre, men så fikk jeg plutselig lyst på softis.
Jeg svømte opp til overflaten, tok meg til bredden. Klissklassvåt over torget til en isbar, borte i dag, men som hadde prima softiskrem den gangen.
Jeg satte meg på en benk og spiste is. Jeg tenkte at softis er det aller beste botemiddelet mot mye, herunder love gone wrong.
Kan godt tenkes at noen kikket i min retning og syntes det var rart at en mann sitter i dryppende våte klær og spiser softis på en benk midt på torget en sommerdag, men jeg tenkte det får være deres sak … man kan ikke ta innover seg fremmede menneskers tanker og forestillinger. En enslig maur flanerte mellom to brosteiner og tok ikke notis av meg. Jeg løftet blikket og så innover i meg selv. Jeg gikk hjem.
Jeg ble forundret over av at motorsykkelen min sto i carporten. Ved nærmere ettertanke måtte jeg le litt av meg selv, den pleide jo stå der. Den var vakker; sølvblank aluminiumstank fastholdt av brun skinnrem, to sylindre, to forgassere og britisk til minste molekyl.
Jeg hentet hjelm, hansker og skinnjakke. Skrevet over, vred om tenningsnøkkelen og tråkket kicken hardt ned. Den startet på første. Taktfaste stempler og eksospotters spetakkel. Jeg lirket inn 1. gir og vred gass.
Ut av byen, under blå himmel. Grønne jorder, snurten av trær og angen av soloppvarmet jord midt i en venstresving. Ut av den ga jeg gass. Brutalt dreiemoment. Knakk. En flekk på viseret. Hjertet mitt dobbeltsvelget blod. Veps, flue, øyenstikker.. humle? Nei, ikke la det være en humle… snille Gud.
Jeg slapp gassen og lot sykkelen løpe med 1500 omdreininger. Jeg kom i tanker om sommeren før:
I en hammock på grønt gress en plett bortenfor bakenfor der ikke mange reker omkring, stikker innom og vil prate løst og ikke så fast om saker og ting og enda litt mer. Jeg strakte hånden etter kaffekoppen. En humle. Heldigvis var kaffen kald og. Humla sirkelsurret omkring i svart traktekaffe og forsto nok ikke så mye av sin egen situasjon.
Jeg tok med kopp og humle inn. Jeg helte kaffen og humla forsiktig i et dørslag. Den beveget seg. Bra. Kanskje er den ikke koffeinforgiftet. Jeg la den til tørk på min fineste flanellskjorte.
Kanskje den trenger litt mat? Jeg hentet fra kjøkkenskapet en fin, engelsk asjett.. blått mønster, en mann og hans hest, et hus og et tre… på den anrettet jeg små porsjoner av to slag syltetøy, jordbær, solbær og en knivsodd appelsinmarmelade.
Humler er søte som bare det. Ikke underlig, de spiser jo bare søtsaker og er litt av noen slikkmunner. Jeg anbragte humla på asjetten og ventet.
Den ville ikke spise. Den lå på siden og beveget ikke beina, men kroppen gjorde ørsmå bevegelser. Jeg lot den i fred, mellom to røde klatter og en oransje.
Kalde humler flyr dårlig. Jeg plasserte asjetten øverst i en bokhylle, mellom Huckleberry Finn og The great Gatsby.
Jeg henga meg til andre sysler en times tid og håpet humla ville komme til seg selv, fly sin vei og gjøre det humler er skapt for – spise nektar og bestøve blomster. Da jeg returnerte, var alt ved det samme. Humla hadde ikke rørt søtsakene. Den lå i samme stilling og beveget seg ikke mye mer enn lite.
Jeg ble nedfor og tenkte hardt på hva jeg kunne gjøre, hvoretter jeg gikk ut og plukket rødkløver, erteblomster og vikker.. som jeg varsomt plasserte rundt humla, mellom syltetøyklattene og marmeladen.
Jorden dreide omkring seg selv og solen var et helt annet sted enn før. Ville humla overleve natten? Jeg la asjetten på en vinduskarm og slo på panelovnen under … 30 grader må den ha, tenkte jeg … og litt luft; vinduet på gløtt. Kanskje flyr den avsted, ut i sommernatten, inn i neste dag og lever lykkelig til den dør om 14 dager.
Den gjorde ikke det. Morgenen etter var den død, mellom to røde klatter og en oransje. Sørgelig stilleben.
Hva ville den hellige Augustin ha sagt, om humla og jeg og alt dertil? Det kunne jeg ikke vite, men jeg hadde en halvfull flaske calvados i hjørneskapet…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg