Jeg er ikke av den sorten som bæsjer og onanerer samtidig, men det hender jeg leser nyheter mens jeg sitter på do. I går kveld gjorde jeg det og kunne ikke unnlate å lese litt i Nettavisen, om en rettssak som startet i Oslo tingrett dagen før:
Seks gutter – alle 17 år – tiltalt for tre tilfeller av grov gjengvoldtekt av en mindreårig pike.
Splitte mine bramseil, tenkte jeg .. da jeg var 17 år turte jeg såvidt be ei jente på kino, og jeg var klam i hendene hele filmen og rulleteksten attpå. En klem var greit, et kyss var henimot utenkelig og noe jeg trodde kunne forstue hjertet mitt og stanse det helt, slik at jeg døde på flekken … eller pletten, som grandtante Tutta pleide si.
Jepp, jeg var nok en late bloomer … men det er greit, sånn var det og det var ikke så verst.
Voldta ei jente!
Da jeg vokste opp, var reglene klare blant gutta i gata: Ikke kødd med gutter yngre en deg og to mot én er alltid feigt – og plag aldri jenter. Noen milde fletterykk var greit, det gjorde vi jo når vi var forelsket og det skjønte nok jentene.
Men voldtekt, gjengvoldtekt!
Saksinnholdet er hemmelig; statsadvokat Aud Kinsarvik har nedlagt forbud mot gjengivelse av tiltalen. Lukkede dører. Alle involverte skal beskyttes, også gjerningspersonene.
Man er henvist til gjetninger.
Må innrømme at jeg allerede ved sakens tittel – Seks 17-åringer tiltalt for grov voldtekt av jente – ikke kunne hindre tankene i å løpe med lysets hastighet i retning melaninrike gutter med opprinnelse i land med kulturer ikke helt i tråd med den tradisjonelle, norske væremåten… videre i Nettavisens tekst fremgår at den første voldtekten gikk for seg i Groruddalen, som ikke svekket mine mistanker.
Jeg leste videre: 22. september samme år skal fem av guttene ha voldtatt samme jenta, denne gangen i et skogsområde. I tiltalen er det beskrevet hvordan en av dem skal ha tatt tak i halsen hennes bakfra og dratt henne inn i en bod. Deretter skal guttene ha voldtatt henne etter tur. Da hun forsøkte å nekte, skal de ha slått og drapstruet henne.
Ubegripelig? Ikke egentlig, når jeg tenker meg om. Det finnes folk blant oss som tenker og handler annerledes, eller ikke tenker så mye og handler i henhold til sine verdier, som noen vil si er verdiløse … og noen mennesker er jo – onde.
Noen mener at integrering av innvandrere går så det suser i Norge, andre mener det går sånn noenlunde, en og annen mener at det går jææævlig dårlig og at muslimer er bortimot uintegrerbare.
Jeg vet ikke, jeg … men jeg skjønner at noen trenger å få seg et nummer. Kan godt tenkes at innvandrergutter sliter med å få jenter med på frivillig sex; muslimske jenter er jo henimot uoppnåelige, har jeg inntrykk av (sint muslimpappa som vokter datters kjønnsåpning døgnet rundt). Hvite, norske jenter er kanskje ikke så enkle heller…
Så hva gjør man? Hva om byrådsleder Raymond Johansen tenker litt pragmatisk og ser litt praktisk på det – han er jo rørlegger av utdannelse. Hva med løsningsorientert realpolitikk … etablering av statlige, subsidierte bordeller i de av Oslos bydeler som har “utfordringer”, så kan disse gutta – i stedet for å voldta forsvarsløse småjenter – stikke innom og tømme seg i noen durkdrevne horer som tåler en støyt…
Noen mener at Donald Trump er tidenes verste amerikanske president. Vel, mange synes å ha glemt president Richard Milhous Nixon, som 9. august 1974 ble tvunget til å forlate Det hvite hus – ribbet for troverdighet og ære.
Ikke så underlig … ikke få av dagens politiske kommentatorer var minus mange år da Nixon var president, foreldrene deres hadde trolig ikke truffet hverandre og var neppe kjønnsmodne heller… i tillegg kommer det litt artige faktum at manns minne ikke er mye mer enn 14 dager.
Donald Trumps presidentskap var ingen lykke for det amerikanske folket, veldig mange mener han var en katastrofe og en trussel mot det amerikanske demokratiet. Andre mener at Richard Nixon var mye verre – jeg er blant dem.
Begge var løgnere, men på ulikt vis; Trump løy fra morra til kveld, han gjorde det på barns vis, serverte via twitter løgner av svært varierende kvalitet, som journalister og andre faktajegere ikke satte av mer enn en formiddagstime til å avsløre.
Nixon derimot, var ikke det spor barnlig … han var nifs og nedrig. Løgnene hans var farlige. Han var durkdreven, hvilket en yngre partikollega erfarte da Nixon sa til ham:
“You don’t know how to lie. If you can’t lie, you’ll never go anywhere.”
Var Nixon gladere i pressen enn Trump? Nix, han listeførte journalister han hatet. Man vet ikke nøyaktig når han erklærte krig mot pressen, men i 1972 sa han til sin utenriksminister Henry Kissinger:
“Never forget … the press is the enemy, the press is the enemy, the press is the enemy …write that on the blackboard hundred times.”
Nixon var skummel som bare faen. I mine helt unge år bodde en litt yngre gutt i nabohuset. Faren hans brukte presidenten i oppdragelsesøyemed:
“Nå tar du deg sammen, ellers kommer Nixon og tar deg!”
Skal hilse å si at den gutten skikket seg. Han er avholdsmann, mild som et nyfødt lam og lykkelig gift … fire barn, to barnebarn og plettfri vandel – ikke engang en parkeringsbot.
Takket være The Nixon Tapes – 3700 timers opptak av samtaler og telefonsamtaler i Det hvite hus – og mange kilder som sto Nixon nær, vet man en god del om mannen som aldri skulle vært president i USA, men som gjerne ville forenkle jobben sin:
“Politics would be a helluva of a good business if it weren’t for the goddamned people.”
Trump trussel mot demokratiet? Jeg må le, målt opp mot Nixon er Trump rene korgutten.
Ingen strakte ut hånden og snappet tilnavnet Tricky Dick fra løse luften. Nixon var skruppelløs og gikk ikke av veien for de mest infame knep på sin krokete vei til Det hvite hus. Kriminell var han også, vanekriminell. Gjengangertype. Varm tilhenger av den mest klassiske forbrytelsen – innbrudd.
Han var fly forbanna på forsvarsanalytikeren Daniel Ellsberg, som avslørte elendigheten i Vietnam via lekkasje av Pentagon-papirene til The Washington Post og The New York Times. Nixon ville ta ham, lage en drittpakke. Hvordan? Bryte seg inn i kontoret til Ellsbergs psykiater og avfotografere dokumenter egnet til å diskreditere Ellsberg. Innbruddet ble gjennomført, men tyvene fant ingenting.
Nixon ville også bryte seg inn i Brookings Institution, for å få tak i hemmelige dokumenter signert forgjenger Lyndon B. Johnson, vedrørende planlagte fredssamtaler med Nord-Vietnam.
Nixon selv som var på ferde, med brekkjern og sixpence på hodet? Nix, Nixon-administrasjonen hadde noen som “took care of business”, en gjeng kalt The White House Plumbers, eller bare The Plumbers, opprettet i 1971, etter initiativ fra – blant andre – Nixons rådgiver John Ehrlichman. “Rørleggerne” var ledet av en ganske aparte kar ved navn J. Gordon Liddy.
Watergate-skandalen er ikke benevnelsen på uhørt dårlig utført tunnelarbeid med sikte på utenomføring av vannmasser mens Hoover-demningen i Arizona/Nevada ble bygget på 30-tallet … nei, Watergate er et bygningskompleks i Washington D.C., hvori Det demokratiske parti i 6. etasje hadde sitt hovedkvarter.
En juninatt i 1972 brøt fem menn seg inn i disse kontorene. De var ikke erfarne, maskerte innbruddstyver på jakt etter sølvtøy og smykker … de var pent kledd i dress og hvit skjorte hvorpå slips og deres ærend var av den mørke sorten. Nixons “rørleggere”.
De fem ble tatt på fersken, anholdt og arrestert. Etterhvert ble det kjent at hensikten var montering av avlyttingsutstyr og derigjennom gi Nixon forsprang på demokratenes kandidat i tilstundende presidentvalg.
Imidlertid var ikke dette innbruddets implikasjoner kjent for folk flest, Nixon slo George McGovern så det suste og kunne fortsette sitt presidentskap, men året etter ble det klart at for alle at Nixon-regimet var i ferd med å kollapse.
Historien om Watergate er lang og dyster, med mange sidefortellinger og en uendelighet av fotnoter.
Når kriminelle forstår at det brenner på dass, reagerer mange av dem med å distansere seg fra medsammensvorne. 30. april 1973 sparket Nixon sin stabssjef Bob Haldeman og rådgiver John Ehrlichman – begge ble senere dømt og måtte sone.
Nixon gjorde alt for å unngå rettsforfølgelse, inkludert presse FBI – via CIA – til å legge vekk all etterforskning vedrørende Watergate, men det lyktes ikke og Kongressen arbeidet med tiltalebeslutning påtenkt riksrett. Nixon gikk av og unngikk det som ville blitt århundrets rettssak.
Richard Nixon hadde gjort Det hvite hus om til hovedkvarter for organisert kriminalitet og statsfiendtlig virksomhet. Han var verre enn John Dillinger, Lucky Luciano og Al “Scarface” Capone tilsammen. Uten selv å skjønne det, hadde han blitt Public Enemy no.1.
Han var paranoid, han så fiender overalt, var drevet av hat og drakk tett. Mot slutten ravet han omkring i Det hvite hus, han var helt ute av kurs og forsøkte å få igang kollegiale samtaler med forlengst avdøde presidenter malt i olje på lerret, hengende innrammet på veggen.
Nixon trakk presidentembedet så dypt ned i gjørma at noen foreslo å rive Det hvite hus og bygge nytt.
I 1977 lot Nixon seg TV-intervjue av den britiske journalisten David Frost, mot et lubbent vederlag. Seansen gikk over to dager og står som en påle i politisk journalistikk. Nixon var kjent for stundesvis uformell og litt guttaktig muntlighet. Rett før intervjuet startet, spurte han Frost:
– Nå, bedrev du no’ hor i helgen, da?
Intervjuet gikk over to dager og Frost ble ganske overrasket da Nixon svarte slik på røffe spørsmål og oppfølging om ulovligheter knyttet til Watergate, deriblant utbetaling av hysjpenger til “rørleggerne”:
“I’m saying when the President does it, that means it is not illegal.”
TV-seere trodde ikke egne ører, Frost fikk hakeslepp og forsto at han hadde sto i begrep med å gjøre tidenes scoop.
Nixon var mørkets fyrste, sammenlignet er Trump bare en rampegutt med sprettert i baklomma og hånda i mors kakeboks.
Imidlertid var Nixon – trass i sosial dysfunksjon og obskur psyke – på et vis morsommere og litt av en sitatmaskin.
Da FBI-sjef og kjøttfløytist J. Edgar Hoover døde i 1972, pustet mange lettet ut, trakk på smilebåndet og feiret med en dobbel whiskey uten is. Da Nixon fikk nyheten om Hoovers bortgang, utbrøt han:
Oppnevnt av regjeringen er et forum gitt i oppgave å jobbe med Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer 2020-2023. For en siden uke hadde dette forumet sitt første møte. De som var med:
Representanter fra Islamsk Råd Norge, Muslimsk Dialognettverk, Minotenk, Antirasistisk Senter, Hikmah-huset, MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Salam, 10. august-stiftelsen og Ahmadiyya Muslim Jama’at Norge
Den observante leser vil se at substantivet hat er anvendt i “oppgaveteksten”. Det skurrer litt, jeg kjenner ingen som hater muslimer, men jeg vet om flere som misliker islam nokså intenst.
Dessuten er det vanlig å anse hat som irrasjonelt, altså ikke utledet av fornuftstenkning… men det er jo svært fornuftig å mislike – endog avsky – islam, på samme måte som mange ikke er veldig betatt av nazisme og kommunisme og rødbeter. Forakt, derimot, er en term ganske passende hertil. Det er nemlig fort gjort å forakte muslimer av den sorten som synes drapsmannen og pedoen Muhammed var et så storartet menneske at det anses legitimt å skjære hodet av alle som ikke tror på ham og endatil visualiserer ham:
Nåvel, trolig for mye forventet at ovennevnte utvalg skal rydde opp i begrepsapparatet sitt. Denne forsamlingen består for det meste av folk fra muslimske organisasjoner og må anses som ekkokammer, som noen hist og her sier når alle i én klikk er enige om absolutt alt og ikke bryr seg minste lille grann om andres meninger.
Ingen motstemmer. Ingen innspill om hvordan det har seg at etnisk norske nordmenn er litt skeptiske til utøvere av verdens aller verste og mest primitive skrekk- og grureligion, hvori menneskets verdi generelt er lav og måles i grad av underkastelse og vilje til å forsvare en obskur ørkenvandrer som angivelig mottok en åpenbaring fra engelen Gabriel for 1411 år siden, et sted ikke langt fra Mekka.
Noen vil kanskje mene at dette forumet ikke besitter tilstrekkelig legitimitet, selv om disse også var tilstede ved første sammenkomst: Beredskapsminister Monica Mæland, kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad og kultur- og likestillingsminister Abid Raja.
Inntrykksvis virker Monica Mæland som en fornuftig dame med potensial for å si det hun mener. Kanskje hun innledningsvis i angjeldende møte ikke kunne motstå fristelsen til å så tvilsfrø vedrørende forestillingen om at selvmordsbombere straks etter detonasjon farer i lysets hastighet opp til den muslimske himmelen, der 72 smellvakre og overhåndtagende kåte jomfruer ligger klare med vidåpne kjønnsorganer, slik som antydet ved denne arkivtegningen:
Spørs om hun turte det, med så mange muslimer omkring seg. Kunne blitt uggen stemning, ansats til voldshandlinger og skingrende fremførelser av muslimenes hyppigst anvendte ytring: Allahu Akhbar.
Jeg vet ikke hvor mange ganger dette forumet skal møtes. Ei heller vet jeg om noen skriver møtereferater … trolig ikke, men målet er at hvite nordmenn skal tenke bare positive tanker om islam og muslimer.
Gleder meg til å lese utvalgets sluttrapport, som kanskje tar sikte på regulering av menneskers tankevirksomhet, men det er jo faen meg vanskeligere enn å få kontroll over prostitusjonsmarkedet i Manila. De vet nok også Abid Raja.
… tenkte jeg mye rart. Mye av det er så underlig at jeg aldri snakker om det, men i sju-åtteårsalderen begynte jeg å tenke på kvinner. Ja, kvinner. Ikke jenter.
Jeg hadde sett hvordan det var fatt med faren min, han var gift med moren min. Undertiden så jeg at de holdt om hverandre og klemmet og sånn. Noen ganger kysset de. Første gangen jeg så det, syntes jeg det var ganske rart … men fint, også. Munnene deres passet så fint sammen. Helt perfekt.
Jeg begynte å tenke over dette, etterhvert vokste i meg en vond angst. Hva med meg, når jeg blir så stor som far, da må jeg også gifte meg – sikkert ikke til å unngå – men hva er sjansen for at jeg finner en kvinne med munn som passer min?
Jeg betraktet meg i et speil, studerte munnen min i ulike leppeleier. Jeg forsøkte å tenke meg hva slags damelepper som kunne passe mine. Jeg målte med tommestokk avstanden mellom munnvikene, maks- og minimumsavstand. Målte leppenes tykkelse i fem snitt. Overførte dataene til et ruteark. Grafisk leppefremstilling.
Jeg syntes det så rart ut og tenkte at jeg kommer aldri til å finne en kvinne som passer. Aldri.
Jeg laget 1:2- og 1:3-versjoner av tegningen på matpapir og la dem over kvinnelepper jeg fant i ukeblader, for det meste Allers, som mormor abonnerte på. Det var filmstjerner og kvinner i reklameannonser og sånn… men ingen passet. Ingen. Definitivt ikke Brigitte Bardot.
Jeg gransket i smug jentene i klassen min og tenkte meg hvordan leppene deres ville se ut om 15-20 år, men prognosene var dystre. Jeg hadde håpet på Marianne.
Det var da jeg tenkte at … jeg måtte belage meg på et liv i lutter ensomhet og død uten vitner … kanskje sammensunken, helt alene i en lenestol, som etterhvert ville få flekker av organisk materiale… i et rom med stille luft mettet av fravær og ikke så god lukt.
Kristoffer Egeberg er sjefredaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk) og liker at folk tror han oppfyller Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Artig vedlegg hertil: Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen hvert år overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere.
Det setter Egeberg i en litt kinkig situasjon. Han vil sikkert være en røff og tøff journalist som ikke går av veien for fanden sjæl og baner seg vei i skumle omgivelser i søken etter sannheten, men så er det disse eierne, da… man vil helst ikke støte dem og således skape dårlig stemning.
Så da blir det sånn, da … at man skriver om pandemi. Ni av de ti siste sakene publisert i Faktisk omhandler korona og Covid-19. Det er 90 prosent, det. Sterkt.
… dypest sett finnes bare tre ting verdt å skrive om: Humler, motorsykler og kjærlighet. Det siste er nok det jeg kan minst om, det er da også et svært komplisert emne. Jeg kan ikke påberope meg så mange kjærlighetsaffærer … de jeg har hatt, har ikke endt så godt. En gang ble jeg så deprimert at jeg ville drukne meg i elven i byen der jeg bor – en sommerdag.
Jeg hoppet i vannet, svømte utover, dukket under og var klar for å bli død. Jeg tenkte at det skal bli fint å være borte fra meg selv og alle andre, men så fikk jeg plutselig lyst på softis.
Jeg svømte opp til overflaten, tok meg til bredden. Klissklassvåt over torget til en isbar, borte i dag, men som hadde prima softiskrem den gangen.
Jeg satte meg på en benk og spiste is. Jeg tenkte at softis er det aller beste botemiddelet mot mye, herunder love gone wrong.
Kan godt tenkes at noen kikket i min retning og syntes det var rart at en mann sitter i dryppende våte klær og spiser softis på en benk midt på torget en sommerdag, men jeg tenkte det får være deres sak … man kan ikke ta innover seg fremmede menneskers tanker og forestillinger. En enslig maur flanerte mellom to brosteiner og tok ikke notis av meg. Jeg løftet blikket og så innover i meg selv. Jeg gikk hjem.
Jeg ble forundret over av at motorsykkelen min sto i carporten. Ved nærmere ettertanke måtte jeg le litt av meg selv, den pleide jo stå der. Den var vakker; sølvblank aluminiumstank fastholdt av brun skinnrem, to sylindre, to forgassere og britisk til minste molekyl.
Jeg hentet hjelm, hansker og skinnjakke. Skrevet over, vred om tenningsnøkkelen og tråkket kicken hardt ned. Den startet på første. Taktfaste stempler og eksospotters spetakkel. Jeg lirket inn 1. gir og vred gass.
Ut av byen, under blå himmel. Grønne jorder, snurten av trær og angen av soloppvarmet jord midt i en venstresving. Ut av den ga jeg gass. Brutalt dreiemoment. Knakk. En flekk på viseret. Hjertet mitt dobbeltsvelget blod. Veps, flue, øyenstikker.. humle? Nei, ikke la det være en humle… snille Gud.
Jeg slapp gassen og lot sykkelen løpe med 1500 omdreininger. Jeg kom i tanker om sommeren før:
I en hammock på grønt gress en plett bortenfor bakenfor der ikke mange reker omkring, stikker innom og vil prate løst og ikke så fast om saker og ting og enda litt mer. Jeg strakte hånden etter kaffekoppen. En humle. Heldigvis var kaffen kald og. Humla sirkelsurret omkring i svart traktekaffe og forsto nok ikke så mye av sin egen situasjon.
Jeg tok med kopp og humle inn. Jeg helte kaffen og humla forsiktig i et dørslag. Den beveget seg. Bra. Kanskje er den ikke koffeinforgiftet. Jeg la den til tørk på min fineste flanellskjorte.
Kanskje den trenger litt mat? Jeg hentet fra kjøkkenskapet en fin, engelsk asjett.. blått mønster, en mann og hans hest, et hus og et tre… på den anrettet jeg små porsjoner av to slag syltetøy, jordbær, solbær og en knivsodd appelsinmarmelade.
Humler er søte som bare det. Ikke underlig, de spiser jo bare søtsaker og er litt av noen slikkmunner. Jeg anbragte humla på asjetten og ventet.
Den ville ikke spise. Den lå på siden og beveget ikke beina, men kroppen gjorde ørsmå bevegelser. Jeg lot den i fred, mellom to røde klatter og en oransje.
Kalde humler flyr dårlig. Jeg plasserte asjetten øverst i en bokhylle, mellom Huckleberry Finn og The great Gatsby.
Jeg henga meg til andre sysler en times tid og håpet humla ville komme til seg selv, fly sin vei og gjøre det humler er skapt for – spise nektar og bestøve blomster. Da jeg returnerte, var alt ved det samme. Humla hadde ikke rørt søtsakene. Den lå i samme stilling og beveget seg ikke mye mer enn lite.
Jeg ble nedfor og tenkte hardt på hva jeg kunne gjøre, hvoretter jeg gikk ut og plukket rødkløver, erteblomster og vikker.. som jeg varsomt plasserte rundt humla, mellom syltetøyklattene og marmeladen.
Jorden dreide omkring seg selv og solen var et helt annet sted enn før. Ville humla overleve natten? Jeg la asjetten på en vinduskarm og slo på panelovnen under … 30 grader må den ha, tenkte jeg … og litt luft; vinduet på gløtt. Kanskje flyr den avsted, ut i sommernatten, inn i neste dag og lever lykkelig til den dør om 14 dager.
Den gjorde ikke det. Morgenen etter var den død, mellom to røde klatter og en oransje. Sørgelig stilleben.
Hva ville den hellige Augustin ha sagt, om humla og jeg og alt dertil? Det kunne jeg ikke vite, men jeg hadde en halvfull flaske calvados i hjørneskapet…
Til jul fikk jeg tre CD-er jeg ikke pakket opp. Omsider kom jeg meg til butikken der de var kjøpt. Jeg byttet til noe i henhold til min smak, deriblant en samle-CD med Talking Heads.
Årene løper som ville hester over langstrakte jorder, over bekker og ned i dype daler, elvelangs, over fjell, gjennom tettsteder og byer, langsetter fjorder, forbi en og annen forstad og det er ikke så rart at man glemmer et og annet, eksempelvis at man var Talking Heads-fan for 40 år siden.
Jeg plugget inn CDen … Love building on fire. Dernest Psycho Killer. Fett. Jeg satte meg i min fillete lenestol, lente meg tilbake i tid og visste at til en av sangene klebet et minne, men husket ikke hvilken … men så:
Den eneste låten – foruten kanskje One Night in Bangkok – som har utløst ønske om å kunne danse, slik det gjorde en gang så lenge siden at det nesten ikke går an:
Privat fest, det duftet gryterett og luften var lettskyet av sammenrullede, libanesiske tryllesaker. Jeg drakk bare Chablis, men David Byrnes’ stemme og mange rare klanger gled friksjonsløst inn øregangene mine.
Jeg kunne ikke danse, men denne melodien … etter et par sekunder visste jeg det, denne hadde jeg ventet på hele mitt liv. Jeg reise meg og sugde tak i en pike jeg kjente mindre enn litt. Blond og julibrun. Kjølig blikk, stram bluse hvorunder ingen BH. Brystene var så spisse at jeg var redd for å stikke meg, men jeg var en djerv og uredd ung mann.
Hun så ut som ei jente som kunne danse, men denne sangen overrumplet henne. Bra for meg… jeg begynte med noen frekke skulderbevegelser og armer som startet for seg selv, dynamisk installasjonskunst til og med fingerspissene … beina tilpasset seg trommesettet og keyboardbassen gjorde meg til noe annet enn jeg var. The less we say about it, the better Make it up as we go along Feet on the ground Head in the sky It’s ok I know nothing’s wrong … nothing..
Hun lot seg medrive og glemte at brystene kunne lage rifter i min nystrøkne, hvite skjorte…. jeg var sangen og melodien, hun villig appendiks med solbrune, sterke legger. Ekspanderte pupiller.
Da melodien forsvant, hang hun rundt halsen min. Hun var varm, duftet frisk svette og appelsin. This must be the place.
En kompis av meg ringte i går kveld. Han bor i en liten grend i en kommune ikke så langt fra byen jeg bor i. Jeg tror han vil være anonym, la oss si at han heter Erik:
– Lørdag, svær fest hos meg… starter 20.21. Du kan godt komme litt før. Whisky before we go go..
– Ehh…
– Vi skal feire at Trump er borte. Det blir stinn brakke og pulver i nesa.
– Hææ..?
– Våkn opp, ‘a… en kompis gjorde et røverkjøp her om dagen, en drøy kilo til innkjøpspris. Jeg har noen gamle dollarsedler som lett lar seg rulle sammen.
– Du og du…
– Men det er selvsagt øl og børst og vin til alle sammen. Vi blir trolig over 50 tilsammen.
– Akkurat..
– Vi starter med champis og burlesque utført av ei reim som danser rått og absurd sensuelt … uten å kle av seg alt.
– Javel…
– Men jeg har gjort en deal med et drøyt dusin horer. Kule og raffe damer, som ikke har brukt strømpebukser siden SFO. De ankommer i nitiden, i maxitaxi.
– Jøye meg.
– Ikke vær redd for potensen. En av gutta råder over et parti blåswix han kjøpte i Riga for en tid tilbake.
– Du store allstyrelse.
– Dress, hvit skjorte og silkeslips. Ta med deg ditt vidd og gode humør.
– Jeg har en avtale..
– Hææ???
– … med min yngste datter. Hun kommer lørdag. Vi skal spise pizza og spille scrabble, søndag formiddag skal vi på skøyter.
Som nokså totalitær leder av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen sier, blir jeg imponert og henimot rørt av den unge franske piken kalt Mila, som daglig mottar en hel haug hatmeldinger, hvorav trusler om hodeavkapping og voldtekt.
Det begynte i fjor, omtrent på denne tiden. Hun var 16 år og på Instagram, kommuniserte med venner og følgere. En muslimsk gutt blandet seg inn, trakasserte Mila og påpekte hennes seksuelle preferanse (hun er lesbisk).
Mila ble ganske forbanna, etterhånden publiserte hun en video der hun sa sin hjertens mening om islam. Hun avsluttet slik: Deres religion er no’ dritt, og jeg stikker fingeren opp i ræva på deres gud. Takk, farvel.
Hadde hun kritisert kristendommen og dyttet finger’n oppi rumpa til Gud, hadde kanskje noen katolske prester hist og her blitt lei seg og bedt for henne i all stillhet, ellers ingen reaksjoner, men når det dreier seg om islam, stiller saken seg annerledes; alle vet at mange muslimer er klin kokos og vil kverke alle som kødder med Muhammed og Allah.
Et år er passert siden Milas røffe islamkritikk. Men muslimer ligner elefanter, ikke fordi de har store og mektige kjønnsorganer, men fordi de aldri glemmer. Truslene hagler ennå og Mila kan ikke leve som et fritt menneske. Hun måtte slutte på skolen, som ikke kunne garantere hennes sikkerhet. Hun begynte på en militærskole, men heller ikke det franske forsvaret vil passe på henne.
Den franske stat greier altså ikke å beskytte en borger som bare har benyttet seg av lovfestet ytringsfrihet, heri inkludert blasfemi.
Mila har gitt ytringsfrihetsdebatten i Frankrike fetere drivstoff og økt dreiemoment. På fransk TV fremholdt hun sine meninger om islam og sa som Edith Piaf sang: Non, je ne regrette rien.
Hva hun tenker nå? Ikke godt å si, men ifølge avisen Le Figaro har hun mottatt omtrent 50 000 hatmeldinger.
Hva nå? Må hun legge seg under kniven og la en plastikkirurg redigere ansiktet hennes, eller flytte til et land uten muslimer, det virker sant å si forlokkende… uansett: Noe må skje, ellers kan det gå med henne som med ungdomsskolelærer Samuel Paty:
Det sies at Konstantin Tsjernenko (Sovjet-leder, feb.1984- mars -85 ) hadde full støtte i Politbyrået: Håndfaste karer – usynlig for fotografer – satt på huk og tviholdt på den gamle gubben da han fra Kreml-muren viste seg for folket 1. mai 1984. Det sies at han innenfor frakken var spjelket på begge sider med planker fra skosålene til armhulene, det ryktes også at Politbyrået hadde hyret landets beste illusjonist til å få det til å se ut som han selv løftet høyre hånd og vinket til folket. Et levende lik … ikke lenge etter kaldt. En overgangsfigur i sovjetisk politikk.
Jonas Gahr Støre lever og mange vil ikke helt uten videre sammenligne ham med Konstantin Tsjernenko. Hvorfor ikke? Støre trenger også hjelp. Han har sittet som leder av Arbeiderpartiet siden juni 2014 og har ikke fått det helt til, som man sier i fornemme salonger når saker og ting egentlig går rett til helvete.
Før kommunestyre- fylkestingsvalget i 2019 vurderte Arbeiderpartiet å hyre inn Gro Harlem Brundtland og la henne gå i bresjen for angrepet på Frp og statsminister Solberg, men noen i partiet må ha tenkt litt og advart mot å trekke inn i valgkampen en gammel og ikke valgbar skvaldrekjerring fra Bygdøy.
Valget 2019 gikk ikke så bra for Arbeiderpartiet. Mange frykter gjentagelse, at Støre skal gå på snørra og kræsje Arbeiderpartiet ved stortingsvalget til høsten.
Men troen på at AP-gamliser kan styrke Støres anseelse som leder er ikke borte. Noen har snakket sammen, deriblant Støres rådgivere, som slo av en prat med Jarle Roheim Håkonsen, kommunikasjonssjef i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som videre snakket med noen andre, deriblant partisjefen selv og Jo Heinum, som er rådgiver i partiets stortingsgruppe. Det ble nok mye snakk både hist og her, mange overveielser og vurderinger til langt på natt, og Støre – som trolig ikke vet hverken ut eller inn – syntes ideen om lånte fjær var god:
Ta kontakt med den mest arbeiderpartiaktige mannen som ennå er i live og be ham skrive en kronikk til støtte for partileder Jonas Gahr Støre.
Håkonsen ringte Ynge Hågensen, som var positiv til ideen, men det var en hake ved planen: Hågensen skriver ikke noe særlig, han har ingen laptop, ikke skrivemaskin med rettetast, ei heller internett, men det va’kke no’ problem … i Arbeiderpartiet finnes folk med datamaskiner og internett og sånn, eksempelvis ovennevnte Jo Heinum, som faktisk skrev kronikken, sikkert ikke uten snakke litt med Håkonsen, som rett som det er snakker med Støre.
Kronikken ble trykket i VG, signert Ynge Hågensen. Ingressen: Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!
Brødteksten er røff og tøff og pyntet med a-endelser. Heinum (og Hågensen) opphøyer Støre til noe i nærheten av en landsfader og flesker til: Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå. Tvert imot ser jeg at Jonas har leda Arbeiderpartiet i en retning som mer enn på svært lenge er i tråd med partiets sjel og røtter.
I kronikken står intet om da Støre som utenriksminister under karikaturstriden 2005-06 ga blanke faen i ytringsfrihet og for krenkede muslimer la seg på ryggen som en holdningsløs gatetøs, ei heller noe om hans legendariske løgn i 2011 om ingen kontakt med Hamas-leder Khaled Mashaal, ikke noe om “teppetyvsaken”, omhandlende fem persiske tepper i gave fra Afghanistans president Hamid Karzai, som Støre unndro og tok med seg hjem, til tross for at teppene tilhørte den norske stat.
Hågensen innrømmer at han ikke skrev noe som helst, men sier at han står inne for kronikken: “Jeg har vært med på å justere underveis og kommet med ideer. Vi holdt på over telefon 5–6 ganger.”
Men det var altså Heinum som skrev kronikken. Hvem leste korrektur? Trolig Jonas Gahr Støre.
